Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 002)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

En gammeldags juleaften

Asbjørnsen & Moe

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine,
sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en
desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så
mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe
ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser,
og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær,
hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og
herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra
var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg
nu i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde
skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne
knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår
kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og
jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle
jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille
mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i
begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var
altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens
smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som
ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens
forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive
oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers
gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens.
Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype
vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter,
hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en
slik gård - kanskje det var den samme - som Mauritz Hansen har
skildret i sin fortelling: "Den gamle med kysen". Mine
vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten
en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige
madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og
noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle
eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige
stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og
ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte
øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som
hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk,
tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til
åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til
at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og
ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for
dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men
stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da
var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og
tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten
i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget
adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og
vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i
betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy
og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på
døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru
Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde
det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om
aftenen. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket,
snille hr. løytnant," la hun til, "vil De ikke komme inn til oss
med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet;
kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de
glade barna."

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor
firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut
i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn.
Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete
rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på
fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med
oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av
Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate
eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent
lys ennu," sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i
dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et
kniks, make til søsterens; "men barna tumler seg så gjerne ved
ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten
passiar i ovnskroken."

"Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en
faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha
skylden," svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert
mor Skau. "Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og
fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt
dyktig avpillet," sa hun til meg og kneiste over sin egen
svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en
meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og
astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom
larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos
det gamle husinventar Stine.

"Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en liten vever
brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i
aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for
nissen!"

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå
på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er
blitt skremt av nissen," sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke
hilse på løytnanten da, barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du
er! det er så lenge siden jeg så deg," ropte barna i munnen på
hverandre og flokket seg om meg. "Nå må du fortelle oss noe
morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om
Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!" Jeg
måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til
beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som
dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken,
og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om
nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet
ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var
til pass til 'n det, stygge nissen," sa de, og krevde mere.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn," sa jomfru
Cecilie; "nu forteller nok faster Mette en historie."

"Ja, fortell, faster Mette!" ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle," svarte faster
Mette; "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg
også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal,
barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid
hadde så mange eventyr å fortelle?" - "Å ja!" ropte barna. -
"Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for
mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn
det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel
bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun
være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt
skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne:
"Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to
må du ikke legge på ròsten."

"Hvorfor det?" spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite
at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett
ikke ha på ròsten," sa de.

"Pytt, ikke verre," sa Kari, hun var meget frisk på leveren,
som de sier, "jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer
han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse 'n på
dør."

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da
klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under
bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det
under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over
skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og
samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk
ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun
kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og
svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg,
tar du feil."

"Tvi vøre det da!" svarte det fra en av de mørkeste krokene;
"jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle
fått den åttende med."

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til
nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal." -

"Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du
forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,"
sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om
nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget
nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på
ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for
åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge
hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte
inn - til glede for barna og frelse for meg.

"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine
Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass;
"og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de
små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en
jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en
torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men
jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så
synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og
drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og
sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen!" sa
hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok
henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun
lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun
mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" -
her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du,
å du skal få danse med Tomten du!"

"Å har du iti opp grauten for Tomten du,
så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens
barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn.
Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau.
"Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt,
men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene
eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv
heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har
sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos
mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som
hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom
de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var
aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i
tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk
med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en
nisse der, sa de. "Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka
og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle
og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde
alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for
hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg,
og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig
oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et
forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom
én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór
opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og
jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet.
Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i
livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på
gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med
rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at
nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om
det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde
hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa
hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte
over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere
stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften.
Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa
hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og
drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele
dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over
hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda
de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte
grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke
undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til
dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk;
men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la
mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig
lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte
på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie
som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er
sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."

"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell,
mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu
var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne
- ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke
komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i
Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det
en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun
skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå
i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt
varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet,
skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på
klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun
visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til
vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle
kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens
hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det
var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da
hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men
da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige
ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen
hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett
før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da
presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester,
det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle
kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og
hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om
julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de
begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av
henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om
deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på
deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av
de små, og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare
høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte
stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen
hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i
kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange
av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet
i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som
konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte
seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under
henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut
på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp
taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne.
Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom
inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da
folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i
tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det
var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter,
slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se
en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på
stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i
julehelgen."

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist
sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle
historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa
at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det
samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med
latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken,
syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og
frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de
levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og
ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi
skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var
fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte
det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-,
huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften.
Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i
dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer,
soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner.
Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da
jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken,
gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en
rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen.
"Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han
hadde, "og la oss nu få en springdans."

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans,
og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du
lyt væra med, kar!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet
og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i
drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en
finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di,
og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul!
sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren
og finnmut til deg, og Storborken står i gården."

"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars
husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du
kommet hit nu?" ropte jeg glad.

"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken,
men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han:
Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og
reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med,
så skal du ta han med, sa han."

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det
fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en
slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken
før eller siden.