Multilingual Folk Tale Database

Mestertyven (Asbjørnsen & Moe)

The Master Thief Mestertyven
George Dasent Asbjørnsen & Moe
English Norwegian

ONCE upon a time there was a poor cottager who had three sons. He had nothing to leave them when he died, and no money with which to put them to any trade, so that he did not know what to make of them. At last he said he would give them leave to take to anything each liked best, and to go whithersoever they pleased, and he would go with them a bit of the way; and so he did. He went with them till they came to a place where three roads met, and there each of them chose a road, and their father bade them good-bye, and went back home. I have never heard tell what became of the two older; but as for the youngest, he went both far and long, as you shall hear.

So it fell out one night as he was going through a great wood that such bad weather overtook him. It blew, and sleeted, and drove so that he could scarce keep his eyes open; and in a trice, before he knew how it was, he got bewildered,and could not find either road or path. But as he went on and on, at last he saw a glimmering of light far far off in the wood. So he thought he would try and get to the light; and after a time he did reach it. There it was in a large house, and the fire was blazing so brightly inside that he could tell the folk had not yet gone to bed; so he went in and saw an old dame bustling about and minding the house.

"Good evening!" said the youth.

"Good evening!" said the old dame.

"Hutetu! it's such foul weather out of doors to-night," said he.

"So it is," said she.

"Can I get leave to have a bed and shelter here to-night?" asked the youth.

"You'll get no good by sleeping here," said the old dame; for if the folk come home and find you here, they'll kill both me and you."

"What sort of folk, then, are they who live here?" asked the youth.

"Oh, robbers! And a bad lot of them too," said the old dame. "They stole me away when I was little, and have kept me as their housekeeper ever since."

"Well, for all that, I think I'll just go to bed," said the youth. "Come what may, I'll not stir out at night in such weather."

"Very well," said the old dame; "but if you stay, it be the worse for you."

With that the youth got into a bed which stood there, but he dared not go to sleep, and very soon after in came the robbers; so the old dame told them how a stranger fellow had come in whom she had not been able to get out of the house again.

"Did you see if he had any money?" said the robbers.

"Such a one as he money!" said the old dame, "the tramper! Why, if he had clothes to his back, it was as much as he had."

Then the robbers began to talk among themselves what they should do with him; if they should kill him outright, or what else they should do. Meantime the youth got up and began to talk to them, and to ask if they didn't want a servant, for it might be that he would be glad to enter their service.

"Oh," said they, "if you have a mind to follow the trade that we follow, you can very well get a place here."

"It's all one to me what trade I follow," said the youth; "for when I left home father gave me leave to take to any trade I chose."

"Well, have you a mind to steal?" asked the robbers.

"I don't care," said the youth, for he thought it would not take long to learn that trade.

Now there lived a man a little way off who had three oxen. One of these he was to take to the town to sell, and the robbers had heard what he was going to do, so they said to the youth, if he were good to steal the ox from the man by the way without his knowing it, and without doing him any harm, they would give him leave to be their serving-man.

Well, the youth set off, and took with him a pretty shoe with a silver buckle on it, which lay about the house; and he put the shoe in the road along which the man was going with his ox; and when he had done that, he went into the wood and hid himself under a bush. So when the man came by he saw the shoe at once.

"That's a nice shoe," said he. "If I only had the fellow to it, I'd take it home, with me, and perhaps I'd put my old dame in a good humour for once." For you must know he had an old wife, so cross and snappish, it was not long between each time that she boxed his ears. But then he bethought him that he could do nothing with the odd shoe unless he had the fellow to it; so he went on his way and let the shoe lie on the road.

Then the youth took up the shoe, aud made all the haste he could to get before the man by a short cut through the wood, and laid it down before him in the road again. When the man came along with his ox, he got quite angry with himself for being so dull as to leave the fellow to the shoe lying in the road instead of taking it with him; so he tied the ox to the fence, and said to himself, "I may just as well run back and pick up the other, and then I'll have a pair of good shoes for my old dame, and so, perhaps, I'll get a kind word from her for once."

So he set off, and hunted and hunted up and down for the shoe, but no shoe did he find; and at length he had to go back with the one he had. But, meanwhile, the youth had taken the ox and gone off with it; and when the man came and saw his ox gone, he began to cry and bewail, for he was afraid his old dame would kill him outright when she came to know that the ox was lost. But just then it came across his mind that he would go home and take the second ox, and drive it to the town, and not let his old dame know anything about the matter. So he did this, and went home and took the ox without his dame's knowing it, and set off with it to the town. But the robbers knew all about it, and they said to the youth, if he could get this ox too, without the man's knowing it, and without his doing him any harm, he should be as good as any one of them. If that were all, the youth said, he did not think it a very hard thing.

This time he took with him a rope, and hung himself up under the armpits to a tree right in the man's way. So the man came along with his ox, and when he saw such a sight hanging there he began to feel a little queer.

"Well," said he, "whatever heavy thoughts you had who have hanged yourself up there, it can't be helped; you may hang for what I care! I can't breathe life into you again;" and with that he went on his way with his ox. Down slipped the youth from the tree, and ran by a footpath, and got before the man, and hung himself up right in his way again.

"Bless me!" said the man, "were you really so heavy at heart that you hanged yourself up there—or is it only a piece or witchcraft that I see before me? Ay, ay! you may hang for all I care, whether you are a ghost, or whatever you are." So he passed on with his ox.

Now the youth did just as he had done twice before; he jumped down from the tree, ran through the wood by a footpath, and hung himself up right in the man's way again. But when the man saw this sight for the third time, he said to himself,—

"Well, this is an ugly business! Is it likely now that they should have been so heavy at heart as to hang themselves all these three? No! I cannot think it is anything else than a piece of witchcraft that I see. But now I'll soon know for certain; if the other two are still hanging there, it must be really so; but if they are not, then it can be nothing but witchcraft that I see."

So he tied up his ox, and ran back to see if the others were still really hanging there. But while he went and peered up into all the trees, the youth jumped down and took his ox and ran off with it. When the man came back and found his ox gone, he was in a sad plight, and, as any one might know without being told, he began to cry and bemoan; but at last he came to take it easier, and so he thought,—

"There's no other help for it than to go home and take the third ox without my dame's knowing it, and to try and drive a good bargain with it, so that I may get a good sum of money for it."

So he went home and set off with the ox, and his old dame knew never a word about the matter. But the robbers, they knew all about it, and they said to the youth, that if he could steal this ox as he had stolen the other two, then he should be master over the whole band. Well, the youth set off, and ran into the wood; and as the man came by with his ox he set up a dreadful bellowing, just like a great ox in the wood. When the man heard that, you can't think how glad he was, for it seemed to him that he knew the voice of his big bullock, and he thought that, now he should find both of them again; so he tied up the third ox, and ran off from the road to look for them in the wood; but meantime the youth went off with the third ox. Now, when the man came back and found he had lost this ox too, he was so wild that there was no end to his grief. He cried and roared and beat his breast, and, to tell the truth, it was many days before he dared go home; for he was afraid lest his old dame should kill him outright on the spot.

As for the robbers, they were not very well pleased either, when they had to own that the youth was master over the whole band. So one day they thought they would try their hands at something which he was not man enough to do; and they set off all together, every man Jack of them, and left him alone at home. Now, the first thing that he did when they were all well clear of the house, was to drive the oxen out to the road, so that they might run back to the man from whom he had stolen them; and right glad he was to see them, as you may fancy. Next he took all the horses which the robbers had, and loaded them with the best things he could lay his hands on—gold and silver, and clothes, and other fine things; and then he bade the old dame to greet the robbers when they came back, and to thank them for him, and to say that now he was setting off on his travels, and they would have hard work to find him again; and with that, off he started.

After a good bit he came to the road along which he was going when he fell among the robbers, and when he got near home, and could see his father's cottage, he put on an uniform which he had found among the clothes he had taken from the robbers, and which was made just like a general's. So he drove up to the door as if he were any other great man. After that he went in and asked if he could have a lodging. No; that he couldn't at any price.

"How ever should I be able," said the man, "to make room in my house for such a fine gentleman—I who scarce have a rag to lie upon, and miserable rags, too?"

"You always were a stingy old hunks," said the youth, "and so you are still, when you won't take your own son in."

"What, you my son!" said the man.

"Don't you know me again?" said the youth. Well, after a little while he did know him again.

"But what have you been turning your hand to, that you have made yourself so great a man in such haste?" asked the man.

"Oh, I'll soon tell you," said the youth. "You said I might take to any trade I chose, and so I bound myself apprentice to a pack of thieves and robbers, and now have served my time out, and am become a Master Thief."

Now there lived a Squire close by to his father's cottage, and he had such a great house, and such heaps of money, he could not tell how much he had. He had a daughter too, and a smart and pretty girl she was. So the Master Thief set his heart upon having her to wife, and he told his father to go to the Squire and ask for his daughter for him.

"If he asks by what trade I get my living, you can say I'm a Master Thief."

"I think you've lost your wits," said the man, "for you can't be in your right mind when you think of such stuff."

No, he had not lost his wits; his father must and should go to the Squire and ask for his daughter.

"Nay, but I tell you, I daren't go to the Squire and be your spokesman; he who is so rich, and has so much money," said the man.

Yes, there was no help for it, said the Master Thief;

he should go whether he would or no; and if he did not go by fair means, he would soon make him go by foul. But the man was still loath to go; so he stopped after him, and rubbed him down with a good birch cudgel, and kept on till the man came crying and sobbing inside the Squire's door.

"How now, my man! what ails you?" said the Squire.

So he told him the whole story; how he had three sons who set off one day, and how he had given them leave to go whithersoever they would, and to follow whatever calling they chose. "And here now is the youngest come home, and has thrashed me till he has made me come to you and ask for your daughter for him to wife; and he bids me say, besides, that he's a Master Thief." And so he fell to crying and sobbing again.

"Never mind, my man," said the Squire laughing; "just go back and tell him from me he must prove his skill first. If he can steal the roast from the spit in the kitchen on Sunday, while all the household are looking after it, he shall have my daughter. Just go and tell him that."

So he went back and told the youth, who thought it would be an easy job. So he set about and caught three hares alive, and put them into a bag, and dressed himself in some old rags, until he looked so poor and filthy that it made one's heart bleed to see; and then he stole into the passage at the back-door of the Squire's house on the Sunday forenoon, with his bag, just like any other beggar-boy. But the Squire himself and all his household were in the kitchen watching the roast. Just as they were doing this, the youth let one hare go, and it set off and ran round and round the yard in front of the house.

"Oh, just look at that hare!" said the folk in the kitchen, and were all for running out to catch it.

Yes, the Squire saw it running too. "Oh, let it run," said he; "there's no use in thinking to catch a hare on the spring."

A little while after, the youth let the second hare go, and they saw it in the kitchen, and thought it was the same they had seen before, and still wanted to run out and catch it; but the Squire said again it was no use. It was not long before the youth let the third hare go, and it set off and ran round and round the yard as the others before it. Now, they saw it from the kitchen, and still thought it was the same hare that kept on running about, and were all eager to be out after it.

"Well, it is a fine hare," said the Squire; "come, let's see if we can't lay our hands on it."

So out he ran, and the rest with him—away they all went, the hare before, and they after; so that it was rare fun to see. But meantime the youth took the roast and ran off with it; and where the Squire got a roast for his dinner that day I don't know; but one thing, I know, and that is, that he had no roast hare, though he ran after it till he was both warm and weary.

Now it chanced that the Priest came to dinner that day, and when the Squire told him what a trick the Master Thief had played him, he made such game of him that there was no end of it.

"For my part," said the Priest, "I can't think how it could ever happen to me to be made such a fool of by a fellow like that."

"Very well—only keep a sharp look-out," said the Squire; "maybe he'll come to see you before you know a word of it." But the priest stuck to his text,—that he did, and made game of the Squire because he had been so taken in.

Later in the afternoon came the Master Thief, and wanted to have the Squire's daughter, as he had given his word. But the Squire began to talk him over, and said, "Oh, you must first prove your skill a little more; for what you did to-day was no great thing after all. Couldn't you now play off a good trick on the Priest, who is sitting in there, and making game of me for letting such a fellow as you twist me round his thumb?"

"Well, as for that, it wouldn't be hard," said the Master Thief. So he dressed himself up like a bird, threw a great white sheet over his body, took the wings of a goose, and tied them to his back, and so climbed up into a great maple which stood in the Priest's garden. And when the Priest came home in the evening, the youth began to bawl out—

"Father Laurence! Father Laurence!"—for that was the Priest's name.

"Who is that calling me?" said the Priest.

"I am an angel," said the Master Thief, "sent from God to let you know that you shall be taken up alive into heaven for your piety's sake. Next Monday night you must hold yourself ready for the journey, for I shall come then to fetch you in a sack; and all your gold and your silver, and all that you have of this world's goods, you must lay together in a heap in your dining-room."

Well, Father Laurence fell on his knees before the angel, and thanked him; and the very next day he preached a farewell sermon, and gave it out how there had come down an angel unto the big maple in his garden, who had told him that he was to be taken up alive into heaven for his piety's sake; and he preached and made such a touching discourse, that all who wore at church wept, both young and old.

So the next Monday night came the Master Thief like an angel again, and the Priest fell on his knees and thanked him before he was put into the sack; but when he had got him well in, the Master Thief drew and dragged him over stocks and stones.

"OW! OW!" groaned the Priest inside the sack, "wherever are we going?"

"This is the narrow way which leadeth unto the kingdom of heaven," said the Master Thief, who went on dragging him along till he had nearly broken every bone in his body. At last he tumbled him into a goose-house that belonged to the Squire, and the geese began pecking and pinching him with their bills, so that he was more dead than alive.

"Now you are in the flames of purgatory, to be cleansed and purified for life everlasting," said the Master Thief; and with that he went his way, and took all the gold which the Priest had laid together in his dining-room. The next morning, when the goose-girl came to let the geese out, she heard how the Priest lay in the sack, and bemoaned himself in the goose-house.

"In heaven's name, who's there, and what ails you?" she cried.

"Oh!" said the Priest, "if you are an angel from heaven, do let me out, and let me return again to earth, for it is worse here than in hell. The little fiends keep on pinching me with tongs."

"Heaven help us, I am no angel at all," said the girl, as she helped the Priest out of the sack; "I only look after the Squire's geese, and like enough they are the little fiends which have pinched your reverence."

"Oh!" groaned the Priest, "this is all that Master Thief's doing. All my gold and my silver, and my fine clothes." And he beat his breast, and hobbled home at such a rate that the girl thought he had lost his wits all at once.

Now when the Squire came to hear how it had gone with the Priest, and how he had been along the narrow way, and into purgatory, he laughed till he wellnigh split his sides. But when the Master Thief came and asked for his daughter as he had promised, the Squire put him off again, and said—

"You must do one masterpiece better still, that I may see plainly what you are fit for. Now, I have twelve horses in my stable, and on them I will put twelve grooms, one on each. If you are so good a thief as to steal the horses from under them, I'll see what I can do for you."

"Very well, I daresay I can do it," said the Master Thief; "but shall I really have your daughter if I can?"

"Yes, if you can, I'll do my best for you," said the Squire.

So the Master Thief set off to a shop,and bought brandy enough to fill two pocket-flasks, and into one of them he put a sleepy drink, but into the other only brandy. After that he hired eleven men to lie in wait at night behind the Squire's stableyard; and last of all, for fair words and a good bit of money, he borrowed a ragged gown and cloak from an old woman; and so, with a staff in his hand, and a bundle at his back, he limped off, as evening drew on, towards the Squire's stable. Just as he got there they were watering the horses for the night, and had their hands full of work.

"What the devil do you want?" said one of the grooms to the old woman.

"Oh, oh! hutetu! it is so bitter cold," said she, and shivered and shook, and made wry faces. "Hutetu! it is so cold, a poor wretch may easily freeze to death;" and with that she fell to shivering and shaking again.

"Oh! for the love of heaven, can I get leave to stay here a while, and sit inside the stable door?"

"To the devil with your leave," said one. "Pack yourself off this minute, for if the Squire sets his eye on you, he'll lead us a pretty dance."

"Oh! the poor old bag of bones," said another, whose heart took pity on her; "the old hag may sit inside and welcome; such a one as she can do no harm."

And the rest said, some she should stay and some she shouldn't; but while they were quarrelling and minding the horses, she crept farther and farther into the stable, till at last she sat herself down behind the door; and when she had got so far, no one gave any more heed to her.

As the night wore on, the men found it rather cold work to sit so still and quiet on horseback.

"Hutetu! it is so devilish cold," said one, and beat his arms crosswise.

"That it is," said another; "I freeze so that my teeth chatter."

"If one only had a quid to chow," said a third.

Well! there was one who had an ounce or two; so they shared it between them, though it wasn't much, after all, that each got; and so they chewed and spat, and spat and chewed. This helped them somewhat; but in a little while they were just as bad as ever.

"Hutetu" said one, and shivered and shook.

"Hutetu," said the old woman, and shivered so, that every tooth in her head chattered. Then she pulled out the flask with brandy in it, and her hand shook so that the spirit splashed about in the flask, and then she took such a gulp, that it went "bop" in her throat.

"What's that you've got in your flask, old girl?" said one of the grooms.

"Oh, it's only a drop of brandy, old man," said she.

"Brandy! Well, I never! Do let me have a drop," screamed the whole twelve, one after another. "Oh, but it is such a little drop," mumbled the old woman, "it will not even wet your mouths round." But they must and would have it; there was no help for it; and so she pulled out the flask with the sleepy drink in it, and put it to the first man's lips; then she shook no more, but guided the flask so that each of them got what he wanted, and the twelfth had not done drinking before the first sat and snored. Then the Master Thief threw off his beggar's rags, and took one groom after the other so softly off their horses, and set them astride on the beams between the stalls; and so he called his eleven men, and rode off with the Squire's twelve horses.

But when the Squire got up in the morning, and went to look after his grooms, they had just begun to come to; and some of them fell to spurring the beams with their spurs, till the splinters flew again, and some fell off, and some still hung on and sat there looking like fools.

"Ho! ho!" said the Squire; "I see very well who has been here; but as for you, a pretty set of blockheads you must be to sit here and let the Master Thief steal the horses from between your legs."

So they all got a good leathering because they had not kept a sharper look-out.

Farther on in the day came the Master Thief again, and told how he had managed the matter, and asked for the Squire's daughter, as he had promised; but the Squire gave him one hundred dollars down, and said he must do something better still.

"Do you think now," said he, "you can steal the horse from under me while I am out riding on his back?"

"O, yes! I daresay I could," said the Master Thief, "if I were really sure of getting your daughter."

Well, well, the Squire would see what he could do and he told the Master Thief a day when he would be taking a ride on a great common where they drilled the troops. So the Master Thief soon got hold of an old worn-out jade of a mare, and set to work, and made traces and collar of withies and broom-twigs, and bought an old beggarly cart and a great cask. After that he told an old beggar woman he would give her ten dollars if she would get inside the cask, and keep her mouth agape over the taphole, into which he was going to stick his finger. No harm should happen to her; she should only be driven about a little; and if he took his finger out more than once, she was to have ten dollars more. Then he threw a few rags and tatters over himself, and stuffed himself out, and put on a wig and a great beard of goat's hair, so that no one could know him again, and set off for the common, where the Squire had already been riding about a good bit. When he reached the place, he went along so softly and slowly that he scarce made an inch of way. "Gee up! Gee up!" and so he went on a little; then he stood stock still, and so on a little again; and altogether the pace was so poor it never once came into the Squire's head that this could be the Master Thief.

At last the Squire rode right up to him, and asked if he had seen any one lurking about in the wood thereabouts.

"No," said the man, "I haven't seen a soul."

"Harkye, now," said the Squire, "if you have a mind to ride into the wood, and hunt about and see if you can fall upon any one lurking about there, you shall have the loan of my horse, and a shilling into the bargain, to drink my health for your pains."

"I don't see how I can go," said the man, "for I am going to a wedding with this cask of mead, which I have been to town to fetch, and here the tap has fallen out by the way, and so I must go along holding my finger in the taphole."

"Ride off," said the Squire; "I'll look after your horse and cask."

Well, on these terms the man was willing to go; but he begged the Squire to be quick in putting his finger into the taphole when he took his own out, and to mind and keep it there till he came back. At last the Squire grew weary of standing there with his finger in the taphole, so he took it out.

"Now I shall have ten dollars more!" screamed the old woman inside the cask; and then the Squire saw at once how the land lay, and took himself off home; but he had not gone far before they met him with a fresh horse, for the Master Thief had already been to his house, and told them to send one.

The day after he came to the Squire and would have his daughter, as he had given his word; but the Squire put him off again with fine words, and gave him two hundred dollars, and said he must do one more masterpiece. If he could do that, he should have her. Well, well, the Master Thief thought he could do it, if he only knew what it was to be.

"Do you think, now," said the Squire, "you can steal the sheet off our bed, and the shift off my wife's back. Do you think you could do that?"

"It shall be done," said the Master Thief. "I only wish I was as sure of getting your daughter."

So when night began to fall, the Master Thief went out and cut down a thief who hung on the gallows, and threw him across his shoulders, and carried him off. Then he got a long ladder and set it up against the Squire's bed-room window, and so climbed up, and kept bobbing the dead man up and down, just for all the world like one that was peeping in at the window.

"That's the Master Thief, old lass!" said the Squire, and gave his wife a nudge on the side. "Now see if I don't shoot him, that's all."

So saying, he took up a rifle, which he had laid at his bedside.

"No, no! pray don't shoot him after telling him he might come and try," said his wife.

"Don't talk to me, for shoot him I will," said he; and so he lay there and aimed and aimed; but as soon as the head came up before the window, and he saw a little of it, so soon was it down again. At last he thought he had a good aim; "bang" went the gun, down fell the dead body to the ground with a heavy thump, and down went the Master Thief too as fast as he could.

"Well," said the Squire, "it is quite true that I am the chief magistrate in these parts; but people are fond of talking, and it would be a bore if they came to see this dead man's body. I think the best thing to be done is that I should go down and bury him."

"You must do as you think best, dear," said his wife. So the Squire got out of bed and went down-stairs, and he had scarce put his foot out of the door before the Master Thief stole in, and went straight upstairs to his wife.

"Why, dear, back already!" said she, for she thought it was her husband.

"O yes, I only just put him into a hole, and threw a little earth over him. It is enough that he is out of sight, for it is such a bad night out of doors; by and by I'll do it better. But just let me have the sheet to wipe myself with—he was so bloody— and I have made myself in such a mess with him."

So he got the sheet.

After a while he said— "Do you know I am afraid you must let me have your night-shift too, for the sheet won't do by itself; that I can see."

So she gave him the shift also. But just then it came across his mind that he had forgotten to lock the house-door, so he must step down and look to that before he came back to bed, and away he went with both shift and sheet.

A little while after came the true Squire.

"Why! what a time you've taken to lock the door, dear!" said his wife; "and what have you done with the sheet and shift?"

"What do you say?" said the Squire.

"Why, I am asking what you have done with sheet and shift that you had to wipe off the blood," said she.

"What, in the Deil's name!" said the Squire, "has he taken me in this time too?"

Next day came the Master Thief and asked for the Squire's daughter, as he had given his word; and then the Squire dared not do anything else than give her to him, and a good lump of money into the bargain; for, to tell the truth, he was afraid lest the Master Thief should steal the eyes out of his head, and that the people would begin to say spiteful things of him if he broke his word. So Master Thief lived well and happily from that time forward. I don't know whether he stole any more; but if he did, I am quite sure it was only for the sake of a bit of fun.

Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke
noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han
hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få
lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise
dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han,
og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted
der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da
farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to
eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt
og lenge.

Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom
slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke
kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han
kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti;
men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt
borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og
langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og
det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de
ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en
gammel kjerring og stelte.

"God kveld, mor!" sa gutten.

"God kveld!" sa kjerringa.

"Huttetu! det er slikt fælt vær ute i natt," sa gutten.

"Det er så," sa kjerringa.

"Kan jeg få ligge her og få hus i natt?" spurte gutten.

"Det er nok ikke godt for deg å ligge her," sa kjerringa,
"for kommer folkene hjem og finner deg, så dreper de både meg og

"Hva er det for folk som bor her da?" sa gutten.

"Å, det er røvere og slikt pakk det," sa kjerringa; "meg har
de røvet da jeg var liten, og hatt til å stelle huset for seg,"
sa hun.

"Jeg tror nok jeg legger meg likevel jeg," sa gutten, "det
får gå som det kan, for ut vil jeg ikke mer i slikt vær nattes

"Ja, det blir verst for deg selv det," sa kjerringa.

Gutten la seg i en seng som sto der, men sove torde han ikke,
og best det var, kom røverne, og så sa kjerringa at det hadde
kommet en fremmedkar der, som hun ikke kunne få til å gå igjen.

"Så du om han hadde penger?" sa røverne.

"Han penger, den armingen!" sa kjerringa, "det var ikke mer
enn nettopp så han hadde klær på kroppen."

Røverne ga seg til å småsnakke med hverandre om hva de skulle
gjøre med ham. Imens sto gutten opp og ga seg i snakk med dem,
og spurte om de ikke trengte til tjenestegutt, for han kunne nok
ha lyst til å tjene hos dem.

"Jo," sa de, "har du lyst, og du vil drive på det håndverket
vi driver, så kan du nok få tjeneste her."

"Ja det er slikt slag," sa gutten, "hva håndverk det er, for
da jeg reiste hjemmenifra, fikk jeg lov av far min å ta meg til
det jeg ville."

"Har du lyst til å stjele da?" sa røverne.

"Åja," sa gutten; det håndverket kunne ikke være så farlig å
lære, mente han.

Så bodde der en mann et stykke fra dem, som hadde tre okser;
én av dem skulle han reise til byen med og selge, og det hadde
røverne fått spurt; så sa de til gutten, at hvis han var god for
å stjele fra ham oksen på veien, slik at han ikke visste om det,
og så han ikke gjorde ham noe, så skulle han få lov til å være
tjenestegutt hos dem.

Jo, gutten tok med seg en gild sko som sto der, med
sølvspenne i, og la av gårde; den satte han i veien, der mannen
måtte komme med oksen sin, og selv gikk han inn i skogen og
gjemte seg under en buske. Da mannen kom, fikk han øye på skoen
med en gang. "Det var en gjev sko," sa han, "hadde jeg maken til
den, skulle jeg ta den med meg hjem, så hadde jeg vel fått
kjerringa blid en gang, jeg og," for han hadde en kjerring så
sint og så slem, at det var ikke lenge mellom hver gang hun
dengte ham. Men så syntes han han ikke kunne gjøre noe med den
ene skoen, når han ikke hadde maken til den, og så reiste han
videre og lot den stå.

Gutten tok skoen og skyndte seg det beste han kunne, å komme
foran mannen bortigjennom skogen, og så satte han skoen i veien
for ham igjen. Da mannen kom dit med oksen, ble han så harm for
det han hadde vært så dum åla maken til den stå igjen og ikke
tatt den med seg. "Jeg får vel renne tilbake og ta den andre,"
sa han ved seg selv, og bandt oksen ved skigarden, "så får jeg
da et par gode sko til kjerringa - så kanskje hun tør bli blid
en gang, hun med."

Han gikk og lette og lette etter skoen i sju lange og sju
brede, men ingen sko fant han; til sist måtte han gå tilbake med
den ene han hadde. Imens hadde gutten tatt oksen og reist av
med. Da mannen kom igjen og fikk se at oksen var vekk, satte han
i å gråte og bære seg, for han var redd kjerringa skulle slå ham
fordervet, når hun fikk vite at oksen var vekk.

Men så kom han på å gå hjem og ta den andre oksen og reise
til byen med og få god rett for den, og ikke la kjerringa få
vite noe om det. Det gjorde han; han gikk hjem og tok oksen, så
kjerringa ikke visste det, og reiste til byen med; men røverne
visste det vel, for de hadde sine runer ute, og så sa de til
gutten at kunne han ta den også, uten at mannen visste det, og
så han ikke gjorde ham noen skade, så skulle han være jamgod med
dem. Ja, det skulle ikke være noen sak, mente gutten.

Den gangen tok han med seg et rep og hengte seg opp under
armene, midt i veien for mannen. Da mannen kom med oksen sin og
fikk se dette spøkelset som hang der, ble han litt rar av seg.
"Men så tungt du har tenkt, som har hengt deg der da! Å ja, du
får henge for meg, jeg kan ikke blåse liv i deg igjen," sa han,
og så gikk han videre fram med oksen. Gutten ned av treet,
sprang en benvei og kom foran, og hengte seg midt i veien for
ham igjen. "Tru du virkelig har tenkt så tungt at du har hengt
deg der, eller det bare er spøkeri for meg?" sa mannen. "Å ja,
du får henge for meg, enten du er spøkelse, eller hva du er," sa
han, og gikk med oksen sin. Gutten gjorde akkurat like ens som
forrige gang, hoppet ned av treet, sprang benvei gjennom skogen,
og hengte seg midt i veien for ham igjen. Da mannen fikk se ham,
så sa han ved seg selv: "Det var fælt dette da! skulle de ha
tenkt så tungt at de har hengt seg, alle disse tre? Nei, jeg kan
ikke tro det er annet enn spøkeri. Men nå vil jeg vite det
visst," sa han; "henger de der de andre to, så er det så, men
henger de der ikke, så er det ikke annet enn skrømt."

Så bandt han oksen sin og sprang og skulle se om de hang der.
Mens han gikk og kikket opp i alle trærne, hoppet gutten ned og
tok oksen hans og reiste av med.

Da mannen kom tilbake og så at oksen var borte, ble han rent
utav seg, det kan en vel vite, han både gråt og bar seg ille;
men til sist ga han seg da til tåls, og så tenkte han ved seg
selv: det er ikke annen råd enn å gå hjem og ta den tredje, så
kjerringa ikke vet om det, og den får jeg prøve åselge dess
bedre. Han gikk hjem og tok den og reiste med den, og kjerringa
ikke visste noe om det. Men røverne de visste det vel, så sa de
til gutten at kunne han stjele den like ens som de andre to,
skulle han være mester over dem alle sammen.

Ja, gutten la av gårde og sprang til skogs, og da mannen kom
med oksen, satte han i å brøle så fælt, liksom en stor okse inne
i skogen. Da mannen hørte det, ble han glad, for han syntes han
kjente igjen målet på storstuten sin, og tenkte at nå skulle han
finne dem igjen begge to; bandt så den tredje, og sprang av
veien og til å lete i skogen. Imens reiste gutten av med den
tredje oksen. Da mannen kom tilbake og hadde mistet den også,
ble han så ille ved at det ikke var måte på det, han både gråt
og låt, og han torde ikke gå hjem på mange dager, for han var
redd kjerringa skulle slå 'n reint i hjel. Røverne var nå heller
ikke videre glade over det at de måtte si gutten var mester over
dem alle sammen.

Så tenkte de en gang de skulle prøve på å gjøre noe som
gutten ikke var god for; så reiste de i veien alle sammen og lot
ham bli alene hjemme.

Det første han gjorde da de var vel av gårde, det var å jage
oksene ut på veien, så de gikk hjem til mannen han hadde tatt
dem fra, og glad ble bonden, det kan en nok vite. Så tok han
alle hestene som røverne hadde, og lesset på dem alt det beste
han fant, av gull og sølv og klær og andre gilde ting, og ba så
kjerringa hilse røverne og si takk for ham, nå reiste han, og de
skulle ha vondt for å ta ham igjen, og dermed fór han av gårde.

Langt om lenge kom han på den veien han gikk, da han kom til
røverne. Da han kom hjemover der far hans bodde, tok han på seg
en mundering han hadde funnet iblant det han hadde tatt fra
røverne, som var gjort liksom til en general, og kjørte inn på
gården som en annen storkar. Siden så gikk han inn, og spurte om
han kunne få hus der.

Nei, det kunne han da slett ikke. "Jeg kan nok ikke huse slik
en storkar jeg," sa mannen; "det er nettopp jeg har klær å ligge
på selv, og usle nok er de."

"Du har alltid vært hard, du," sa gutten, "og det er du nok
ennå, siden du ikke vil låne sønn din hus."

"Er du sønn min?" sa mannen.

"Kjenner du ikke igjen meg da?" sa gutten.

Jo, så kjente han ham nok igjen. "Men hva har du tatt deg
til, siden det er blitt slik en kar av deg i en bråhast da?" sa

"Jo, det skal jeg si deg," sa gutten, "du sa jeg kunne få ta
meg til hva jeg ville, og så ga jeg meg i lære hos noen tyver og
røvere, og nå har jeg stått ut læra og er blitt mestertyv," sa

Så bodde det en amtmann tett ved der stua til far hans lå; og
han hadde slik en stor gård og så mange penger at han ikke
visste tall på dem, og en datter hadde han også, som var både
vakker og ven og god og snill. Henne ville mestertyven ha, og så
sa han til far sin at han skulle gå til amtmannen og be om
datter hans for ham. "Spør han hva håndverk jeg driver på, kan
du si jeg er mestertyv," sa han.

"Jeg mener du er tullet, jeg," sa mannen, "for vettug kan du
ikke være, når du tenker på slik galskap."

Jo, han skulle og måtte gå til amtmannen og be om datter
hans, det var ingen råd for det, sa gutten.

"Neimen om jeg tør gå til amtmannen og være talsmannen din,
han som er så rik og har så mange penger," sa mannen.

Jo, det var ingen hjelp for det, mente mestertyven, han
skulle, enten han ville eller ei; gikk han ikke med det gode, så
skulle han nok få 'n til å gå med det vonde; men mannen ville
enda ikke til, og så gikk han etter og truet far sin med en stor
bjørkekavle, så han kom gråtendes like inn gjennom døren til

"Nå mann min, hva feiler deg?" sa amtmannen.

Ja, så fortalte han at han hadde tre sønner, som hadde reist
sin vei en dag, og så hadde han lovt dem at de skulle få reise
hvorhen de ville, og ta seg til hva de ville også, "og nå er den
yngste av dem kommet hjem, og har truet meg til å gå opp her og
be om han kunne få datter di, og si at han er mestertyv," sa
mannen, og gråt og bar seg.

"Gi deg tilfreds, du mann min," sa amtmannen og lo; "og så
kan du si til ham fra meg, at jeg vil se syn for sagn først.
Hvis han kan stjele steken av spettet i kjøkkenet om søndagen,
mens de passer på den alle sammen, så skal han få min datter; si
til ham det, du!"

Ja, han gjorde så, og det mente gutten skulle bli en lett
sak. Han fikk seg da fatt på tre levende harer, tok dem i en
sekk, og hengte på seg noen filler, så han så så ussel og lurvet
ut at det var rent ynkelig, og så lurte han seg inn i gangen som
en annen fillegutt med sekken sin om søndags formiddagen.
Amtmannen selv og alle husets folk var i kjøkkenet og skulle
passe steken.

Rett som det var, slapp gutten ut en hare, og den satte
avsted og rente omkring ute på gården. "Nei se den haren da!" sa
de inne på kjøkkenet og ville ut og ta den. Ja, amtmannen så den
han også. "Å, la den renne," sa han, "det nytter ikke å tenkte
på å ta haren på spranget."

Det varte ikke lenge, så slapp gutten den andre, og de så den
inne på kjøkkenet og trodde det var den samme; så ville de ut og
ta den igjen, men amtmannen sa det kunne ikke nytte. Men om en
stund så slapp gutten den tredje også, og den satte avsted og
rente omkring ute på gården; den så de også fra kjøkkenet og
trodde det var den samme som fór der igjen, og så ville de ut og
fange den. "Det var da en rar hare også, som farer slik og
fomler," sa amtmannen, "kom, la oss se om vi kan få fatt på
den." Han ut og de andre med, og haren foran og de etter, så det
hadde god skikk.

Imens tok mestertyven steken og strøk av gårde med, og hvor
amtmannen fikk seg stek fra til middags den søndagen, vet ikke
jeg, men det vet jeg, at harestek fikk han ikke, enda han løp
seg både svett og trett.

Til middags kom presten dit, og da amtmannen hadde fortalt
ham det pusset mestertyven hadde gjort ham, gjorde presten slik
narr av ham at det ikke var noen måte på det.

"Jeg vet ikke hvordan det skulle gå til, når jeg skulle la
meg narre av slik en kar," sa presten.

"Ja, pass deg bare du," sa amtmannen, "kanskje han er hos deg
før du vet ord av det!"

Men presten ble ved sitt, han, og gjorde narr av amtmannen
for det han hadde latt seg ta ved nesen.

Utpå ettermiddagen kom mestertyven og ville ha datter til
amtmannen, som han hadde lovt han skulle få.

"Du får nok gjøre flere prøvestykker først," sa amtmannen og
godsnakket med ham, "for det du gjorde i dag, det var ikke noe
videre det. Kunne du ikke gjøre presten et dyktig pek, for han
sitter inne og gjør narr av meg, for det jeg har latt meg ta ved
nesen av slik en kar."

Jo, det skulle ikke være noen sak, sa mestertyven.

Han kledde seg ut som en fugl, tok et stort hvitt laken over
seg, brøt vingene av en gås og satte på ryggen, og kløv så opp i
en stor lønn som sto i hagen til presten. Da så presten kom hjem
om kvelden, ga gutten seg til åskrike: "Hr. Lars! Hr. Lars!" -
for presten hette Hr. Lars.

"Hvo er det som kaller på meg?" sa presten.

"Jeg er en engel, som er utsendt fra Vårherre for å forkynne
deg, at du skal bli opptatt levende til gudsrike for din
gudfryktighets skyld," sa mestertyven. "Neste mandagskvelden må
du holde deg reiseferdig, for da kommer jeg og henter deg i en
sekk, og alt ditt gull og sølv og hva du har av denne verdens
forfengelighet, skal du legge i haug på storstugulvet ditt."

Ja, Hr. Lars både takket og falt på kne for engelen, og
søndagen etter gjorde han en avskjeldspreken, og la ut om det at
der hadde kommet en engel fra Gud i den store lønnen i hagen
hans, som hadde forkynt at han skulle komme levende i gudsrike
for sin gudfryktighets skyld, og han prekte og la slik ut, at de
gråt alle som i kirken var, både gamle og unge.

Om mandagen kom mestertyven som en engel igjen, og presten
falt både på kne og takket, før han ble puttet i sekken, og da
han vel var kommet nedi, så slepte og dro mestertyven ham etter
seg både over stokk og stein.

"Au! au!" skrek presten i sekken, "hvor bærer dette hen?"

"Det er den trange vei, som fører til himmerikes rike," sa
mestertyven, og dro avsted med ham, så han slo ham mest i hjel.

Til sist kastet han ham inn i gåsehuset til amtmannen, og
gjessene til åhvese og klype ham, så han var mer død enn

"Au, au, au! hvor er jeg nå?" sa presten.

"Nå er du i skjærsilden, for å renses og lutres til det evige
liv," sa mestertyven, og gikk sin vei, og tok alt gullet og
sølvet og alle de gilde tingene som presten hadde lagt i haug i
storstuen sin.

Om morgenen, da gåsejenta kom og skulle slippe ut gjessene,
så hørte hun presten som lå i sekken og ynket seg inne i

"Å i Jøsse navn, hvem er det og hva feiler deg da," sa hun.

"Å, er du en engel fra himmerike, så slipp meg ut og la meg
komme tilbake til jorden igjen, for her er verre enn i helvete;
smådjevlene kniper meg jo med tenger," sa presten.

"Jeg er nok ingen engel, gud bære!" sa jenta og hjalp presten
ut av sekken, "jeg passer bare gjessene til amtmannen jeg, og
det er nok de smådjevlene som har klypt han far."

"Å, det har mestertyven gjort!! å mitt gull og mitt sølv og
de gilde klærne mine!" ropte presten og bar seg ille og løp
hjem, så gjæterjenta trodde han hadde gått fra vett og forstand
med det samme.

Da amtmannen fikk vite hvordan det hadde gått med presten, at
han hadde vært både i skjærsilden og på den trange vei, lo han
seg nesten fordervet; men da mestertyven kom og ville ha datter
hans, som han hadde lovt, så godsnakket han med ham igjen og sa:
"Du får nok gjøre et prøvestykke som er bedre, så jeg riktig kan
se, hva du duger til. Jeg har tolv hester på stallen," sa han,
"og dem skal jeg sette tolv karer på, en på hver; er du god for
å stjele hestene unna dem, så får jeg se hva jeg kan gjøre."

"Ja, det var vel råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di, så -"

"Ja, kan du det, så skal jeg gjøre mitt beste," sa amtmannen.

Så la mestertyven til kremmeren og kjøpte brennevin på to
lommeflasker, og så slo han en dvaledrikk på den ene, men på den
andre hadde han bare brennevin, og tinget så elleve karer til å
legge seg bak låven til amtmannen om natten. For gode ord og
betaling lånte han en fillet stakk og en trøye av en gammel
kjerring, tok seg så en stav i hånden og en pose på nakken, og
da det led mot kvelden, så hinket han avsted imot stallen til
amtmannen. Da han kom dit, holdt de på å vanne hestene til
kvelds, og hadde nok å gjøre med det.

"Hva fanden vil du?" sa en av stallkarene til kjerringa.

"Å, huttetu! det er så kaldt!" sa kjerringa og hutret og
frøs, og bar seg ille. "Huttetu! det er så kaldt at en stakkar
gjerne kan fryse i hjel!" og så skalv og ristet hun igjen. "Å
herregud, får jeg lov å være her og sitte innenfor stalldøra i
natt?" sa hun.

"Du får fanden heller! pakk deg av gårde og det på flyende
flekken; får amtmannen så visst se deg her, så får vi danse vår
dans," sa én.

"Å, den gamle skrøpelige kroken!" sa en annen en, som syntes
han hadde vondt av henne; "den kroken kan da gjerne sitte; hun
gjør visst ikke noe vondt hun."

De andre mente, det skulle det ikke bli noe av, men alt som
de trettet og stelte hestene, dro hun seg lenger inn i stallen,
så hun til sist ble sittende bakom døren, og siden var det ingen
som la merke til henne.

Da det led utpå natten, falt det litt kaldt for karene å
sitte på hesteryggen.

"Huttetu! det er da dægern så kaldt," sa én og slo floke.

"Ja, jeg fryser så jeg rister," sa en annen en.

"Den som hadde litt tobakk!" var det en som sa.

Ja, så var det en som hadde en kvart; den delte de, det ble
nå ikke stort til manns, og så tygde de og spyttet. Det hjalp
litt, men rett som det var, så var det like ille igjen.
"Huttetu!" sa en av dem og ristet på seg. "Huttetu!" sa
kjerringa og hakket tenner, så det skranglet i kjeften på henne;
så tok hun opp flaksen med bare brennevin, og så skalv hun slik
på hånden, at det klunket i flasken, og så drakk hun, så det sa
klukk i halsen på henne.

"Hva er det du har på flaska di, kjerring?" sa en av

"Å, det er nok en liten skvett brennevin, far," sa hun.

"Brennevin! hva for noe? La meg få en tår! la meg få en tår!"
skrek de alle tolv i munnen på hverandre.

"Å, det er så lite jeg har," sutret kjerringa. "Dere blir
ikke våte i munnen av det engang."

Men de ville ha, og de måtte ha, det var ikke noen råd for
det; og så tok hun da flasken med dvaledrikken og satte for
munnen på den første; da skalv hun ikke lenger, men styrte
flasken så hver av dem fikk det han trengte, og den tolvte hadde
ikke drukket, før den første alt satt og snorksov. Så kastet
mestertyven fantefillene av seg og tok den ene karen etter den
andre nokså lett og satte dem skrevs over bolkene, ropte så på
de elleve karene sine og satte avsted med hestene til amtmannen.

Da amtmannen kom ut og skulle se til karene på morgensiden,
tok de til åfriske på seg: de hugg i bolkene med sporene, så
flisen føk, og noen falt ned, og noen ble hengende og satt der
som narrer. "Å jo," sa amtmannen, "jeg kan nok skjønne hvem som
har vært her nå. Men noen usle karer er dere, som sitter her og
lar mestertyven stjele hestene unna enden på dere!" Og så fikk
de smurning, for det de ikke hadde passet bedre på.

Utpå dagen kom mestertyven igjen, og fortalte hvordan han
hadde båret seg at, og ville ha datter til amtmannen, som han
hadde lovt ham. Men amtmannen ga ham hundre daler, og sa at ham
måtte gjøre noe som var enda bedre. "Mener du, du kan stjele
hesten unna meg, mens jeg er ute og rir på den?" sa amtmannen.

"Å, det var vel ei råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di."

Ja, han skulle se hva han kunne gjøre, og så sa han da en dag
han ville ri ut på en stor ekserserplass.

Mestertyven fikk fatt på en gammel utlevd skotmerr, gjorde
seg sammen en sele av bare vidjer og soplimkvister, kjøpte en
gammel fillekjerre og en stor tønne, og så sa han til en gammel
fattigkjerring at han skulle gi henne ti daler, hvis hun ville
legge seg inn i tønna og gape over tapphullet; der skulle han
stikke fingeren inn - noe vondt skulle det ikke hende henne, hun
skulle bare få kjøre litt -, og dersom han tok ut fingeren mer
enn én gang, skulle hun ha ti daler til. Selv fikk han på seg
noen filler, sotet seg ut, og satte på seg en parykk og et stort
skjegg av geiteragg, så ingen kunne kjenne ham igjen, og så la
han avsted til plassen; der hadde amtmannen alt ridd en god

Da han kom fram der, så gikk det så smått og så trått at han
nesten ikke kom av flekken; det seg og det seg, så sto det rent
stille, så seg det litt igjen, og det gikk så trevalig, at
amtmannen aldri kunne falle på at det skulle være mestertyven.
Han red like borttil og spurte, om han ikke hadde sett noen som
gikk og lusket omkring i skogen der.

Nei, sa mannen, det hadde han slett ikke sett.

"Hør nå," sa amtmannen, "vil du ri inn i skogen, og se vel
etter om du ikke treffer på noen som går og lusker der, skal du
få låne hesten min, og en god drikkeskilling skal du få for

"Nei, om jeg det kan," sa mannen, "for jeg skal til bryllups
med denne mjødtønna som jeg har vært etter, og så har tappen
falt ut for meg på veien, og nå må jeg gå og holde fingeren i

"Ri du," sa amtmannen, "jeg skal nok passe både hesten og

Ja, så skulle han da gjøre det; men han ba amtmannen at han
endelig måtte passe vel på å være snøgg til å sette fingeren i
tapphullet, når han tok ut sin.

Ja, amtmannen sa han skulle gjøre det beste han kunne, og så
satte mestertyven seg opp på hesten.

Men tiden gikk og det led med det skred, og ikke kom der noen
tilbake; til sist ble da amtmannen lei av å gå med fingeren i
tapphullet og tok den ut. "Nå skal jeg ha ti daler til!" skrek
kjerringa i tønna. Så kunne han nok skjønne hvordan det hang
ihop med mjødtønna, og ga seg på hjemveien; men da han hadde
gått et stykke, møtte de ham med hest, for mestertyven hadde alt
vært hjemme hos ham.

Dagen etter kom han til amtmannen og ville ha datter hans,
som han hadde lovt ham. Amtmannen godsnakket nå med ham igjen,
ga ham to hundre daler, og sa han måtte gjøre et prøvestykke
til; kunne han det, skulle han få henne.

Å ja, mestertyven mente nok det, når han bare fikk høre hva
det var for noe.

"Mener du, du kan stjele lakenet av sengen vår, og serken av
konen min?" sa amtmannen.

"Det var ikke umulig det," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di, så -"

Da det led på natten, gikk mestertyven ut og skar ned en tyv
som hang på galgebakken, la ham på nakken og tok ham med seg; så
fikk han fatt på en stor stige, og den satte han opp til
kammersvinduet til amtmannen, kløv så opp og skubbet den døde
opp og ned, akkurat som det skulle være en som sto utenfor
vinduet og kikket.

"Der er mestertyven, mor!" sa amtmannen og dultet til konen
sin. "Nå skyter jeg ham jeg," sa han, og tok fram en rifle han
hadde lagt fremfor sengen.

"Å nei, du får ikke gjøre det lel," sa fruen, "du har jo selv
bestilt ham hit."

"Jo, jeg skyter ham jeg, mor," sa han, og lå der og siktet og
siktet; men snart var hodet oppe, så han så litt av det; rett
som det var, var det borte igjen; til sist fikk han nok sikte;
det smalt, og den døde falt, så det dunket i bakken. Mestertyven
ned, det forteste han kunne.

"Ja, jeg er nok riktignok den høye øvrighet," sa amtmannen,
"men folk får så lett noe å si, og det skulle være leitt om de
fikk se dette døde mennesket; det er nok likest jeg går ut og
graver ham ned."

"Det får du gjøre som du selv synes, far," sa fruen.

Amtmannen sto opp og gikk ned, og med det samme han hadde
gått ut gjennom døren, smatt mestertyven inn og fór like opp til

"Nå far," sa hun - for hun trodde det var mannen - "er du alt
ferdig nå?"

"Å ja, jeg puttet ham ned i et hull jeg," sa han, "og karet
over litt jord, så vidt han er gjemt, for det er slikt vær ute;
jeg skal gjøre det bedre siden; men la meg få lakenet å tørke
meg på, for han var så blodig, og jeg har sølt meg så til på

Det fikk han.

"Du får nok la meg få serken din og," sa han, "for lakenet
rekker ikke til, merker jeg."

Å ja. Men så kom han i hug at han hadde glemt å lukke døren,
og det måtte han da ned og gjøre, før han kunne legge seg igjen,
og så satte han avsted både med lakenet og serken.

En stund etter kom den rette amtmannen.

"Nei, hvor lenge du var om å lukke den døren da, far!" sa
fruen, "hvor har du nå gjort av serken og lakenet?"

"Hva for noe?" sa amtmannen.

"Å, jeg spør hvor du har gjort av serken og lakenet, som du
fikk til åtørke blodet av deg, jeg," sa hun.

"Så til helvetes!" sa amtmannen, "har han nå gjort det med?"

Om dagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen,
som han hadde lovt ham, og da torde han ikke annet enn la ham få
henne og mange penger til, for han var redd for at mestertyven
skulle stjele øynene ut av hodet på ham, og at han selv skulle
komme for mye på orde blant folk, om han ikke gjorde det.
Mestertyven levde både godt og vel; om han stjal mer, skal jeg
ikke kunne si, men gjorde han det, var det visst bare for moro