Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 024)

Country of origin: Norway

Story type: Bunnies Beware of the King (ATU 570)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Gjete kongens harer

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en livørsmann som hadde gitt opp gården sin til
odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de hette Per og
Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg
til, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for
gode til allting, og at ingenting var godt nok for dem.

Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha
gjeter til ågjete harene sine, og så sa han til faren at han
ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke
tjene noen ringere mann enn kongen sjøl, sa han. Kallen mente
det at det nok kunne være arbeid som høvde bedre til ham; for
den som skulle gjete haren, fikk være leug og lett og ikke noen
daustokk, og når harene tok til å skjerpe og flyge, så ble det
annen dans, enn å rusle stuemellom.

Ja, det fikk ikke hjelpe, han Per ville dit og han skulle
dit; så tok han skreppen på nakken og labbet nedover bakken, og
da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en
gammel kjerring, som hadde fått nesen sin klemt fast i en
vedkubbe, og da han så hvordan hun rykket og slet for åkomme
løs, ga han seg til å storle.

"Stå ikke der og glis," sa kjerringa, "men kom og hjelp en
gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa
mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt
matsmulen på hundre år," sa hun.

Men enda mer lo han Per, han syntes bare det var moro, og sa
at når hun hadde stått slik i hundre år, kunne hun alltids holde
ut i hundre til.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én
gang; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god
lønn skulle han ha, og kanskje kongsdatteren på kjøpet; men om
det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre
røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.

Så lenge Per var i fegata og heimehagen, hadde han alle
harene i én flokk; men da det led på dagen, og de kom opp i
skogen, tok de til å skjene og fly over alle åsene. Per satte
etter og rente på spreng, så lenge han kunne skjønne han hadde
én igjen, og da den siste var borte, var han nesten sprengt;
siden så han ikke mer til dem.

Utpå ettermiddagen tok han til å rusle på hjemveien, og sto
og kope og kopte etter dem i grinda. Å nei, det kom ingen harer;
men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen
ferdig med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på
ham, strødde pepper og salt i og kastet ham i ormegården.

Om en stund ville han Pål i veien og gjete harene til kongen.
Kallen sa det samme til ham, og enda til mer; men han måtte av
gårde og han ville av gårde, det var ingen råd for det, og det
gikk hverken verre eller bedre med ham enn det hadde gått med
han Per. Kjerringa sto der og rykket og slet med nesen i
vedkubben, og han lo og syntes det bare var moro, og lot henne
stå der og hakke. Tjeneste fikk han på timen, det var ikke nei
til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda
han sprengfløy, så han peste og bar seg som en buhund i
solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto
kongen ferdig med kniven på tråkka, og tok og skar de tre brede
røde remmene av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så
i ormegården med ham.

Da det led en stund, ville Askeladden i veien og gjete
kongens harer, og det sa han til kallen, han syntes det kunne
være slikt høvelig arbeid for ham å fare i skog og mark og
bortetter jordbærbråtene og reke etter en flokk harer, og ligge
og sove og late seg i solbakkene stundomtil.

Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde bedre for
ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham
enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete
kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder
på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene
i solbakkene, ble det minst likså ille som å fange lopper med
votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være
mer enn leug og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn
og en fugleving.

Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Askeladd; han ville til
kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han
ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel
ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden
skreppen på nakken og labbet nedover bakken.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å
bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som sto med
nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.

"God dag, gamlemor," sa Askeladden; "står du her og bryner
nesa di, din stakkars krok du er?" sa han.

"Nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa kjerringa; "men
kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg
har ikke hatt mat i munnen i all den tiden; så skal jeg gjøre
deg et morsstykke igjen," sa hun.

Ja, han syntes nok hun skulle trenge til både mat og drikke
da, sa Espen Askeladd.

Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk ut nesen av
vedsprunga, og satte seg til å ete og delte med henne, og
kjerringa hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved
brorparten av nisten.

Da de var ferdige med det, ga hun Askeladden en pipe, som var
slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til
alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den
andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller
kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake.
"Det var mye til pipe," tenkte Espen Askeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én
gang, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle
han ha, og var han kar til å gjæte kongens harer så ingen kom
bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort
noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de
skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker
på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen
Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en
saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde
han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen,
og det led til middag, så solen tok til å brenne og skinne, i
bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle
haugene.

"Eia mei da! hei, vil du gå!" skrek Espen Askeladd og blåste
i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og
borte var de. Men da han kom fram på en gammel kølabonn, så
blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av
det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem
over som en tropp soldater på en ekserserplass. "Det var mye til
pipe," tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en
solbakke, og harene skjente og skjøtte seg selv til kveldstid;
så blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med
dem som med en saueflokk.

Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og
undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom
hjem med dem igjen, og kongen talte og talte dem, og pekte med
fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som
en hareunge engang. "Det var gutt det!" sa prinsessen.

Neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men som
han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i
kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på
hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så
vel.

Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den
ene enden, så de fór som en vind bort over alle hauger og åser,
og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten
og sto på rekke og rad igjen.

Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi
hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.

"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; for penger var
den ikke til fals, men ville hun gi ham de hundre dalerne og en
kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.

Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham
to for hver daler, og takk til.

Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var
pipa vekk, for Espen Askeladd hadde ønsket den til seg igjen, og
da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en
annen saueflokk, og alt det kongen talte og pekte, så hjalp det
ikke, det manglet ikke et hår.

Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien,
for at hun skulle få fra ham pipa. Hun gjorde seg blid som en
lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge
henne pipa og si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få
den vel hjem med seg.

"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; og den var ikke
til fals, sa han; men det var det samme, han fikk gjøre det for
hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på
kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun bli
ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.

Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun
kvidde seg liksom for å gi ham kyssene; men siden det var i
skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, for pipa
måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han
skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og klemte på
den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle vise
den fram, var den borte mellom fingrene på henne.

Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa,
og hun mente nok hun skulle få den med seg hjem også.

Hun var mer knipen på skillingen hun, og bød ikke mer enn
femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre.
Askeladden sa det var mye til pipe, og det var rent skambud, men
for hennes skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre
hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk
hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke
så pruten.

Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den
vel attpå; men det gikk ikke henne det granne bedre enn de
andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om
kvelden kom Espen Askeladd drivende med kongens harer som med en
tam saueflokk.

"Det var skrap alt i hop," sa kongen; "jeg får nok i veien
sjøl, skal vi få fra 'n denne skarvepipa; det blir nok ikke
annen råd, kan jeg skjønne." Og da Espen Askeladd var kommet vel
til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter og
fant ham i den samme solbakken der kvinnfolkene hadde vært i
kastelag med ham.

Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham
pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og
kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den,
om han så skulle gi tusen daler for pipa.

"Ja, det er mye til pipe det," sa Espen Askeladd, "men for
penger er den ikke til fals," sa han; "men ser du den hvite
hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?" sa han og
pekte bort i skogen.

"Ja, det er min egen hest, det er Kvita det," sa kongen; den
var han god for å kjenne selv.

"Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få
pipa mi."

"Er den ikke til fals for noen annen pris?" sa kongen.

"Nei, den er ikke det," sa Espen.

"Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt
imellom?" sa kongen.

Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i
pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen
vel til, og så strøk han avsted hjemover; men da han kom til
kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham
enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde;
og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det
manglet ikke et hår.

Kongen var både hatsk og harm, for det Askeladden hadde
narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle
han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa
det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning.

Espen mente det, at det hverken var rett eller riktig, for
han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle
gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt så godt han
kunne.

Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å
juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle
han frelse livet.

Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeid det, det
trodde han seg vel til, sa Espen Askeladd. Og så tok han på å
fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han
fortalte om kjerringa med nesen i vedkubben, og rett som det
var, så sa han: "jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt";
så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken, som kom til ham
og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun
måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om
prinsessen, hvordan hun kom til ham og kysset ham så vel for
pipa, for det ingen så eller hørte det, borte i skogen - "jeg må
noe juge i hop, skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd; så
talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og
hvor flongs hun var med smellkyss - "jeg må noe juge i hop, skal
karet bli fullt," sa Espen Askeladden.

"Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg," sa kongen.

"Å inte," sa dronningen.

Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den
kvite hoppa som gikk nedi myra - og dersom han ville ha pipa, så
fikk han - så fikk han -"ja, med forlov, jeg må noe juge i hop,
skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd.

"Holdt, holdt, det er fullt, gutt!" skrek kongen; "ser du
ikke at det flømmer over!"

Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk
prinsessen og halve riket; det var ingen råd for det.

"Det var mye til pipe det!" sa Espen Askeladd.