Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 008)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Matthias skytters historier

Asbjørnsen & Moe

En vakker lørdag i november i 1836 kom jeg til min gode venn
proprietæren i Nittedalen. Det var temmelig lenge siden jeg
hadde vært der, og da han ikke er den mann som tar imot en
gammel venn med et nytt ansikt, så måtte jeg bli og spise middag
og drikke kaffe, noe som kom vel med efter den to mil lange
vandring fra byen. Kaffebordet var knapt satt bort, før der kom
flere kjenninger fra prestegården. Efter husets skikk ble der
brakt inn punsj, passiaren ble livlig, vi så så flittig til
glassene, og jeg så så tidt i den vakre datterens klare blå
øyne, at jeg nesten glemte jaktturen som var avtalt til søndag,
over i Gjerdrum. Solen sto alt i åskanten, og hvis jeg ville nå
frem mens folk var oppe, var det ikke å tenke på å gå den lange
veien, først om Dals kirke opp til Midtskog, og derfra gjennom
største delen av Gjerdrum, den dårlige veien over Myrersletten,
som nu måtte være dobbelt slem og kronglet, efter den friske
novemberkulde vi hadde hatt. Jeg gikk da opp til Nybråten, den
nærmeste stuen under åsen, et stykke ovenfor kirken, og fikk
fatt på gamle Matthias skytter, som straks var ferdig til åfølge
og vise meg benveien over åsen, når han "først hadde fått seg et
stykke tobakk i kjeften".

Det var en deilig aftenstund. På vesthimmelen glødet ennu det
vinterlige aftenskjær. En lett kulde ga luften den friskhet som
stundom gjør våre novemberdager så herlige. Fra bekken steg
dunster opp og rimet trærne, så grenene lignet sølvkrystaller.

Vi gikk raskt avsted, og efter en sup av jaktflasken fikk den
gamle snart munnen på glid.

Han pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor
urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning,
skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg
historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans
reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare
altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig
Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som
jeg nu ikke minnes. Da vi kom på Askvangen, var forlengst hvert
spor av dagen forbi; bare månen, som nettopp hevet seg over
synsranden, kastet et usikkert skinn mellom tretoppene. Som vi
gikk forbi den forlatte seterhytten, kom vi formodentlig over et
friskt harespor, for hundene begynte å bli urolige i kobbelet.

"Nå gjelder det om kobbelet er sterkt," sa Matthias, som
holdt igjen det beste han kunne; "for det er inte rektig her."

"Det kan du ha rett i," sa jeg, "for det er ikke skytelyst;
var så sant månen oppe over tretoppene, skulle du snart få høre
en riktig los."

"Ja, det kan nok væra," svarte han, og så seg forsiktig
tilbake til seteren, "men dom sier at huldra skal holde til her
på disse tider."

"Ja så, har du kanskje selv sett henne?"

"Nei, her har je aldri fornummi a," sa han.

"Men hvor har du sett henne da, Matthias?" spurte jeg
nysgjerrig. "Du tror da sikkert at det er slike underjordiske
til, hører jeg?"

"Ja, skulle je inte tru det som står å lesa om i Skrifta?"
svarte han. "Da Vårherre nedstøtte de onde englene, så falt noen
til helvete, men dom som inte hadde synda så grovt, dom er jo i
lufta og under jorda og i havet, veit je. Og ellers har je også
ofte både hørt og sett slikt i skau og mark."

"Det må du fortelle meg om, Matthias," sa jeg, "vi har slikt
slag ågjøre mens vi går."

"Ja, har De hau til å høre, så kan je nok tala om det,"
svarte han og begynte.

"Ja, den fysste gongen je fornam huldra, da kunne je vel væra
så en åtte, ni år gammal, og det var enda oppe på storveien
imellom Bjerke og Mo. Je kom gåandes etter veien, for je hadde
vøri borte et ærend for far min; så kom det et stort vakkert
kvinnfolk midt etter myra, på den høgre sia av veien; der er det
enda fullt av blauthòl og vidjukjerr. Je minst det så grant som
om je såg 'a for aua mine nå i kveld, for det kunne vel væra så
pass lyst som nå; brun stakk hadde a og et lyst skaut og i
venstre handa en bunding, og vakker var a; men hu gikk midt
etter myra, og vidjukjerr og myrpytter vørte hu aldri det grann;
hu gikk som dom aldri skulle vært der. Je såg på a me' je gikk
bortover veien, men da je kom et stykke lenger fram, og det var
kommet en bergrabb imellom så je inte såg a lenger, så tenkte
je: det er da for gæli at mennesket skal gå der og vasse i myra,
du får da gå opp på rabben og si til a at hu er gått av veien.
Je opp; men det var inte anna å se enn månen, som skinte på
vasspytta i myra, og så kunne je nok skjønne at det hadde vært
huldra."

Det forekom meg at det skulle mer til å skjønne det var
huldra; men jeg beholdt mine tvil for meg selv; for jeg forutså
at innvendinger ikke ville rokke hans tro, men bare lukke munnen
på ham. Jeg spurte derfor bare om han ikke oftere hadde sett noe
slikt.

"Jo, je har nok det; je har sett mangt og mye, og hørt mange
underlige lyd i skau og mark," sa Matthias. "Je har ofte hørt
banning og prat og synging; til andre tider har je fornummi så
gild musikk at je aldri kan si hå gild han var. Men så var det
en gong je var ute på fuglelokk - det kunne vel væra mot enden,
så i slutningen av augusti måne, for blåbæra var gjord og
tyttebæra tok til å bli rau - je satt utmed en sti på ei tuve
ne-imellom noen busker, slik at je såg ne-etter stien og et lite
dalsøkk, og der var det enda fullt med lyng og tuver; neafor var
det noen mørke berghòl. Je hørte høna kakla ne-i lyngen, je
lokka og tenkte: får je se deg nå, skal du ha kakla siste
gongen. Men så fekk je høre det kom noe tuslandes bak meg på
gangstien. Je såg meg ikring, og det var en gammal mann; men det
rareste var at han hadde liksom tre bein, og det eine hang og
dingla mellom de to andre, me' han gikk ne-over stien. Ja, han
gikk inte rektig heller, det var liksom han glei, og borte vart
'n i et av de mørkeste avhòla ne-i dalen. Je skjønte det, at je
inte hadde vøri aleine om å se'n, for straks etter kom århøna
hukandes fram ved ei tuve, skakka på hue og gjorde lang hals og
gløtte forsiktig ne-etter, der mannen vart borte. Men da kan det
vel hende je fekk børsa til auet, je au; det small, og der låg a
og flaksa med venga.

Det var nå det. Men så var det en gong hime i Laskerud - det
var inte lenge etter den gongen je såg huldra oppe på storveien.
Det var enda en julekveld. Je og brørne mine fór og akte på
slodde og gjorde snømann bortved en liten bergknatt; og der er
det inte rektig fritt for underjordiske, skal je si. Ja, vi
lekte og styrte vi, som De veit bån gjør, og det lei alt noe
utpå kvelden; yngste bror min var inte mer enn fire, fem år
gammal, og skreik og hoja og var glad. Men rett som det var, så
sa det i berget. "Gå himatt nå!" - Å nei, vi blei vi, for vi
syntes det var tidlig ennå. Men det varte inte lenge, så sa det
igjen: "Gå-him straks nå!" - "Nei hør nå," sa veslebror min, for
han hadde inte bær'e vett enn å tala om det han, "nå sier dom
borti berget, vi skal gå him!" Vi ga oss inte lel vi, men dreiv
på å styre og ståke; men så skrek det rektig slik i med ett at
det flaut dott i øret på oss: "Går De inte himatt straks på
timen, så skal je -." Mere hørte inte vi, for vi fekk slike
føtter under oss at vi inte stansa før vi var utafor stuedøra.

Så var det en gong - men det var lenge etter, vi var vaksne
alle i hop den gongen - det var en søndags morrå je og bror min
kom him, vi hadde vøri ute og fiska om natta, så fekk vi høre
slik fresk los i Solbergmarka, det var så mange bikkjer, og han
låt så vakkert. Je var trøtt og gikk inn og la meg; men bror min
sa han syntes det var slikt blankt vær, han hadde hau til å høre
på losen. Rett som det var, så var det tap. Han gikk da
bortover, for han tenkte han kanskje kunne få se haran, eller få
skremt 'n opp att. Men da han kom bort imot en stubbe, så sto
det en raumåla bygning midt for 'n så stor og gild, men alle
vinduene sto på skakke og dørene med. Han undres nok på hå det
kunne væra for en bygning som låg der; han trudde han skulle
væra godt kjend der au, men den hadde 'n aldri sett før.
Frammafor bygningen låg ei stor myr; der ville 'n gå over og se
litt bæ're på huset. Folk var inte å se. Så tenkte 'n ved seg
sjøl at han fekk gå him og snakke til meg og få meg med bort."

"Å, der var skade," sa jeg; "at han ikke kastet stål eller
fyrte over den, for gevær hadde han saktens med, og før dere kom
tilbake, var vel altsammen borte?"

"Ja, det kan De si," sa Matthias; "hadde det vøri je, så
hadde je skøti midt inn i bygningen, men han vart reint huegælen
han. Men nå skal De høre, det gikk verre enda; da han var kommen
midt ut på myra, var det så fullt med folk at han ordentlig
måtte alboge seg fram, men alle var dom trøyelause, og alle gikk
dom nordetter. Han kom inte lengre enn bort i bakken, så slo dom
'n over ende, og der vart 'n liggandes til søstrene mine skulle
ha inn kua om kvelden; da låg 'n der og holdt begge knyttnevane
for ansiktet, og var reint blåsvart i synet, og store frohatten
sto for munnen på 'n. Dom ble reint fælne, kan en veta, dom dro
'n med seg inn og la 'n på benken og så henta dom meg. Da je
fekk se 'n, kunne je skjønne det var ilt på ferde, og je visste
inte mere enn ei råd: je tok ned børsa av veggen, hu var
skarpladd, og så skaut je langs med 'n; men inte rørde 'n seg
mere enn den stokken Gjerdrumsøkningene har lagt midt over veien
der. Han låg så dau som en stein, gjorde 'n. "Ja så," tenkte je,
og så la je i på nytt lag. "Kom og ta i med meg, jenter," sa je,
"vi får legge 'n der vi tok 'n, det nytter nok inte her." Vi
gjorde så, vi la 'n i bakken, og så skaut je igjen; men da kan
det vel hende han vakna. Skvatt 'n inte like under børsepipa, så
la meg aldri komme levandes herifrå! Og han glodde og stirte om
seg så fælt at vi vart reint ille ved. Så fekk vi 'n himatt da,
men han var klein, og så stygg og fæl vart 'n etter, at De aldri
det kan tru; der han sto, der sto 'n, og stirde fram for seg,
som om aua ville utor skallen på 'n; inte ville 'n ta seg noe
til, og aldri tala 'n til noen, når dom inte tala til han fysst;
han var huldrin, han. Men så seig det ta 'n smått om senn, og da
var det fysst han fortælte om hosdan han var blitt slik.

Det er de gongene je har sett slikt," sa Matthias.

"Har du aldri sett nissen?" spurte jeg.

"Jøsses jo, det har je," svarte Matthias skråsikker; "det var
me' je var hime hos foreldra mine i Laskerud, for der var 'n. Je
såg 'n inte mere enn én gong. Vi unga hadde lagt oss, men kallen
skulle utom døra fysst, og det var vakkert, blankt månelys; så
satt det en liten gutt på låvebrua og slengte med beina og såg
opp på månen, så han inte merka kallen.

"Gå inn og legg deg nå, Mattis," sa kallen, for han trudde
det var je, "og sitt inte der og glo etter månen, så seint som
det nå er." Men med det samma vart gutten borte, og da kallen
kom inn att og spurde etter meg, så låg je alt borti senga og
snorksov je.

Men så var det den gongen je ville tala om, som je såg 'n. Je
var nettopp vaksen, for det var året etter je hadde gått for
presten; det var en lørdagsefta, je hadde vøri i byen med
planker, og vøri på en liten kant om dagen. Straks je kom him,
gikk je sta og la meg. Da det lei utpå kvelden, sto je opp, og
da je hadde fått i meg litt mat - mye var det inte, for je var
ør og lei i hue ennå - så sa 'n far til meg: "Før du går bort og
legger deg igjen, får du gi Blakken nattefôret du, for de andre
er vel ute og renner etter jentene igjen."

Je såg da inn i stallen til Blakken fysst, han sto der og
knegga, og så gikk je inn på stalltrevet og skulle ta et fange
med høy; men så fekk je tak på to lodne ører liksom på ei
bikkje, og straks etter fekk je se to auer så raue som glør, som
glodde og stirde på meg. Je tenkte inte anna enn at det var en
hund, og kasta 'n inn i underlåven så det sokk ti 'n. Da je så
hadde vøri inne og lagt i hekken, gikk je inn på låvegolvet og
tok med meg et gammalt riveskaft, som je ville skysse 'n ut med,
og je leita og skyssa, og inte var det et hòl så stort at en
røyskatt kunne smette ut; men borte var 'n og borte blei 'n,
han. Og i det samma je skulle gå ut, var det rektig som én
skulle slått beina unna meg, og je rulla så freskt over ende at
je aldri har rulla freskere; og da je kom opp-att, så sto 'n i
stalldøra og skrasla og lo så den raue topplua nikka."

Således ble Matthias ved å fortelle fort vekk om puslinger,
huldrer og nisser, til vi kom ut på Kolsrudåsen, hvor en ser ut
over Øvre-Romerikes store flate, som nu lå foran oss i det klare
måneskinnet. Mot nord løftet Mistberget seg blånende, med
enkelte sneflekker; like ned for meg hadde jeg Heni og Gjerdrums
kirker; efter dem kunne jeg bestemme min kos, og da jeg dessuten
var vel kjent her oppe fra tidligere jakter, sa jeg farvel til
min veiviser, og var heldig nok til å nå frem uten å bli ertet
av nisse eller fristet av huldren.