Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 015)

Country of origin: Norway

Story type: The Sharp Hans (ATU 650A)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Mumle Gåsegg

Asbjørnsen & Moe

Det var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle
var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett
som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort
som et mannshode.

"Jeg så det først," sa den ene.

"Jeg så det likså tidlig som du," skrek den andre.

"Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det,"
svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de
nesten ville i luggen på hverandre.

Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle
fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke
ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og
latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for
føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne
fantord for.

"Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller," sa
hun som lå og ruget; "men dette tror jeg det snarere blir folk
av, for jeg tykker det mumler: "Sild og velling, graut og mjølk"
inni det alt i ett," sa hun; "nå kan du ligge i åtte daer, så
skal vi byttes til å slepe føa i deg."

Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun
tydelig det var en unge inni egget, som skrek på "sild og
velling og graut og mjølk", og så pikket hun hull på det; men
istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg
var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek
på, da han kom ut, var "sild og velling og graut og mjølk". Så
kalte de ham Mumle Gåsegg.

Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i
førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at
han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat
eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks,
så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham
lenger. "Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne
byttingen krøp ut av eggeskallet," sa en av dem, og da Mumle
Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne
gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke
han til dem, og dermed strøk han av gårde.

Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et
steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en
arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja,
Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det
var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått,
så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var
ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle
gjøre mer.

"Du får plukke ut den steinen av åkeren," sa mannen; "du kan
da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg."

Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en
haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og
skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk
komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og
han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og
enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete
også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. "Slik en
arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en
visste ordet av det," sa han.

Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til
kongsgården.

Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang;
i kongsgården var det nok med mat og arbeid. Han skulle være
visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann og gjøre annet
småarbeid.

Så spurte han hva han skulle gjøre først.

Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de.

Ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket
omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt
som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og
emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva
han skulle ta på med nå.

"Du kan hugge fra deg veden nå," sa de.

"Det er ikke mer å hugge av," sa Mumle Gåsegg.

Det var uråd, mente gårdsfuten, og så ut i skålen. Men jo,
Mumle Gåsegg hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved både
av sagstokker og langtømmer. Dette var harmelig, syntes han, og
så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til
skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp
til ved.

Mumle Gåsegg til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage
øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til
å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer, alt
han fant, både på kongens teig og på granneteigen; han hverken
kvistet eller toppet, så det ble liggende som etter et vindfall.
Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for;
men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i
hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han
hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.

Da han kom fram til kongsgården, sto kongen og tømmerfuten
hans i svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret så
ille med skogen -tømmerfuten hadde vært borti der og sett på
det. Men da Mumle Gåsegg kom dragende hjem med halve
tømmerskogen, ble kongen både arg og redd, og så tenkte han han
fikk vel fare varlig med ham, siden han var så sterk.

"Det var ovleg til arbeidsmann," sa kongen; "men hvor mye
eter du om gangen?" sa han, "for nå er du vel sulten."

Når han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tønner
mjøl, sa Mumle Gåsegg; men når han hadde fått den til livs,
kunne han trøyte en stund òg.

Det tok tid å få kokt slik en graut, og imens skulle han dra
inn litt ved til kokka. Han la hele vedhaugen på en slede, men
da han skulle gjennom døren med den, var han uvøren igjen. Huset
kom så rent av lage at det ga seg i alle laft, så nær var det at
han hadde dratt hele kongsgården over ende. Da det led til at
maten var ferdig, sendte de ham ut til å rope inn folkene. Han
ropte så det svarte i alle berg og åser; men de kom ikke fort
nok, tykte han; så ble han usams med dem og slo i hjel tolv.

"Han slo i hjel tolv," sa kongen, "og han eter for mange
ganger tolv, men hvor mange arbeider du for?"

"Det er for mange ganger tolv det òg," sa Mumle.

Da han hadde fått mat, skulle han på låven og treske; så tok
han unna mønsåsen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til å
falle ned av dette, tok han en stor bjelkegran, så kvistet som
den var, og satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og
høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene føk omkring
ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.

Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender
i landet, så det skulle bli krig. Så sa kongen til ham at han
fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og
krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han
ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle
Gåsegg.

Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte
kongen.

Men en dyktig klubbe måtte han ha.

De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den
kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så
smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge
sko med, sa Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine
folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe
på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på
stedet. Den syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så
måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten oksehuder
og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med
skreppen på ryggen og klubben på nakken.

Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut
én som spurte om han ville ta imot dem.

"Bi bare til jeg får ett," sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i
bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen.

Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én
gang, så det både regnet og haglet med riflekuler.

"Denne krekebæra meter jeg ikke," sa Mumle Gåsegg, og la til
å ete enda mer; det bet hverken bly eller jern på ham, og
matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel
voll.

Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren
litt for hver trykk han fikk.

"Å det nauer ikke," sa han. Men så fikk han en bombe i
vrangstrupen.

"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en
lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en annen tok matbeten
bort mellom fingrene på ham.

Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken,
og spurte om de ville ta maten av munnen på ham med blåbæra som
de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så
det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner,
og så var det ute med den krigen.

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent
ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han
visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.

"Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han.
Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på
nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var
Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor
hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han
fikk komme igjen en annen gang.

"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli
løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden
skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde
ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han
landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun,
og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten
mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den
og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke
ville svare landskylden nå.

Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange
skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór
han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom
Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av
gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si,
og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom
innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og
Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men
da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe
det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge
seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik
kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang
Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik
var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og
datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin - der lå han.

"Der har du landskylden," sa Mumle Gåsegg, da han kom til
kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det
braket i svalen.

Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og
hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha
mer arbeid.

"Hva skal jeg gjøre nå?" sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise
til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det
slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i
veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell
og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet
skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket,
så Mumle ikke var kar for å komme inn.

Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på
en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik
hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så
berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han
skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det
oppett alt sammen.

"Jeg bruker å ha god mathug sjøl," sa Mumle, "men den som har
vært her, er verre til å ete, for han har ett bein også," sa
han.

Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den
andre. Den tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg
igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak
det, liksom han sov.

Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv
hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten hans.

"Nå er det laget til, nå skal jeg ete," sa trollet.

"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben så
hodene trillet av det.

Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der
inne sto en hest og åt av en tønne med gloende ildmørje, og bak
den sto det en havretønne.

"Hvorfor eter du ikke av havretønna?" sa Mumle Gåsegg.

"Fordi jeg ikke er god for å snu meg," sa hesten.

"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.

"Slit heller av meg hodet," sa hesten.

Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa
han var bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp
ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen,
og oppi sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.

Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom
gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke nå dem; så ga hun seg til å
drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet
rådde hun ikke med ådrikke opp - så sprakk hun.

Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle
hente sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke;
han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det
var, de orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok
det alene og bar det fram.

Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men
han låt vel og lovte både gull og grønne skoger; og da Mumle
ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet
han hadde, det som ingen torde være på, der fikk han ligge til
han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne komme fram dit;
var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham
datteren sin, sa han.

Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.

Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så
langt at de kom fram, lå der både drept og plukket så små som
gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk
ham dit.

Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en
passelig vrang og vrien furukubbe, en telgjeøks, en blei og noen
feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.

Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri
som en foss; men han satte bena i bunnen og vasset fram, så han
kom over til sist.

Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det
varte ikke lenge før det ble slik brak og larm som de skulle
snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han
så ikke annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til
dørbjelken.

"Der har du en jafs, smak på den," sa Mumle og kastet
legdegutten i gapet. "La meg så se hva du er for en, kanskje det
er kjens folk?"

Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å
spille kort; han ville vel friste å tjene igjen noe av den
landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav
for kongen. Men hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant,
for han hadde satt kors på de beste kortene, og da han hadde
vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi
Mumle av det gullet og sølvet som var på slottet.

Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne
skjelne kortene fra hverandre.

"Nå får vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeøksen i
furukubben og drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og
ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen.
"De sier du skal være sterk," sa han til Gamle-Erik; "spytt i
neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se hva du duger
til!" sa han.

Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt
alt han orket; men med det samme slo Mumle Gåsegg ut bleien, så
satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på
ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle
slippe løs, men det øret ville ikke Mumle Gåsegg høre på, før
han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så
måtte han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk
kunne fare over til alle årsens tider, og den skulle være ferdig
når isen var gått.

"Det var hardt," sa Gamle-Erik.

Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love
det. Men han tinget på at han skulle ha den første sjel som fór
over broen, den skulle være sundtollen.

Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem.
Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på det, og han sov til langt
utpå dagen.

Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare
hadde småplukket ham, måtte han vasse i penger, før han kom fram
til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og
i sengen lå Mumle og snorksov.

"Gud hjelpe både meg og datter mi," sa han, da han skjønte
Mumle var lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det
kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før
broen var ferdig, sa han.

En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto
på den og skulle ha tollen han hadde tinget på.

Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det
hadde han ingen hug til. Så satte han seg sjøl opp på en hest,
og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor
seg - hun så mest ut som en diger furukubbe - og så red han over
så det dundret i broen.

"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.

"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du
spytte i neven og ta den," sa Mumle Gåsegg.

"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa
Gamle-Erik; "en klemme har du fått meg i, du skal ikke få meg i
en til," sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si,
og siden har han hverken vært hørt eller spurt der.

Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen
kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den,
og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han
laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja,
det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på
tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs.
Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være
matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom
himmel og jord med matskreppen den dag i dag.