Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 014)

Country of origin: Norway

Story type: Tom Thumb (ATU 700)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Tommeliten

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke
lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.

Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham
at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han
tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han
glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren
satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der
det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke
på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og
ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne
finne ham igjen. "Pip, pip!" sa Tommeliten, han hadde gjemt seg
i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han
ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til,
så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og
gråt, men borte var han. "Pip, pip!" sa Tommeliten, og hun hørte
han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen.
"Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten og kom fram fra øret på
hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere. Men
da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne
ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men
borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke
finne ham på noe vis. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten.
Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så
utydelig. Hun lette, og han sa "Pip, her er jeg!" og lo og
gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som
det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han
hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og
puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne
skjønne han ikke kune bryte arta.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for
prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte
ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt
Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre
enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå
opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke
prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både
godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom
det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men
Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det
et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte
han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom
prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete
i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og
druknet i smørøyet.