Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 003)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

En tiurleik i Holleia

Asbjørnsen & Moe

Fra Tyristrand gikk vi en av de første dager i mai - det var
lenge før jaktloven ble utklekket - opp gjennom lien for neste
morgen å være på en tiurlek i Skjærsjøhaugen, som hadde ord for
å være den sikreste på disse kanter. Vi var fire, min venn
kapteinen, jeg, en gammel skytter Per Sandaker over fra
Soknedalen, og en rask gutt som førte to kobbel hunder; når
leken var endt, skulle vi nemlig gå på harejakt. Nede i bygden
var det full vår; men da vi kom inn på åsene, lå sneen dyp i
daler og dekker. Aftenen var ennu tålelig lun, og fuglene sang
sin vårsang i skogen. I nærheten av Askseteren, hvor vi tenkte å
bli om natten, tok vi opp i Skjærsjøhaugen - som hver
fugleskytter på disse kanter kjenner - for å høre hvor fuglene
satte seg på nattkvisten. Da vi nådde opp og fikk fri utsikt,
sto solen i nedgangen og kastet sitt gylne lys ufordunklet opp i
den tindrende himmel. Men denne himmel hvelvet seg ikke over et
blidt og vennlig landskap; mørke, endeløse skoger og åser, bare
avbrutt av islagte tjern og store myrer, strakte seg på alle
kanter like bort mot himmelbrynet.

Vi hadde ikke vært her lenge efter solnedgang, før vi hørte
en susende flukt og de sterke tunge vingeslag av en fugl som slo
seg inn.

"Det var ikke noen gammel fugl," sa kapteinen med
kjennermine, da han ikke hørte fuglen gi lyd efter at den hadde
satt seg.

To fugler kom snart susende efter og slo seg inn uten å gi
lyd. Men så kom én flyvende med enda tungere, mer susende
vingeslag, og da han hadde satt seg, skar den nebb.

"Den karen er inte fødd i fjor. Det er husbond på leiken," sa
Per Sandaker; "bare det inte er Gamle-Storen sjøl; men det trur
je mest."

Det kom enda tre fugler, og for hver som slo seg inn, skar
den gamle med nebbet. De to ga ikke lyd, men den tredje svarte i
samme tone.

"Det var en fremmed kar," kom det fra Per; "han kjente inte
gammel'n; ellers hadde 'n holdt kjeften sin. På morråkvisten
kommer 'n til å angre det; for tru meg, gammel'n finner 'n nok,
og han er inte grei å keikes med, når rette lunet er på 'n. Je
har sett hossen han børsta en kranglefant som skar til 'n på
leiken en gong før."

Under disse ord la skytterens åpne, værbitte ansikt seg i
høyst besynderlige, poliske folder, som syntes å sikte til en
eller annen mystisk historie. Efter den korte skildring
kapteinen hadde gitt meg av ham, da Per Sandaker en gang var
blitt et stykke efter, skulle han være sterk i historier om
trollfugler, utsendinger og underjordiske, og ble især
omstendelig når han fortalte om en eller annen av de atten
bjørnene han hadde skutt i sine dager; derimot tidde han gjerne
om det like så store antall som onde tunger beskyldte ham for å
ha skutt bort.

"Men hva er det for en "Gammel" og "Gamle-Stor" du snakker
om?" spurte jeg.

"Det skal jeg si Dem," tok kapteinen hurtig til orde, idet vi
ga oss på vei til seteren. Rimeligvis fryktet han for at dette
overilte og utidige spørsmål efter så kort et bekjentskap skulle
gjøre Per mistroisk og legge bånd på hans tunge. "Det skal jeg
si Dem," svarte han. "Det er en gammel tiur på leken her som er
blitt et fabeldyr i hele bygden. Mellom skytterne er den kjent
under navnet "Brekaren"; for istedenfor å sitte rolig på kvisten
og kneppe, flyr den ofte om mellom tretoppene og breker som en
geit. Først når denne manøvren er utført, setter den seg opp for
å klunke og sage. Slikt spill er så ufornuftig at ingen kan
komme den på skudd. Enda oftere bruker den imidlertid et annet
knep, som er meget verre; den sitter rolig og knepper og slår
sin klunk, men når den skal sage, flytter den over i et annet
tre. Kommer en ved et slumpetreff til å skyte, biter det ikke på
den. Gamle Per der har skutt på den både med salt og med sølv,
men enda fjærene føk av den, tok den ikke mere notis av hans
sikre rifleskudd enn av en salutt. Neste morgen spilte den like
raskt og like falskt."

"En kunne likså godt skyte på en stein," sa Per tverrsikker.
"Je kom innpå 'n en gong han holdt leik på flatbergja her borte
ved kloppa, rektig midt i veien som går til Skau; og satt det
ikke så fullt med røy om 'n at je tælte sju stykker, og flere
var det i skauen, for det snøvla og prata bak hver buske. Og dom
som var frampå, dom rente rundt omkring 'n og strakte hals og
huka på seg og gjorde seg lekre; men fuggel'n satt på flatberget
og briska seg så kjøn og spansk som en greve. Rett som det var,
sett 'n styven opp og slo hjul, snudde på seg og sopte venga
nedmed beina, og hoppe ende til værs, så høgt som så... Ja, je
visste inte det var den kallen je, ellers hadde je nok gitt 'n
en smell straks, før han hadde gjort seg hard kanskje; men je
syntes det var moro å se på. Som han var i beste leiken, så kom
det fykendes en annen tiur - den var inte brått så stor - og
kasta seg på leiken. Men da ble det vel spell; gammel'n reiste
styven til værs, og skjegget sto ut på 'n som tinder i ei hekle,
og så skar 'n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den
andre han svarte - han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk
gammel'n på 'n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det
så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot
hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med
venga, og dom var så arge at dom inte åkke sansa eller samla
seg, og je syntes jeg kunne gjerne gått bort og tatt dem med
hendene begge to. Men til sist tok gammel'n rektig tak i luggen
på den andre, og han slo 'n og handterte 'n så 'n ordentlig
peip, og je syntes mest synd på fuggel'n for han leidde 'n om i
toppen, trykte 'n til marka og hadde 'n under seg, så han
ordentlig kom akandes utover flatberget på 'n like nedfor beina
mine. Da la je til aue i røde rappet. Det small, og fuggeln lå
dau på flekken; men gammel'n blei sittandes og lugge 'n enda, og
han løfte inte på venga. Jaså, tenkte je, er du så stø i logga,
skal du væra min. Je ladde igjen og skulle legge på 'n, men da
reiste 'n på seg og reiste ende til værs; men var 'n mer enn ti
steg frå meg, så la meg aldri skyte fuggel mer i mi ti. -En
annen gong var je au her oppe, og hørte å han slo inn henne,
liksom i kveld. Det var i ei gammal furu han sette seg på kvist.
Men da han tok til å spella, spelte 'n realt den gongen. Han
spelte så furua riste, og det vanta inte åkke klunk eller
saging, og inte fløtt'n heller. Da han slo det fjerde spellet,
var je innom holdt, - han satt langt nere på en kvist innmed
furuleggen. Nå skal du væra min, tenkte je, for je hadde skøri
opp en sølvtoskilling og lagt for kula. Men jaggu tenkte je
feil. Da det small, flaug 'n like ratt, enda fjøra fauk ta 'n.
Det biter inte noe på den karen."

"I morgen skal vi prøve å få den likevel. Per; nu vet vi jo
hvor den sitter?" sa kapteinen med et lite lurt blink i
øyekroken.

"Det måtte inte væra fnuggel i skauen, når en skulle gi seg
til å gå etter den," svarte Per mutt. "Ja, gudbevar, vil kaftein
gå etter 'n så -; je spiller inte et kru'kønn på 'n. For det
sier je," la han troverdig til, "at slikt spell skulle aldri
noen ha hørt. Og slik en fuggel da! Det er det underligste dyr
en kan se. Han er inte skapt som en annen skikkelig tiur; han er
mest en halv gong til så stor og væl så det."

"Ja du har rett, det er en gammel radd, som ikke er et skudd
krutt verd," sa kapteinen. "Kjøttet er visst så seigt og beskt
som den furukvisten den spiller på. Men jeg skulle nok ønske å
få livet av den, for å få en ende på dette raklespillet, som den
så ofte har tatt oss ved nesen med. Jeg har flere ganger gått
efter den uten å få rede på spillet. Jeg har også skutt på den
et par ganger, men på så langt hold at det var liten rimelighet
for treff. Det er riktignok en Donatbommert å skyte to ganger på
langt hold i tiurskogen, det vet De nok," henvendte han seg til
meg; "men siste gangen var det ikke annen råd; for jeg hørte den
kanaljen Sara-Anders stille efter fuglen på samme tid. Det er
virkelig, som Per sier, en underlig fugl, den gamle tiuren.
Men," la han til med et lite nikk henimot meg, som antydet at
han ville se å få Per Sandaker til å rykke ut med flere av sine
historier, "når vi kommer opp i seteren, skal jeg fortelle en
tildragelse jeg har opplevd med en trollhare, som var enda
besynderligere enn vår tiur."

Vi kom snart til den øde seteren, dit gutten var gått med
hundene da vi tok bort i Skjærsjøhaugen; efter kapteinenes ordre
hadde han luftet og gjort opp en skikkelig varme på peisen. Da
vi hadde skilt oss ved børser og jaktvesker, og satt til livs et
godt aftensmåltid av kapteinens fortrinlige niste, begynte denne
med påtatt alvor i tale, ansikt og miner å fortelle sin historie
om trollharen.

"Da jeg var løytnant, lå jeg og ekserserte på Toten en
sommer. Jeg hadde hunder med meg for å jage. En eftermiddag som
jeg sto i kjøkkenet og skulle ut og prøve kvelds-jakten, kom en
av husmennene inn."

"Er det meget hare her, du?" spurte jeg.

"Det er enda nok av den," svarte husmannen. "Oppå
Sukkestadsletta går det en gammel sugg; det har vøri mange både
bikkjer og folk etter den, men han er inte grei å få, måtta." Og
dermed ristet husmannen betenkelig på hodet.

"Er den ikke grei å få? Hva er det for snakk! Det fins vel
ikke en ordentlig hund her? Når mine bikkjer får den på benene,
tenker jeg nok den skal bli å få," sa jeg og klappet hundene,
som dro i kobbelet og ville ut.

"Jaså? Jagu tør det hende au da," sa husmannen, og grinte
vantro.

Jeg gikk like opp på Sukkestadsletta, og ikke før hadde jeg
sloppet hundene, så var haren på benene, og det var los. Men det
ville ikke bli noe ordentlig av; den fór og stakk og stakk;
hundene var ikke i stand til å få riktig rede på foten; men
hvert øyeblikk var den på benene igjen, og så gikk det nokså
bra, til den på ny stakk inn i en buske. Jeg løp hit og dit -
det var ikke vondt for post - og jeg skjøt på den flere ganger,
men det ble ikke annet enn bom i bom. Til sist satte den seg for
meg ved en granbuske på førti skrit. Jeg skjøt og gikk ganske
sikker frem og skulle ta den opp; men da jeg kom bort til
granbusken, var ingen hare å se; der lå ikke annet enn en stokk
og en fille. Dagen efter gjorde jeg børsa ren, for den var uren
og full av kruttslam. Mens jeg holdt på med det, kom husmannen.

"Hosdan gikk det med haran, løtnan?" spurte han og satte opp
et polisk fjes.

Jeg fortalte ham historien.

"Det har vøri mange etter 'n, både bikkjer og folk, men han
er inte grei å få, måtta," gjentok han hemmelighetsfull. "Di
gjør rein børsa Deres; men det skal inte hjelpe stort, skal je
tru; pus berget seg nok likevel."

"Men Guds død, hva er det på ferde med den haren, biter ikke
krutt og bly på den?" spurte jeg.

"Det torde hende det var som Di sier," svarte han; "je kan
nok si Dere det, at det er en trollhara, den rusken; men den som
var oppe i går, det var bare utsendingen hans; for han går
alltid realt sjøl. Men nå skal je lære Dere ei rå: ta en orm -
je skal finn en til Dere je - og pisk 'n inn i børsepipa og skyt
'n ut, og prøv så om det biter med krutt og bly."

Dette gjorde jeg; han skaffet meg en levende orm, som vi
truet inn i børsepipen; jeg skjøt den ut mot låveveggen; og
merkelig nok, det var ikke annet å se av den enn en våt flekk.

Noen dager efter gikk jeg opp på Sukkestadmoen. Det var
tidlig en morgen. Hundene var knapt sloppet, før haren var på
benene. Denne gang var det ikke støt og glefs, det gikk i full
los, og haren hadde ikke gått en halv time, før den kom dansende
nedover sletten like mot meg. Jeg la til kinnet og skjøt. Den
falt på flekken, og det var en stor gammel ramler, full av arr
og skrammer; den hadde ikke mer enn halvannet øre." -

"Slik en hara her je au hørt om," sa Per, som hadde fulgt
kapteinens fortelling med stor oppmerksomhet. "Han holdt til her
i Holleia, bortimot Granbu; men dom sa han var mest kolsvart.
Det var mange etter 'n og skaut på 'n, men dom fekk aldri rå med
'n før denna fandens Sara-Anders kom borti der. Han skaut 'n,
for han er nå alle stan, måtta, - det var vondt å se faret etter
trugene hass, for han kan aldri bie som andre folk til fuggel'n
har stødd ordentlig leik."

"Det tror jeg gjerne," sa kapteinen og strøk sin knebelsbart.
"Det er ikke første gang den karen går i fredlyst mark. Men si
meg, var det han som skjøt den trollharen inne ved Kristiania du
en gang fortalte om?"

"Å den - ja det er sant. Nei, det var en skytter innante byen
som hette Brande-Lars. Di kjenner 'n visst, Di som er fra
Krestjan?" sa han til meg.

Nei, jeg kjente ham ikke.

"Jaså, kjenner Di inte hannom? han bur enda i ei lita hytte
under åsen straks neafor Grefsen. Je trefte 'n på Ha'land en
gong han var på jakt med noen bykakser. Det var en rar skrue,
men kar til å skyte. På haran skaut 'n mest aldri bom, og
fuggel'n tok 'n i flukta, liksom kaftein gjør. Men så var det om
den haran kaftein mente. Det fortælte han meg, og mye tel.

"Je skulle drive bikkjene for gamle Simensen på Vesletorgje -
og skaffe no ferskmat," sa 'n. "Det var tre ta dom; den ene
hette Rapp, og det var slik en hund at haugfolk inte hadde noen
makt med 'n, for han var rau, måtta; de andre to var også bra
hunder, ja gubevars vel. Så var det en Kristi himmelfarts morrå"
- sa 'n - "je var oppe ved Linderudseter-Røa. Der tok han Rapp
ut, og han kjørte 'n så det kvein og peip i åsen. Je tok post på
en kølabonn der. Da han hadde gått en tur, så kom haran like
forbi meg. Je skaut, men det var bom, og så bar det avsted i
full los. Det varte inte lenge, så kom 'n att på samme flekken -
han var ganske svart etter ryggen -og je skaut bom igjen.

Men hossen i dævelen henger detta i hop, vil inte de andre
bikkjene slå tel, tenkte jeg ved meg," sa 'n, "for det var bare
'n Rapp som dreiv, og det gikk i ett kjør. Nei, det kan inte
væra noen rektig hara. Men je vil se på 'n en gong tel fysst.
Ja, så kom 'n trea gongen au, og je skaut bom, og begge de andre
bikkjene var med, men hals gav dom inte. Men så forsynte je
svansskruen og loddet," sa 'n."

"Hvorledes?" spurte jeg.

"Du får fortelle det, Per," sa kapteinen.

"Ja, han ville inte ut med det i fysstninga," svarte Per,
"men da je hadde skjenkt 'n realt og gitt en rull tobakk, så sa
'n det til meg.

"Du skal ta bork av ei flau-rogn," sa 'n, "og forsyne
svansskruen med, og så skal du skrapa tre sølvsmuler av en
sølvskilling som er arva; men det må væra ta de gamle gode penga
som har vøri med ute i krigen; så skal du skrapa tre fliser av
veslefingneglen på den venstre handa, og så skal du ta tre
byggkønn, men har du inte døm, kan du ta tre brødsmuler, og alt
det skal du legge for loddet, så blir det dot, om det så var
sjølve fanden du skaut på," sa 'n. "Det gjorde je den gongen ved
Linderudsetra," sa 'n, "og da han kom fjerde gongen, så måtte 'n
i bakken i det samma det small," sa 'n. "Det var en liten tørr
hund, og han var så gammal at han var mest svart. Ja, je tok og
hengte'n opp etter bakbeina i ei kronglebjørk og til åveide'n
ut, men Herren forsyne meg," sa 'n, "blødde 'n inte som ei lita
kvie, og bikkjene slafsa og slafsa blodet i seg nedpå bakken. Så
gikk je med 'n da, men hossen je gikk, gikk je gæli, og blodet
rann ta 'n; je kom fram ved den samme kronglebjørka igjen to
gonger. Detta var da artig det, tenkte je," - sa 'n - "for her
skulle je mest væra likså vel kjent som heme på stuegolvet mitt.
Men når det er gæli, så er det gjerne reint gæli. Nå da, je får
la bikkjene finne veien da, og det gjorde je; men da je kom
nerover framom noen bergknauser der, så var ho gamlemor ute. Hu
sto rektig frammafor no småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med
skaut på hue og skinntrøye og svart stakk, og stødde seg på en
krykkjestokk og såg ut som ei kone oppe frå landet.

"Du Lars, sa a, "du har fått mangen hara av meg i marka her,
og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan
min gå for den han var. Og hadde du inte hatt den raue Rappen
din, hadde du inte fått 'n heller!"

Je svara inte ordet je," sa 'n Lars, "men strauk nerover til
Merramyra og oppover til Bamsebråtan. Der slapp je bikkjene, og
los var det straks; Rapp tok ut, og je sto og lydde ei stund, om
de andre skulle slå tel, for det bar bortover til Linderudsetra
igjen, så je vart reint fælen. Jo, så fekk je høra målet på dom
alle tre, og så visste je det var rektig hara. Det var fanden
til lang tur han gjorde; men da han kom att, trampa 'n i bakken
som en fòlunge, og da je fekk se øra på 'n, var 'n mest så stor
som en liten geitebukk. Den skaut je. Så gikk je sørover ner
imot Alundsjøen. Der tok dom ut igjen, og så gikk der i skurande
los oppover til Linderudsetra igjen - for bortom der måtte dom
nå med 'n. Langt om lenge kom dom att. Så skaut je den. Da hadde
je tre. Nå kan det væra nok for idag, min kjære Lars, sa je" -
sa 'n - "og så gikk je ner og hengte dom opp i kjellerhalsen til
han Simen. Men Herren forsynte meg, blødde inte den vesle svarte
i tre dager etter, så kjelleren mest var halv med blod" - sa
'n."

"Du sa nylig at det skulle ha vært en trollhare her i
Holleia; - det går også sagn om at det er fullt av rikdommer av
edelt metall i bergene her. Det skulle det ikke være ille å ha
en del av, ikke sant, Per?" sa kapteinen, - han tok til å lirke
igjen for å få fram en ny fortelling.

"Å, - hå skulle kaftein med de," svarte Per, og ristet på
hodet. "Han har nok og vel så det. For en fattig stakkar kunne
det så væra; men tru meg, det er inte greit å få kloa i."

"Jeg syntes da det er besynderlig at du ikke har lagt deg
efter å få tak i noe av det," ble kapteinen ved.

"Å, hossen skulle det gå til?" spurte Per. "Å ligge og grava
i åsa som han gamle Jon Haugen gjorde all Holleia over, det har
je lite hau på."

"Det fins andre måter å komme til rikdom på," svarte
kapteinen hemmelighetsfullt. "Hva sier du om å gjøre seg
godvenner med bergkjerringene? Du har min santen ikke vært så
stygg en kar i din tid, du Per Sandaker! Du kunne nok ha gjort
lykke."

"Hå, hå, hå!" lo Per i skjegget, det var tydelig han likte
kapteinens spøkende ytring. "Je har inte trudd på slikt, for je
har aldri sett åkke troll eller hulder."

"Men det bodde da en bergkjerring borti Holleia her i gamle
dager?" sa kapteinen.

"Å, det er inte anna henn et gammalt eventyr. Je har nok hørt
slikt prat, men je trur inte no på det," svarte Per.

"Ja men du vet da visst beskjed om det, du som har ferdes her
i marken så lenge? Du får fortelle det du vet; denne bymannen er
en narr efter slike historier."

"Kanskje det? Ja, - kan det da. Men je trur inte det er
sant," forsikret Per, og begynte.

"Sønnafor Hollei-spira - - - ja dom kaller det nå Holleia
mellom Tyristranda her og Soknedalen - - - er det to bergnuter,
som dom kaller Store-Knuten og Vesle-Knuten; der Di sitter, kan
Di enda se litt av høgste Spiråsen, beint opp for Skau. Borti
der er mangfoldige gamle skjerp, og det er så mye sølv og rikdom
i bergja, at det inte er noen ende på det, sier dom da. Men det
er inte greit å få noe ta det, for i knuta bur det ei gammal
bergkjerring. Hu eig det alt sammen, og sitter på det som en
drake -sier dom da. Hu er mye rikere enn Kongsbergkongen; for da
dom hadde brøti så grovt mye sølv på Kongsberg en gong, så kom
kongen ut i gruva og sa til folka: "Nei, nå kan je snart inte
tåle Dere lenger nere, for holder De ved slik, blir je en arm
mann; De gjør meg reit til fant. Nei, fløtt til søster mi, Guri
Knutan i Holleia; hu er ti gonger rikere enn je.""

"Guri Knutan blir altså en søster av Ekebergkongen," sa jeg.

"Ekebergkongen? Å er det for en? Er han frå Krestjan
kanskje?" spurte Per.

Jeg fortalte ham sagnet om Ekebergkongen og hans flytning, og
hva han sa i 1814, om at han ville flytte til bror sin på
Kongsberg, fordi han ikke kunne holde ut all skytingen og
domineringen der var.

"Ja, han var så det da, han var bror til denne kjerringa je
snakker om," sa Per troskyldig. "Je har au hørt om én som
fløtte, for det han inte kunne tåle skyting og dommenering. Men
han var her frå marka. Anten det nå var mann til denna Guri'a
eller det var en annen en, det veit je inte, men det skulle væra
en ta dom som bur i bergja og eig mye. Det gikk slik tel at det
ved de tider dom tok opp gruver i Skausmakra, så var det ei
kjerring, hu budde borte ved Langesjøbekken, som går midt
imellom Soknedalen og Tyristrand. Denne kjerringa hette Rønnau,
og så kalte dom a Rønnau Skaune. Tidlig en morrå ved
Sankthansdags leite skylte hu klær neri bekken, og så fekk a se
så mye sølvty, både talliker og fat og skeier og sleiver og alt
det som tel var, og det var så mye vakkert kjøkkenty, og det lå
på bonn av bekken og blenkte og skein i sola under vannet. Da hu
fekk se all denna rikdommen, vart a liksom hu var reint tullete;
hu tok til beins og flaug hem, for hu ville hente et kjørrel og
ta det alt i hop. Men da hu kom att, var det borte hver evige
smitt og smule. Det var inte så mye som en blank sølvtoskilling,
og hu såg inte anna enn klare vannet, som blenkte og rann over
steina. Ei stund etter var det dom la tel å ta opp koppergruver
i Skausmarka, og det var slik støy og skyting og dunder støtt og
stendig, at det var inte fred noen tid. Seint en kveld hadde hu
Rønnau vøri ved bekken. Så møtte hu en svær mann på en stor
svart hest. Han fulgte en hel rad med fløttningslass og dreiv
noen flokker med sauer og andre krøtter.

"God kveld, Rønnau," sa 'n, "je fløtter je nå."

"Ja, je ser det, far, men åffer gjør De det da?" spurte hu.

"Å dom holder slik dommenering i dissa gruvene her at det
bryter i skallen på meg. Det kan je inte klare lenger, derfor
fløtter je til bror min i Tinn i Telemark. Men hør du, Rønnau,"
sa 'n, "åffer ville du ha hele kjøkkenstellet mitt, den ti' du
såg sølvet i bekken? Hadde du nøgd deg med det du kunne børi i
stakken din, skulle du fått det."

Sia den ti," sa Per, "har je inte hørt noen har sett no slikt
på dissa kanta, anten det nå er så dom har fløtt, eller dom
holder seg hémleies. Slikt fanteri har inte makt til å vise seg
nå, for det folk inte trur på det, måtta."

"Der sier du en større sannhet enn du selv vet, min kjære
Per," utbrøt kapteinen. "Folk som gjelder for visere enn både du
og jeg, sier nettopp det samme. Ellers kan du nok ennu komme ut
for troll."

Efter kapteinens gjentatte oppfordringer vedble Per å korte
oss tiden utover natten med sagn og eventyr og fortellinger om
sine jaktbedrifter. Av og til ga kapteinen en jakthistorie til
beste, og som oftest inneholdt den hvasse hentydninger til en
eller annen av de bjørnene Per hadde skutt bort, og hver gang la
skytteren sin snurrige grinebiterfjes i helligdagsfolder og
klødde seg bak øret; stundom blunket han også polisk med det ene
øyet og sa: "Det var til deg det, Per Sandaker, ta det med deg
hematt!"

Ved midnatt la vi oss til ro foran varmen på et par benker og
fikk oss en kort hvil. Da vi våknet, sa Per at det var på tide å
gå på leken. Ute var det temmelig kaldt; det var frosset skare
på sneen, så den knirket under foten. Men himmelen var nesten
vårlik klar og mørkeblå, og noen hvitlige skyer som sakte kom
seilende fra sør, spådde at nattekulden snart ville gi seg.
Månen sto lavt nede ved himmelbrynet: istedenfor å lyse for oss
på vår nattlige vandring, bredte den bare et mildt skjær over de
fjerne åser og trærnes topper, men mellom furusøylene la den
denne mystiske skumring som forlenger skyggene i det endeløse,
gjøgler frem fabelaktige skikkelser mellom stammene, og gjør
skogen så dyp og lønndomsfull.

Bare rødstrupen brøt stillheten med sin milde ottesang.

"Der synger den fuggel'n som er fysst oppe om morrån," sa
Per. "Nå varer det inte lenge før det blir liv i skauen; vi får
visst gå på litt."

"Det har god ti, min kjære Per," sa kapteinen; "tiuren
spiller best på haugen mellom oss og Løndalsmyra; og jeg tror
ikke det blir noe med spillet, det er for kaldt."

"Det blir linnere på morråsia," svarte Per påståelig; "for
det er sønnadrag i været, og je trur det blir friskt spell, med
det det har vøri så kaldt de siste nettene. Solspellet blir
visst reint gildt. Hør bare på rugda, så frisk hu knorter og
trekker. Hu venter godt vær. Dér breker myrbukken også. Det blir
godt!" la han til, skråsikker.

Vi hørte rugdens eiendommelige lyd, som lignet kvekk på kvekk
av en frosk, fulgt av en skarp, skjærende hvislen, som et sterkt
linerlekvitter; i det svake lys fra månen som nettopp gikk ned,
så vi den ene skyggen efter den andre av rugder fare bort over
tretoppene. Vi fornam myrbukkens -enkeltbekkasinens -
uhyggelige, brekende lyd, snart nær, snart fjern, snart høyt
oppe i luften, og så plutselig, som det syntes, like ved øret på
oss, rundt om på alle kanter, uten at vi var i stand til å få
øye på fuglen. Hegrens ville, gjennomtrengende skrik skar
gjennom de andre fuglers; det var som de bevet av redsel, for de
tidde plutselig hver gang det lød, - det ble en stillhet som
gjorde avbrytelsen dobbelt uhyggelig. Men nu stemte trelerken i
sin morgensang med klare, klingende toner; gjennom nattens mulm
og mørke minte den om det lyse dagskjær, og dannet en opplivende
motsetning til nattefuglenes spøkelsesaktige ferd og uhyggelige
toner.

"Der ringer tiurklokken," sa kapteinen; "så kaller svenskene
denne lille muntre fuglen; for når den stemmer opp, tar tiuren
morgensalmen fatt på nattkvisten. La oss nu stanse litt her, vi
er ikke langt fra de fuglene som kom sist i går; går vi nærmere,
kan vi lett komme til å støkke dem."

Da vi hadde stått og lyttet i noen minutter, hørte vi en fugl
spille et par hundre skritt borte.

"Je trur mest det er den karen som kom sist og skar nebb," sa
Per. "Je skal rektig undres på om han inte får stryk; gammel'n
plar inte væra stutthugsen."

Kapteinen ga meg valget mellom å gå på den kanten hvor vi
hørte fuglen spille, eller mer nordlig, hvor han trodde
ungfuglene satt. Jeg valgte den første. Kapteinen gikk nordover.
Jeg og Per snek oss frem mot fuglen og søkte med ytterste
varsomhet å unngå skare og brakende kvister. Da vi hørte fuglen
skjerpe, stanset vi et øyeblikk, men under hver følgende
skjerping eller saging, umiddelbart efter at den hadde slått
klunken, sprang vi to eller tre skritt frem. Under kneppingen og
klunken sto vi naturligvis dørgende still. Da vi på denne vis
hadde nærmet oss treet den satt i, på en førti, femti skritt,
hørte vi en fugl komme flyvende og med bulder slå seg inn i
treet. Lyden av nebb og vinger som slo sammen, forkynte at den
gamle hadde avlagt sitt besøk hos den fremmede medbeiler på
morgenkvisten. Under kampen sprang vi noen steg frem, men
susende vingeslag vidnet om at den fremmede flyktet, og om en
lettvunnet seier for den gamle. Nu var det stille litt; men dér
kaklet en røy, og straks tok fuglen på å spille; den kneppet og
slo klunk; men da vi løftet foten for å springe til, lettet den
på vingene og flyttet til et annet tre, der den på ny begynte
sitt skuffende spill.

"Det kunne je mest veta," sa Per ergerlig. "Nå er 'n ute
igjen, gammel'n. Det nytter aldri i verdens rike å stille etter
'n; en kunne likså godt stille etter skyflokken. Nei, la oss gå
litt lenger nordpå; der sitter flere fugler, og kanskje en ta
dom tør løfte på nebbet, enda dom er redde for detta ubeistet, -
gid fanden hadde 'n!"

"Ved du hvor denne gammel'n pleier spille solspillet?" spurte
jeg.

"Ja, det veit je vel," svarte Per. "Han speller det i ei furu
på en liten bergknaus ner-under her i Hyttetjennsmyra; men det
er inte greit å få skott på 'n, for furua er så urimelig høg og
lang."

"Dit vil vi," sa jeg; "men siden du tror det er bedre, kan vi
først gå litt nordover."

Vi gikk et stykke i den foreslåtte retning, forbi en uhyre
stor rullesten, som Per kalte Mjølne-Ragnhild, langs sørsiden av
Løndalsmyra. Men vi hørte ikke en fugl spille. Per Sandaker
undret seg meget over hvor de alle var blitt av, og kom endelig
til den slutning at slagsmålet hadde jaget dem bort, eller gjort
dem så redde "at de ikke torde mukke". Det begynte å lyse av
dagen, da vi hørte et knall langt nord i Sandtjennåsen, hvor Per
fortalte at han og kapteinen pleide ha bjørnåte liggende. En
stund efter hørte vi atter en smell, - det var kapteinens børse,
sa Per, begge gangene. Vi gikk ut på myren bortover mot furuen.
Per hadde ikke stor lyst på det og ga sin ergrelse luft; han
småsnakket i avbrutte setninger med seg selv: "Bare kru'spille -
nei, nei, kaftein, det er kar til mann han har én - kan hende to
- Sara-Anders var det inte - den fillebørsa da - hm, det er en
annen smell i kafteins."

"Trøst deg, Per," sa jeg. "Kan hende vi tør få den som er
bedre enn alle de andre fuglene på leken."

"Di må kunne rare konster, Di da," sa Per; "men han er ful,
og han er for hard, skal je si."

Da vi var kommet ut på bergknausen på den andre siden av den
frostne myren og jeg fikk se det dryge hold fuglen måtte felles
på, hvis den, som vi tenkte, slo ned i furutoppen, tok jeg
haglene ut av børsen min og ladde med en haglpatron i ståltråd-vire.
Per så på dette, ristet på hodet og uttrykte sin mistillit
med et:

"Skal tru det hjelper!"

"Får se," svarte jeg.

Den knausen vi sto på, lå som en liten øy i den store myren.
Høyest oppe på øya kneiste den omtalte furuen, et umåtelig
mastetre, fullt av hakkespetthuller. Ved østenden av bergknausen
sto en annen furu, som hadde vært like så veldig. Men nu lutet
den ut over myren; stormen hadde brutt toppen på den, bare de
nederste grenene var tilbake, nesten nakne, og som
muskelknudrete kjempearmer strakte de seg ut mot den sølvklare
morgenhimmel. Solen begynte å heve seg; den gylte åsryggene og
la efterhånden sin glans ut over de mørke granlier. Men
Skjærsjømyren, som dro seg sydover så langt at det blånet i
skogen ved den borteste bredd, lå ennu i dyp skygge. Rugden,
myrbukken og alle nattens fugler hadde gått til ro; men skogens
muntre sangere fylte den klare morgenstund med jublende toner:
Gransangeren lot sitt monotone klapreverk gå; århaner kjeklet og
buldret høyt; måltrosten sendte av full hals ut spotteviser og
skjellsord mot alle, men falt dog stundom over i det følsomme og
kvitret sakte og unnselig noen kjælne strofer. På den andre
siden av myren spilte en tiur på topp. Røyene gjorde seg
elskverdige, kaklet og snøvlet sine hese neselyd, som fra
sangfuglenes stade måtte ta seg ut som når våre oldemødre ville
begynne åtolke elskov og ungpikefølelser for oss.

Imens sto vi skjult i et tett briskekratt på den lille
bergknausen, og ventet fuglen hvert øyeblikk; men den gamle
dvelte lenge i sitt harem. Endelig, da solstrålene gylte i
furutoppen, kom den susende på tunge vingeslag, og kastet seg,
ikke som vi hadde ventet, i det høye treet over oss, men i den
toppløse furuen som lutet ut over myren. Det var i sannhet en
prektig fugl, en stolt kjempe, som den satt der på den nakne
grenen mot himmelen, med det skinnende lysegrønne brystet i
solglansen. En røy kom efter og kastet seg ned i toppen over
hodet på oss. I samme øyeblikk slo fuglen til spill, reiste
hakeskjegget, slepte vingene nedpå føttene, gjorde under
bølgeformede bevegelser med halsen gravitetisk noen skritt frem
på grenen, begynte så å spille, og slo halen opp som et veldig
hjul. Jeg sto med fingeren på hanen, og ventet spent på det
avgjørende øyeblikk da den skulle bre vingene til flukt, så jeg
fikk større mål å sikte efter, - det trengtes på det lange
holdet. Men røya kaklet som før, tiuren spilte spillet til ende,
og hadde alt slått klunken i det andre, da det knakk en kvist
under foten min. Røya utstøtte en skarp, varslende lyd; men nu
var den gamle kommet slik i hete at den ikke enste det velmente
råd, men ble ved å skjerpe, helt til den trofaste elskerinnen
lettet og fløy like imot ham, som om hun ville støte ham ned av
grenen. Vakt ved det varslende vingeslag, lettet den gamle seg
til flukt. Men min børse var løftet, og den mektige fugl styrtet
hodekuls ned på myren. Dødskampen var lett; den flakset bare et
par ganger med vingene.

Per sprang til og tok opp fuglen, og det gikk en skygning av
forbauselse over hans ansikt, snart avløst av et fornøyet,
beundrende grin. Han ristet på hodet og sa:

"Neiggu hadde je inte trudd det, om så kaftein sjøl hadde
sagt det; for detta er den rette. Je kjenner 'n på nebbet: så
gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka.
Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta 'n! Og så
tung og svær han er!" ble Per ved, han veide fuglen i hånden
under nesten barnaktige gledesutbrudd. "Je trur inte je juger
stort når jeg sier han veger sine tredve merker. Det var skott!
Nei, kaftein han vil da bli glad... Ho, ho, her over!" skrek
han, så ekkoet fra åsene tok det rungende opp igjen.

Kapteinen viste seg snart på myren, fulgt av gutten, som
hadde støtt til ham med hundene. De bar hver sin tiur. Per
løftet triumferende vårt bytte i været og ropte på langt hold:

"Det er gamle-suggen, kaftein!"

"Hva sier du, kar?" ropte kapteinen, og kom med hastige
skritt. "Er det den gamle? Det er et ordentlig stykke arbeide,
som fortjener en dotsup. -Vivant alle fugle-republikker, pereant
suverenene!" ropte han, da han hadde fått flasken og sølvstøpet
av jaktvesken og drakk oss til.

"Var det inte det je sa, at han blei glad, kaftein?" sa Per
grinende, blunket med øynene og tok seg en forsvarlig slurk av
begeret som ble rakt ham. "Nå blir det annen moro på leiken, sia
vi er kvitt den helvetesbrannen."

Da vi hadde utvekslet beretningene om våre hendelser, ble
hundene sloppet. Jaktskriket fylte skogen. Det var straks fot,
og snart efter gikk det avsted i full, skurende los. Ekkoet
gjentok glammet mangedobbelt mellom åsene, og hjertet svulmet av
lyst ved lyden av den klingende jakt i den solblanke
morgenstund.