Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 007)

Country of origin: Norway

Story type: The foolish parson in the trunk (ATU 1725)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Pål Andrestua

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en kjerring som hadde en tunghørt mann, og det
var en god dott; men derfor holdt hun også mer av gutten i den
andre stua, som de kalte Pål Andrestua.

Tjenestegutten hos den tunghørte mannen merket godt det, at
det var noe mellom disse to, og så sa han engang til kjerringa:
"Tør du vedde ti daler, mor, at jeg skal få deg til å åpenbare
din egen skam?"

"Ja, det tør jeg nok," sa hun, og så veddet de ti daler.

Så var det en dag gutten og den døve mannen sto på låven og
tresket, da merket gutten at Pål Andrestua kom til kjerringa
igjen. Han sa ingenting; men en god stund før dugurstid, snudde
han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: "Ja da!"

"Nå, skal vi alt inn nå da?" sa mannen, han hadde ikke merket
noe.

"Ja, vi skal vel det, siden hu mor roper," sa gutten.

Da de kom inn svalen, tok gutten på å hoste og harke så konen
kunne få gjemt Pål Andrestua. Da de kom inn, sto det et fat med
rømmegrøt på bordet.

"Nei, nei da, mor!" sa mannen, "skal vi ha rømmegrøt i dag?"

"Å ja, vi skal det," sa kjerringa, sur og vill var hun.

Da de vel hadde ett og hadde gått ut igjen, sa hun til Pål:
"Det er fanden til tryne, denne gutten; dette var nå hans skyld.
Men nå får du se åkomme avsted, så skal jeg komme ned i enga til
deg med mellommiddag."

Dette sto gutten i svalen og lydde på.

"Far," sa han, "nå mener jeg det er best vi går ned i dalen
og gjør i stand skigardstykket som er blåst ned, for svinene
deres i den andre stua går og roter opp enga vår."

"Ja, vi får vel det," sa mannen, for han gjorde alt det de sa
til ham.

Ved mellommiddagstid kom kjerringa skjektende ned i enga med
noe under forkleet.

"Nei, nei, mor! nå mener jeg du ikke er lik deg sjøl lenger,"
sa mannen; "skal vi nå ha mellommiddag også?"

"Å ja, dere får vel det," sa hun; mye villere var hun enda.

Og de levde vel, spiste både lefse og smør, og fikk brennevin
attpå.

"Jeg går bort til han Pål Andrestua med litt også jeg, mor,"
sa gutten, "for han har nok ikke fått noe mellommiddag."

"Ja gjør det," sa konen; da ble hun blid igjen med ett.

På veien plukket gutten opp lefsen og slapp en smule nå og
da, etter som han gikk.

Da han så kom bort til Pål Andrestua, så sa han: "Du får nok
akte deg du, for kallen vår har merket du kommer vel ofte til
kjerringa; det synes han ikke noe videre om, og nå har han
bannet på han skal sette øksa i deg, så snart han får se deg."

Pål ble skremt og ille ved, og gutten gikk tilbake igjen til
mannen.

"Der er noe uferdig på plogen hans Pål," sa han, "og så ba
han at du ville ta med deg øksa og komme bort og stelle litt på
den."

Ja, mannen gikk og tok med øksa, men Pål Andrestua fikk ikke
øye på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen
snudde og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da
han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen,
men på veien plukket han opp lefsesmulene gutten hadde sloppet
ned. Kjerringa sto en stund og så på dette, og undres på hva det
var mannen sanket opp.

"Å, han far plukker nok opp stein," sa gutten, "for han har
merket at denne Pål Andrestua renner så ofte over hos oss, og
det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bannet på at
han vil steine i hjel hu mor."

Kjerringa avsted det forteste hun kunne.

"Hva er det hu mor setter slik avsted etter?" spurte mannen,
da han kom fram.

"Å, det er nok varme løs hjemme," sa gutten.

Mannen etter, og kjerringa føre og skrek: "Å, slå ikke i hjel
meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Pål Andrestua
komme til meg mer!"

"Nå er de ti dalerne mine," ropte gutten.