Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 010)

Country of origin: Norway

Story type: The man who does his wife's work (ATU 1408)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Mannen som skulle stelle hjemme

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en mann som var så gretten og vill, og aldri
syntes han at kjerringa gjorde nok i huset. Så kom han hjem en
kveld i slåttonna og gren og bante så det lyste om ham.

"Kjære vene, vær ikke så vond, far," sa kjerringa; "i morgen
skal vi bytte arbeid; jeg skal gå med slåttekarene, så kan du
stelle hjemme."

Ja, det var mannen vel nøyd med, og det ville han gjerne.

Tidlig om morgenen tok kjerringa ljåen på nakken og gikk i
enga og skulle slå, og mannen skulle da til å stelle huset.
Først ville han til åkjerne smør; men da han hadde kjernet en
stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl.
Mens han holdt på å tappe i ølbollen, fikk han høre at grisen
var kommet i stua. Han la i vei med tappen i neven, opp igjennom
kjellertrappen som aller snarest og skulle se etter grisen, så
den ikke veltet kjernen; men da han fikk se at grisen alt hadde
slått over ende kjernen og sto og smattet på fløten, som rant
utover gulvet, ble han så flyende sint at han rent glemte
øltønnen, og satte etter grisen det beste han vant. Han nådde
den igjen i døren og ga den et dyktig spark, så den ble liggende
på flekken. Nå kom han i hug at han gikk med tappen i hånden;
men da han kom ned i kjelleren, var øltønnen tom.

Han gikk da på melkebua igjen og fant så mye fløte at han
fikk kjernen full, og så ga han seg til å kjerne; for smør ville
han ha til middags. Da han hadde kjernet en stund, kom han i
hug, at heimkua sto inne ennå og hverken hadde fått vått eller
tørt, enda det var langt på dag. Han syntes det var for langt å
gå til hagen med den, han fikk slippe den opp på taket, tenkte
han: det var torvtak på bygningen, og der sto stort, gildt
gress. Huset lå i en bratt bakke, og når han la en planke bort
på taket, så trodde han nok han skulle få opp kua. Men kjernen
torde han ikke slippe heller, for den vesle ungen hans fór og
kravlet og krabbet på gulvet; han kunne gjerne slå den over
ende. Så tok han kjernen på ryggen; men så skule han gi kua vann
først, før han slapp den på taket. Å ja, han tok en bøtte og
skulle ta vann i brønnen med, men da han bøyde seg over
brønnkanten, rant fløten ut av kjernen og ned i nakken på ham.

Det led sterkt til middags, og smør hadde han ikke fått ennå;
så tenkte han han fikk koke graut, og hengde en gryte med vann
på peisen. Da han det hadde gjort, kom han i tanker om at kua
kunne gå utfor taket og bryte bena eller nakken av seg; gikk så
opp og skulle binde den. Den ene enden av repet bandt han om
halsen på kua, slapp det ned igjennom pipa, og bandt rephella om
låret sitt, for vannet kokte alt i gryten, og han måtte til
åstampe grauten. Mens han holdt på med det, falt kua utover
taket likevel hu, og dro mannen opp gjennom pipa; der satt han
fast, og kua hu hang utenfor veggen og svevet mellom himmel og
jord, og kunne hverken komme opp eller ned.

Konen hadde ventet i syv lange og syv brede på at mannen
skulle komme og rope hjem til middag; men det varte og det rakk,
og ikke ble det til noe. Til sist syntes hun det drygde vel
lenge og gikk hjem. Da hun fikk se at kua hang så stygt til,
gikk hun bort og hugg av repet med ljåen; i det samme falt
mannen ned igjennom peispipa, og da kjerringa kom inn, sto han
på hodet i grautgryten.