Multilingual Folk Tale Database


Der gute Handel (Jacob & Wilhelm Grimm)

Выгадная справа Den gode handel
unknown author unknown author
Belarusian Danish

Прывёў селянін на базар карову і прадаў яе там за сем талераў.

Прадаў карову, атрымаў грошы і пайшоў назад дадому. Вось ідзе ён каля сажалкі і чуе - крычаць у вадзе жабы: «Ква, ква, ква, ква!»

«Вось дурныя жабы, - падумаў селянін, - якую лухту кажуць. Сем талераў я за карову атрымаў, а зусім не два».

Падышоў ён да вады і крыкнуў жабам:

- Гэй вы, жабы, каму лепей ведаць: мне ці вам, колькі я атрымаў - сем талераў ці два?

А жабы ўсё крычаць: «Ква, ква, ква, ква!»

- Ну вось, калі не верыце, глядзіце - я іх яшчэ раз пералічу.

Выцягнуў ён грошы з кішэні і пералічыў усе сем талераў.

А ў жаб, відаць, свой лік быў, і яны зноў пачалі крычаць: «Ква, ква, ква, ква!»

- Ах, вось вы якія! - закрычаў селянін. - Усё спрачаецеся ды мне не верыце! Дык бярыце ж, самі лічыце!

Узяў грошы і кінуў іх у ваду.

Потым сеў на беразе і стаў чакаць, ці хутка жабы грошы пералічаць і вернуць яму.

Чакае, чакае, а жабы па-ранейшаму крычаць: «Ква, ква, ква, ква!» І грошай не вяртаюць.

Раззлаваўся тады селянін і закрычаў:

- Ах, вы, вадаплясьніцы! Ах, вы, тоўстагаловыя ды лупатыя! Крычаць вы ўмееце так гучна, што ад вашага крыку ў вушах звініць, а самі талеры злічыць не ўмееце! Ці не думаеце вы, лупатыя, што я буду чакаць тут да вечара, калі вы там у сябе падлік адолееце?

А жабы яму ў адказ: «Ква, ква, ква!»

Зусім раззлаваўся на іх селянін, плюнуў ад злосці і пайшоў дадому.

Мінула трохі часу, і вырашыў ён прадаць другую карову. Зарэзаў яе і павёз мяса на базар.

Пад'язджае ён да горада, а там каля самай брамы сабак вельмі многа сабралася. А паперадзе ўсіх стаіць вялізны гончы сабака. Учуў сабака мяса, пачаў скакаць вакол воза і брахаць: «Дай, дай, дай!»

А селянін кажа яму:

- Бач ты які хітры, нездарма кажаш: «Дай, дай». Гэта ты мяса хочаш. Ды я ж не такі дурны, каб яго табе аддаць.

А сабака зноў брэша: «Дай, дай, дай!»

- Ну што з табой рабіць, - сказаў ён. - Ведаю я, у каго ты служыш, пакіну табе мяса. Толькі глядзі: праз два дні прынясі мне за яго грошы, а не то табе дрэнна будзе.

Скінуў ён усё мяса з воза і паехаў дадому.

А сабакі накінуліся на мяса і брэшуць: «Дай, дай, дай!»

Пачуў селянін іхні брэх і падумаў: «Гэта яны ад вялікага сабакі сваю долю патрабуюць. Ды ці ж мне не ўсё роўна: плаціць жа ён будзе».

Мінула два дні.

Прачнуўся селянін на трэці дзень раніцай і думае: «Ну, сёння я багатым стану, сёння мне сабака павінен грошы прынесці».

Аднак і дзень прайшоў, і вечар настаў, а грошай ніхто не прынёс.

- Ну і час настаў, - кажа ён, - нікому верыць нельга. Пайду да гаспадара гэтага сабакі, - гарадскога мясніка. Няхай ён мне грошы за мяса аддасць.

Так ён і зрабіў.

Прыйшоў да мясніка і кажа:

- Гэй, гаспадар, аддавай мне грошы за мяса, якое я твайму сабаку прадаў.

- Ды ты што, - кажа мяснік, - з глузду з'ехаў, ці што?

- Не, - кажа селянін, - я пры сваім розуме, плаці грошы.

Тады мяснік раззлаваўся, схапіў палку і прагнаў яго.

- Ідзі, - кажа, - пакуль цэлы. А калі яшчэ раз сюды прыйдзеш, зноў на сваёй спіне палку адчуеш.

Пайшоў селянін ад мясніка.

«Куды, - думае, - ісці мне цяпер скардзіцца, хто мне дапаможа? Пайду ў каралеўскі палац».

Так ён і зрабіў.

Пусцілі яго ў палац.

Увайшоў ён у тронную залу, а там сядзяць на троне кароль і каралеўская дачка.

- На што скардзішся? - пытаецца ў яго кароль. - Хто цябе пакрыўдзіў?

- Ах, - сказаў селянін, - жабы ў мяне грошы адабралі, сабакі - мяса, а мяснік мяне за гэта палкай набіў.

Пачаў ён ім падрабязна расказваць пра свае няшчасці. А дачка каралеўская слухала яго, слухала ды раптам не стрымалася і зарагатала.

Тут кароль і кажа:

- Ні жаб, ні сабак я пакараць не магу, а вось з дачкой маёй ты можаш ажаніцца. Бо яна яшчэ ніколі не смяялася, і я абяцаў аддаць яе замуж за таго, хто першы яе рассмяшыць. Бачыш, які ты шчаслівы!

- Ну і зрабіў ласку, - кажа селянін. - Я зусім жаніцца не хачу. У мяне дома свая жонка ёсць, навошта мне твая дачка. У мяне хата маленькая, не тое што твой палац, нам і дваім з жонкай цесна.

Тут кароль раззлаваўся і закрычаў:

- Ты няветлівы і грубы, вось ты які!

- Што ж, - адказаў яму селянін, - сам ведаеш: на свінцы не шоўк, а шчацінне.

- Ну, добра, - кажа кароль, - цяпер ідзі прэч. Я табе іншую ўзнагароду прызначу. Дні праз тры заходзь у палац, тады я табе ўсе пяцьсот адсыплю спаўна.

Пайшоў селянін з палаца, а каля брамы спыніў яго салдат з каралеўскай варты і кажа:

- Ты рассмяшыў каралеўну, дык пэўна, ужо, за гэта атрымаеш добрую ўзнагароду.

- Так, - сказаў селянін, - неблагую. Мне будзе за гэта пяць сотняў выплачана.

- Паслухай, - кажа яму салдат, - навошта табе столькі грошай, даў бы ты мне трохі!

- Ну што ж, - адказвае селянін, - дзве сотні магу табе аддаць. Прыходзь праз тры дні да караля і скажы, каб ён табе іх выплаціў замест мяне.

А тут адзін гандляр пачуў іх размову, падбег да мужыка і таксама пачаў яго ўгаворваць. Чым, кажа, табе тры дні гэтых грошай чакаць, вазьмі ў мяне зараз сто пяцьдзесят. А ўсе астатнія я сам у караля атрымаю.

- Давай, - кажа селянін. - Мне грошы патрэбны.

Праз тры дні ён зноў прыйшоў да караля.

- Здымайце з яго адзенне, - загадвае кароль, - ён павінен атрымаць свае пяць сотняў.

- Не, - кажа селянін, - нічога не атрымаецца. Не мае гэтыя пяць сотняў. Я іх ужо твайму салдату ды аднаму гандляру падараваў.

І сапраўды, прыходзяць у гэты момант салдат і гандляр да караля і патрабуюць: салдат дзвесце, а гандляр трыста.

Так ім і далі: салдату дзвесце розгаў, а гандляру трыста.

Салдата на каралеўскай службе часта білі, дык ён асабліва не гараваў і вытрымаў, а гандляр увесь час крычаў:

- Ой, баліць! Ой, якія вашы грошы моцныя!

А селянін пайшоў дадому і ўсю дарогу радаваўся, што так лёгка каралеўскай узнагароды пазбавіўся.

Der var engang en bonde, som havde drevet sin ko til marked og solgt den for fem daler. På hjemvejen kom han forbi en dam, og allerede langt borte fra hørte han frøerne kvække: "Brekekeks, brekekeks." - "De snakker, som de har forstand til," sagde han, "det er fem, jeg har fået, og ikke seks." Og da han kom hen til vandet, råbte han: "I fæhoveder. Det er nu fem og ikke seks." Men frøerne blev ved med deres: "Brekekeks." - "Når I ikke vil tro det, skal jeg vise jer det," sagde han, tog pengene op af lommen og talte dem. Frøerne brød sig aldeles ikke om det, men blev ved med at råbe: "Brekekeks, brekekeks." - "Hold dog op," råbte bonden rasende, "værsgod, nu kan I selv tælle efter, siden I tror, I ved bedre end jeg." Derpå kastede han pengene ud i vandet. Han blev stående og ventede på, at han skulle få sine penge tilbage, men de påståelige frøer blev ved med deres brekekeks, og der kom ingen penge. Han ventede i flere timer, lige til det blev aften. Så måtte han jo hjem, men han skældte frøerne dygtigt ud og råbte: "I torskepander, I tossehoveder. I vræler, så man får hovedpine af at høre på det, men I kan ikke engang tælle fem daler. Tror I jeg har tid at vente på det smøleri." Derpå gik han sin vej, men frøerne blev ved at råbe "Brekekeks," og han ærgrede sig rigtigt over dem.

Nogen tid efter købte han en anden ko. Den slagtede han og beregnede nu, at hvis han kunne få kødet godt betalt, kunne han få lige så mange penge, som begge køerne var værd, og så havde han oven i købet skindet af den ene. Da han kom til byens port, løb der en stor flok hunde imod ham. Den største af dem sprang op ad ham, snusede til kødet og gøede. Da den ikke ville holde op, sagde bonden til den: "Ja, jeg kan jo nok mærke, at du vil have fat i kødet, men det blev nok en net historie, hvis jeg gav dig det." - "Vov vov," sagde hunden. "Vil du lade være med at spise det og også stå inde for dine kammerater," spurgte han. "Vov vov," svarede hunden. "Ja, når du lover mig det, må jeg vel give dig det," sagde bonden, "men inden tre dage vil jeg have pengene for det. Jeg ved nok, hvem du tilhører. Bring dem selv ud til mig, ellers skal det komme dig dyrt til at stå." Derpå pakkede han kødet ud, og hundene styrtede sig straks over det. "Nu tager de det nok alle sammen," tænkte bonden, "men den store må indestå mig for pengene."

Den tredie dag tænkte bonden: "I aften har jeg pengene i lommen," og han glædede sig allerede til det. Men der kom ingen og bragte ham dem. "Man kan da heller ikke stole på nogen," sagde han, og til sidst tabte han tålmodigheden og gik ind til byen og forlangte pengene af slagteren. Slagteren troede det var spøg, men bonden sagde: "Det er mit ramme alvor, jeg vil have mine penge. Har den store hund ikke for tre dage siden bragt jer en hel ko?" Da blev slagteren vred, greb et kosteskaft og jagede ham ud. "Vent du bare," sagde bonden, "der er dog noget, der hedder retfærdighed." Derpå gik han op på slottet og bad om at få kongen i tale. Han blev ført frem for kongen, der sad på tronen med sin datter, og spurgte, hvad han havde at beklage sig over. "Frøerne og hunden har stjålet fra mig," sagde han, "og nu har slagteren givet mig prygl derfor." Kongedatteren gav sig til at le højt, og kongen sagde: "Ja der kan j eg ikke skaffe dig ret, men j eg vil give dig min datter til kone. Det er første gang, jeg har hørt hende le, og jeg har lovet, at den der fik hende til det, skulle blive gift med hende." - "Mange tak," svarede bonden, "men jeg har rigtignok en kone i forvejen, og det er såmænd mere end nok. Hun gør det virkelig broget nok for mig." - "Du er en uforskammet karl," sagde kongen vredt. "Åh, herre konge," svarede bonden, "hvad kan man forlange af en stud andet end et brøl." - "Vent lidt," sagde kongen, "du skal få en anden belønning. Gå din vej nu, men kom igen om tre dage. Så skal du få femhundrede."

Da bonden kom ud, sagde skildvagten til ham: "Du får nok noget godt, når du har fået kongedatteren til at le." - "Ja det tror jeg," svarede bonden, "femhundrede daler, får jeg." - "Hvad vil du med alle de penge?" sagde soldaten "giv mig nogle af dem." - "Ja ja, siden det er dig," svarede bonden, "om tre dage kan du melde dig hos kongen og bede om de to hundrede." En jøde, der havde hørt, hvad han fortalte, løb hen til ham og sagde: "I er rigtignok en lykkens yndling. Men hvad vil I med alle de store dalere? Skal jeg ikke veksle dem for jer." - "Jeg har trehundrede tilbage," sagde bonden, "giv mig dem så straks. Du kan få dem hos kongen om tre dage." Jøden blev glad og betalte ham pengene i gamle skillinger, hvoraf tre var så meget værd som to nye. Efter tre dages forløb gik bonden igen op til kongen. "Træk trøjen af ham," sagde han, "så skal han få de femhundrede." - "Det er ikke mig der skal have dem," sagde bonden, "tohundrede har jeg lovet skildvagten herudenfor, og resten har jeg fået vekslet hos en jøde." Imidlertid kom soldaten og jøden og forlangte at få, hvad bonden havde lovet dem. Kongen lod så hente en tamp, og soldaten fik først tohundrede af de slag, som han havde tiltænkt bonden. Han fandt sig tålmodig i det - han havde nok prøvet det før - men jøden jamrede og skreg: "Av, av, sikke hårde dalere." Kongen lo ad bonden og var ikke mere vred på ham. "Nu har du jo ingen belønning fået," sagde han, "men det skal du nok få erstatning for. Gå ind i mit skatkammer og tag så mange penge, du vil." Det lod bonden sig ikke sige to gange, men stoppede så meget i sine store lommer, som han på nogen måde kunne. Så gik han ned på kroen og gav sig til tælle sine penge. Jøden havde listet sig bagefter ham og lyttede nu efter, hvad han sad og snakkede med sig selv om. "Den lurendrejer af en konge har nok narret mig alligevel," hørte han ham sige, "han havde vel nok selv kunnet give mig pengene. Nu ved jeg jo slet ikke, om alt dette her, som jeg har taget på må og få, er noget værd." - "Gud fri os," tænkte jøden, "det er rigtignok nydeligt, som han taler om kongen. Det må jeg op på slottet og fortælle, så får jeg nok en belønning, og han bliver straffet." Kongen blev rasende, da han hørte, hvad bonden havde sagt, og befalede jøden at bringe synderen op på slottet. Jøden skyndte sig ned til bonden og sagde: "I skal på stående fod komme op til kongen." - "Tøv lidt," sagde bonden, "jeg ved nok, hvad der passer sig. Jeg må først have syet mig en anden frakke. Tror I en mand, der har så mange penge på lommen, går til kongen i de pjalter." Da jøden så, at han ikke kunne få bonden med i det tøj og var bange for, at kongens vrede skulle gå over, sagde han: "Hvad gør man ikke for sine venner. Jeg vil låne jer en pæn frakke." Det tog bonden imod, trak jødens frakke på og gik op på slottet. Kongen bebrejdede ham nu hans utaknemmelige opførsel. "En jøde siger ikke et sandt ord," sagde bonden, "det kunne såmænd gerne falde den fyr ind at sige, det var hans frakke, jeg havde på." - "Hvad for noget," råbte jøden, "er det ikke min frakke. Jeg har jo lånt Jer den af det bare venskab, for at I kunne være pænt klædt på, når I skulle op på slottet." Da kongen hørte det, sagde han: "Enten har jøden narret bonden eller mig," og så lod han ham give endnu flere af de hårde dalere. Men bonden gik hjem i sin gode frakke og med alle sine penge i lommen og tænkte: "Denne gang har jeg rigtignok båret mig klogt ad."



Change: Change: