Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 025)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

En aftenstund i et proprietærkjøkken

Asbjørnsen & Moe

Det var riktig en trist aften; ute føk det og snedde; inne hos
proprietæren brant lyset så døsig at man nesten ikke skimtet
andre gjenstander enn en klokkekasse med kinesisk krimskrams, et
stort speil i en gammeldags forgylt ramme, og et arvet sølvkrus.
I stuen var det ikke andre enn proprietæren og meg. Jeg satt i
det ene hjørnet av sofaen med en bok i hånden, mens proprietæren
selv hadde tatt plass i det andre hjørnet, fordypet i
funderinger over en pakke av "de både sure og søte
statsborgere", som han kaller dem i sin avhandling, betitlet
"Forsøk med noen velmente patriotiske ytringer for fedrelandets
vel. For beskjedenhets skyld av en anonym."

Av det grundige studier i denne gullgrube for hans idéer ble
det, som man nok kan vite, utklekket mangehånde kløktige
formeninger; at han selv i det minste var overbevist om deres
fortreffelighet, syntes det fiffige blikket å antyde som han
tilkastet meg fra sine klippende øyne; det var heller ingen
mangel på "velmente patriotiske ytringer", gehalten av dem kan
den best dømme om som har hatt anledning til å kikke i det
ovenforomtalte skrift eller hans store avhandling i manuskript
om tienden. Men all denne visdom var spilt på meg; jeg kunne den
på mine fingrer, for jeg hørte den nu for tre og tyvende gang.
Jeg er ikke utrustet med noen engletålmodighet; men hva skulle
jeg vel gjøre? Tilbaketoget til værelset mitt var avskåret, der
var det skurt til helgen; det sto i en damp. Efter noen
forgjeves forsøk på å fordype meg i min bok, måtte jeg således
la meg føre av proprietærens veltalenhets strøm. Proprietæren
var nu på sin hvite hest, som man sier; den gamle rødslitte
skinnluen hadde han lagt ved siden av seg i sofaen, og han bar
sin skallete panne og sine grå hårs verdighet åpent til skue.
Han ble ivrigere og ivrigere; han reiste seg og fektet med
hendene; han gikk opp og ned ad gulvet med hastige skritt, så
flammen i lyset viftet hit og dit, og flakene på den grå fotside
vadmelskjolen hans beskrev store buer hver gang han svinget
rundt og hevet seg på sitt lange ben; for som Tyrtæus og Per
Solvold var han låghalt. Hans bevingede ord summet om ørene på
meg som oldenborrer i en lindetopp. Det gikk løs om prosesser og
høyesterettsprejudikater, om kranglerier med overformynderiet,
om tømmerbrøtning og luksus, om makthavernes regjereri og
Mørkfossens utminering, om kontrollen og Jærens oppdyrking, om
industri og sentralisasjon, om sirkulasjonsmidlets
utilstrekkelighet, om byråkrati og embetsaristokrati, og om alle
de -kratier, -arkier og -rier, som har eksistert like fra kong
Nebukadnesar til Per Solvolds statsborgeri.

Det var ikke til å holde ut lenger med proprietærens knot og
affekterte patos. Fra kjøkkenet skrallet den ene lattersalven
efter den andre; Kristen smed førte ordet der ute; han hadde
nettopp holdt opp, og der lød på ny en hjertelig latter.

"Nei," sa jeg og brøt over tvert, "nu vil jeg riktig ut og
høre smedens historier," løp ut og lot proprietæren bli tilbake
i stuen med den mattlysende pråsen og sin egen forstyrrede
tankegang.

"Barnevev og løgnaktige regler!" brummet han med det samme
jeg lukket døren efter meg; "det er skam for lærde folk; men
velmente patriotiske ytringer -", mere hørte jeg ikke.

Lys og liv og munterhet strålte ut i det høye, luftige
kjøkkenet. Et bål som lyste opp tilmed i de fjerneste kroker,
flammet på peisen. Ved siden av peisstangen tronet proprietærens
madam med sin rokk. Skjønt hun i mange år hadde ligget til felts
mot gikten og forskanset seg mot dens anfall i en mangfoldighet
av stakker og trøyer, og som utenverker utenom alle de øvrige
anlagt et uhyre av en grå vadmelskofte, skinte likevel ansiktet
under skautet som en fullmåne. På peiskanten satt barna og lo og
knekket nøtter. Rundt om satt en krets av piker og
husmannskoner; "de traadte Rokken med flittige Fødder eller
brugte de skrabende Karder". I svalen trampet treskerne av seg
sneen, kom inn med agner i håret og satte seg ved langbordet,
hvor kokken bar frem nattverden for dem, en melkering og et trau
hårdstampet grøt. Lenet opp til skorstensmuren sto smeden; han
røkte på en liten snadde, og over ansiktet hans, som bar sotspor
fra smieavlen, lå en tørr alvorlig mine, som vitnet om at han
hadde fortalt, og fortalt godt.

"God aften, smed," sa jeg, "hva er det du forteller, som
vekker slik latter?"

"Hi, hi, hi," lo småguttene, kisteglade i ansiktene. "Kristen
fortalte om Fanden og smeden, og så om gutten som fikk ham inn i
nøtta, og nå har han sagt han skal fortelle om Per Sannum, som
de underjordiske holdt hesten for i Asmyrbakken."

"Ja," begynte smeden, "den Per Sannum var fra en av
Sannumgardene nordafor kjerka. Han var en signekall, og han blei
ofte henta både med hest og slede for å gjøre åt folk og fe,
liksom gamle Berthe Tuppenhaug hernede i Bråten. Men hvordan det
var eller ikke, så var 'n ikke klok nok, for en gang hadde de
underjordiske bundet 'n, så 'n måtte stå ei heil natt i
heimehagen sin med kjeften på skakke, og det gikk ikke riktig
vel til den gangen jeg nå vil fortelle om heller. Denne Peren
kunne aldri forlikes med folk, akkurat liksom - hm, hm - nå ja,
han var en kranglefant, som hadde sak med alle. Så var det en
gang han hadde ei sak i stiftsretten i Christian, og der inne
skulle 'n være til klokka ti om morgenen. Han tenkte han hadde
god tid, når han reid hjemmefra kvelden i forvegen, og det
gjorde 'n også; men da 'n kom til Asmyrbakken, blei hesten holdt
for 'n. Det er ikke riktig der heller; for lange tider sia har
én hengt seg oppe i haugen, og det er mange som har hørt musikk
der, både av feler og klarinetter og fløyter og andre
blåsegreier. Ja, gamle Berthe veit nok å tale om det; hun har
hørt det, og hu sier hu aldri har hørt så vakkert, det var
akkurat som da den store musikken var hos lensmannen i 1814. Var
det ikke så, Berthe?" spurte smeden.

"Jo, det er sant, det er gudsens sanning òg det, far," svarte
husmannskjerringen, som satt ved skorstenen og kardet.

"Nå, hesten blei da holdt for 'n," fortsatte smeden, "og den
ville ikke røre seg av flekken. Alt det han slo på og alt det
han huia og skreik, så dansa 'n bare i ring, og han kunne
hverken få 'n att eller fram. Det leid med det skreid, men det
blei ikke annleis. Slik gikk det heile natta, det var tydelig å
se at der sto en og holdt 'n, for alt det Sannumen bante og
huserte så kom 'n ikke videre. Men da det leid utpå morgenen i
grålysinga, så sto 'n av og gikk opp til Ingebret Asmyrhaugen,
og fikk han til å ta med seg en varmebrann, og da 'n var kommet
i salen igjen, så ba 'n han fyre over hesten med den. Da kan det
vel hende det gikk av garde i fullt firsprang, og Per hadde nok
med å henge på, og ikke stansa det, før 'n kom til byen; men da
var hesten sprengt."

"Dette har jeg hørt før," sa gamle Berthe og holdt opp å
karde, "men jeg har aldri villet tru at Per Sannum ikke var
klokere; men siden du sier det, Kristen, så må jeg vel tru det."

"Ja, det kan du," svarte smeden, "for jeg har hørt det av
Ingebret Asmyrhaugen sjøl, som bar brannen og fyrte over hesten
for 'n."

"Han skulle vel ha sett gjennom hulaget, Berthe, skulle 'n
ikke?" spurte en av småguttene.

"Jo, det skulle 'n," svarte gamle Berthe, "for da hadde 'n
fått se hvem det var som holdt hesten, og da hadde han måttet
sleppe. Det har jeg hørt av en som visste om slikt bedre enn
noen, det var en som de kalte Hans Frimodig heime på Halland. I
andre bygdelag kalte de 'n Hans med skikkelighet, for han hadde
nå det munnhell: "Allting med skikkelighet." Han blei inntatt av
de underjordiske og hadde vært hos dem i mange år, og de ville
endelig ha 'n til å ta datter deres, som hang etter 'n støtt;
men det ville 'n ikke, og da det blei ringt etter 'n fra mange
kjerker, så tok de han til sist og kasta han ut fra en høg kolle
langt ute i bygdene, som jeg trur de kalte Hortekollen, og da
syntes 'n han fór like til fjords. Fra den tid var han en
jåling. Så kom han i legd og gikk fra gard til gard og fortalte
mange underlige historier, men best han satt, så lo han:

"Hi, hi, hi, Kari Karina, jeg ser deg nok!" sa han, for
huldrejenta var bestandig etter 'n.

Mens han var hos de underjordiske, fortalte 'n, så måtte 'n
bestandig være med dem, når de var ute og forsynte seg med mat
og mjølk, for det som var korsa over og signa med Jesu navn,
hadde de ikke makt til å ta, og så sa de til 'n Hans: "Du får ta
i her, for dette er der "krikla på"," og han la nå sånne bører i
meisene til dem at det var fæle ting; men når det kom
tordenslag, satte de avsted så fort at han ikke kunne følge dem.
Hans var bestandig i lag med en av dem, som hette Vått, og han
var så sterk at han tok og bar både Hans og børa når der kom
slikt bråvær på dem. En gang møtte de futen fra Ringerike i en
djup dal oppe på Halland, så gikk Vått bort og holdt hesten for
'n, og futen skreik og slo på og fór så ille med hesten at det
var synd å se. Men så gikk skyssgutten fram av meiene og såg
gjennom hulaget, så måtte Vått slippe, "og da kan det vel hende
det gikk," sa Hans, "skyssgutten var nær ikke kommet på meiene
igjen, og vi slo opp en skrassel, så at futen vendte seg i
sleden og såg seg tebars"."

"Ja," sa en av husmennene, som var en utbygding, "det har jeg
hørt om en prest i Lier også. Han skulle reise i soknebud til ei
gammal kjerring, som hadde vært et ugudelig menneske mens hun
levde. Da han kom på skogen, blei hesten holdt for 'n; men han
visste råd, for det var en rask kar den Lier-presten; i et
sprang var han fra sleden oppe på hesteryggen og skotta ned
gjennom hulaget, og der såg han det var en stygg gammal mann som
holdt i tømmen - de sier, det var Fanden sjøl.

"Slipp kuns, du får henne ikke," sa presten.

Han måtte sleppe, men med det samme ga 'n hesten et rapp, så
den satte av sted slik at det gnistra under hovene og lyste i
alle skogtoppene, og det var ikke mer enn skyssgutten kunne
holde seg bakpå. Den gangen kom presten ridende i soknebud." -

"Nei, om jeg skjønner hvorledes det skal gå med kuene
likevel, mor," sa Mari budeie, som kom ståkende inn med et
melkespann, "jeg trur dom svelter reint i hel, her kan mor se
hvor lite mjølk vi får."

"Du får dra høy fra stallgolvet, Mari," sa gamlemor.

"Ja, det var sant!" svarte Mari; "kommer jeg dit, så er
karmennene og kallen så forsinna som ville gasser."

"Jeg kan gi deg et råd, Mari," sa en av småguttene med en
polisk mine. "Du skal koke rømmegraut og sette ut på stall-låven
om torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg å dra høyt til
fjøset, mens guttene sover."

"Ja, bare der var noen nisse her, så skulle jeg nok gjøre
det," svarte den gamle budeien troskyldig; "men det er fanken
ingen nisse her i garden, for de trur ikke på slikt sjølvefolka;
nei, på Nes hos kaftein, den tid jeg tente der, der var nissen."

"Hvorledes kan du vite det, Mari?" spurte gamlemor. "Har du
sett han?"

"Sett han? Ja, det har jeg riktig også det," svarte Mari,
"det er sikker nok."

"Å, fortell oss det, fortell oss det!" ropte småguttene.

"Ja, det kan jeg nok," sa budeien og begynte.

"Det var nå den tid jeg tente hos kaftein, så sa gardsgutten
til meg en lørdagskveld:

"Du er nok så snill at du gir hestene for meg i kveld du
Mari, så skal jeg alltids gjøre deg et puss igjen."

"Å ja," sa jeg, "jeg kan nok det," for han skulle gå til
jenta si.

Da det leid mot tida at hestene skulle ha kveldsfôret, så ga
jeg først de to, og så tok jeg et høyfang og skulle gi hesten
til kaftein; og den var alltid så feit og blank at en gjerne
kunne speile seg i den; men i det samme jeg skulle gå inn i
spilltauet, så kom 'n fallande like ned over armene på meg -"

"Hvem, hvem? Hesten?" spurte småguttene.

"Å nei visst, det var nissen; og jeg blei så forferda at jeg
slapp høyet der jeg sto, og skyndte meg ut igjen det forteste
jeg vann. Og da Per kom heim, så sa jeg: "Jeg har gitt hestene
for deg én gang, min kjære Per, men neigu blir det ikke oftere,
og Bronen til kaftein den fikk ikke høystrået heller," sa jeg og
så fortalte jeg 'n det.

"Å ja, det har inga nau med Bronen," sa Per. "Han har nok den
som passer seg han."

"Hvorledes så nissen ut da, Mari?" spurte en av småguttene.

"Ja, meiner du jeg kunne se det?" sa hun; "det var så mørkt
at jeg ikke kunne se hendene mine, men jeg kjente 'n så tydelig
som jeg tar i deg; han var lodden, og det lyste i øynene på 'n."

"Å, det var visst bare ei katte," innvendte en av dem.

"Katte?" sa hun med den dypeste forakt. "Jeg kjente hver
finger på 'n; han hadde ikke mer enn fire, og de var lodne, og
var det ikke nissen, så la meg ikke komme levende av flekken."

"Jo, det var nissen, det er visst," sa smeden, "for
tommelfinger har 'n ikke, og lodden ska 'n væra på nevene; jeg
har aldri handtakes med 'n; men så skal det være, det har jeg
hørt; og at han passer hestene og er den beste husbondskar noen
kan ha, det veit vi alle det. Det er mange som har stor nytte av
'n; men det er da ikke han aleine de har nytte av, for oppe i
Ullensaker var det en mann som en gang hadde likså mye nytte av
de underjordiske som andre har av nissen; han budde på Røgli. De
visste nå vel det at huldra var der og holdt til der, for det
var en gang han reiste til byen så i flekksnøen om våren, og da
'n kom inn til Skjellebekk og hadde vatna hestene sine, kommer
der utover bakken en buskap med brannete kuer, så store og feite
at det var moro så se dem, og noen av dem som var med, kjørte
med alle slags bukjørel og greie på kjerrer med vakre feite
hester for; men foran gikk der ei svær jente, som hadde ei
drivende kvit mjølkekolle i handa.

"Men hvor skal Di hen på denne årsens tid da?" spurte
Røgli-mannen forundret.

"Å," svarte hun, som gikk foran, "vi skal til seters i
Røgli-hagen i Ullensaker, der er hamn nok der."

Dette syntes han var rart, at de skulle hamne i hagen hans;
og ingen andre enn han hverken så eller hørte noe, og alle dem
han møtte på vegen innover, spurte han; men ingen hadde sett en
sånn buskap.

Heime på garden hos den Røgli-mannen gikk det også underlig
til iblant, for når 'n hadde gjort noe arbeid etter
solegladsleite, så blei det alltid ødelagt om natta, og til sist
måtte 'n reint holde opp å arbeide når sola var gått ned. Men så
var det den gangen jeg ville tale om, det var en høst, han gikk
ned og kjente på byggloa om den var tørr - det var seint utpå
høsten - og han syntes den ikke var riktig tørr nok ennå, men så
hørte 'n så skjellig det sa borte i en haug:

"Kjør inn loa di du, i morra snør det."

Han til å kjøre det beste han kunne; han kjørte til langt
over midnatt, og han fikk inn loa; men morgenen etter låg der
over en sko djup snø." -

"Ja, men det er ikke alltid de underjordiske er så snille,
smed," sa en av småguttene; "hvorledes var det med henne som
stal bryllupskosten på Eldstad og glømte igjen lua si?"

"Jo, det skal jeg si deg," sa smeden, og hugg straks i med en
ny fortelling.

"På Eldstad i Ullensaker var der en gang et bryllup; men på
bryllupsdagen hadde de ikke noen bakeromn, og derfor måtte de
sende steikene bort i nabogarden, hvor de hadde bakeromn, og
steike dem der. Om kvelden skulle gutten i bryllupsgarden kjøre
heim med dem. Da han kom over en av moene der, hørte han ganske
skjellig at det ropte:

"Hør du, kjører du til Eldstad fram,
så si til henne Deld,
at Dild datt i eld!"

Gutten slo på og kjørte, så det kvinta om nesa på 'n, for det
var kaldt i været og gildt sledeføre, og det samme ropte det
etter ham flere ganger, så han mintes det vel. Han kom vel heim
med føringa si, og gikk så fram for bordenden, hvor tjenerne
gikk fra og til, som de hadde tid til, og fikk seg noe å leve
av.

"Nå da gutt, har fanden sjøl skyssa deg, eller har du ikke
reist etter steika ennå?" sa en av husets folk.

"Jo, det har jeg," sa han, "der ser du den kommer inn gjennom
døra, men jeg slo på og lot det gå alt det merra orka å spenne
i, for da jeg kom på moen, så ropte det:

"Kjører du til Eldstad fram,
så si til henne Deld,
at Dild datt i eld!"

"Å, det var barnet mitt det," ropte det i gjestebudsstua, og så
fór en av sted som om hun var gælen, hun rente på den ene etter
den andre og slo dem for skallen alle sammen; men til sist falt
hatten av henne, og så fikk de se det var ei hulder som hadde
vært der; for hun hadde rapset med seg både kjøtt og flesk og
smør og kake og øl og brennevin og alt det som godt var; men hun
var så forfjamsa over ungen at hun glømte igjen ei sølvkaupe i
ølkaret og ikke sansa at hatten falt av henne. De tok både
sølvkaupa og hatten og gjømte på Eldstad; og hatten den var slik
at den som hadde den på, han kunne ikke noe dødelig menneske se,
uten 'n kanskje var synen; men om 'n er der ennå, skal jeg ikke
kunne si for visst; for jeg har ikke sett 'n, og ikke har jeg
hatt 'n på heller." -

"Ja, de underjordiske er slemme til å stele, det har jeg
alltid hørt," sa gamle Berthe Tuppenhaugen, "men verst skal de
være i setertida; det er liksom ei lang høgtid både for huldrer
og underjordiske; for mens seterjentene går og tenker på guttene
sine, glømmer de å korse over mjølk og fløte og annen bumat, og
da tar huldrefolket alt det de vil. Det er ikke ofte at folk får
se dem, men det hender da iblant, og det hendte en gang på
Nebergsetra oppe i almenningen her.

Det var noen tømmerhoggere eller vedhoggere oppi der og
hogde. Da de så skulle gå fram til Nebergsvangen til kvelds, så
ropte det til dem borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente
opp seg i soddkitiln.""

Da hoggerne kom fram til setra, så fortalte de jentene dette
og sa: "Den tid vi skulle gå hjem til kvelds og vi hadde fått
øksa på nakken, så sa det borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente
opp seg i soddkitiln."

"Å, det var barna mine det," skreik det inne i mjølkebua, og
så kom det farende ut ei hulder med ei kolle i neven, og den
kasta hun, så at mjølka skvatt om dem." -

"Folk forteller nå så mye," sa smeden, akkurat som om han
nærte tvil om troverdigheten av denne fortellingen, men det var
visst bare av ergrelse over å være blitt avbrutt, nå han hadde
fått munnen så godt på glid. Det fantes neppe noen i hele bygden
som var rikere på de vidunderligste fortellinger om huldren og
de underjordiske enn han; og i troen på disse vesener hamlet han
opp med de sterkest troende. "Folk forteller så mye," sa han,
"en kan ikke tru det alt. Men når det er hendt i ens eia slekt,
så får en tru det. og nå skal jeg fortelle noe som har hendt
værfar min; det var en alvorlig og truverdig mann, så det nok
var sant det han sa. Han budde på Skroperud på Lodding-eiene i
Ullensaker; han hette Jo. Han hadde bygd seg ei ny stue, han
hadde en to-tre kuer, feite og i god stand, og en hest som var
utmerkt framfor alle andre. Med denne hesten fór 'n ofte i skyss
fra Mo til Trøgstad, og når det falt seg så, derifra til
Skrimstad og tilbake til Mo igjen; og han brydde seg ikke om
hvordan han fór med hesten, for den var og blei like feit.
Skytter var 'n også, og spelemann med. Ofte var 'n ute og
spelte, men heime kunne de aldri få 'n til å røre fela; om så
hele stua var full av ungdom, nekta 'n like fullt å spelle. Men
en gang var det kommet noen gutten til 'n med lommeflasker og
brennevin. Da de hadde fått kallen på en pisk, kom det flere
til, og enda han sa nei i begynnelsen, så fikk 'n fela fatt til
sist allikevel. Men da han hadde spelt ei stund, la han den
bort, for han visste at de underjordiske ikke var langt borte,
og at de ikke syntes om sånt spetakkel; men guttene fikk 'n til
å spelle igjen, og således gikk det en to-tre ganger; han la
fela bort, og de fikk 'n til å ta den fatt igjen. Til sist
hengte han den opp på veggen og svor på at han ikke ville gjøre
et strøk med buen mer den kvelden, og så jaga 'n dem ut alle
sammen både gutter og jenter. Da han hadde begynt å kle av seg
og sto i skjorteermene borte i skorsteinen og skulle tenne
kveldspipa si med en brann, så kom det inn et følgje av store og
små, så det yrte i stua.

"Nå," sa Jo, "kommer dere nå igjen?" Han trudde det var de
som hadde vært inne og dansa; men da han fikk se at det ikke var
dem, blei 'n redd, tok døtrene sine, som alt lå i senga, og
slengte dem opp på golvet - han var en stor og sterk mann - og
spurte: "Hva er dette for folk? kjenner dere dem?"

Jentene var søvntunge og sansa ikke. Så tok han geværet ned
av veggen og vendte seg mot det følget som var kommet inn og
hytta til dem med trompen. "Dersom dere nå ikke pakker dere, så
skal jeg" - bante han - "føyse dere således ut at dere ikke skal
vite om dere står på hue eller beina." De satte ut gjennom døra
og huiskreik, så den ene fór huestups over den andre, og han
syntes det ikke så annerledes ut enn som en hop grå garnnøster
trilla ut gjennom døra. Men da Jo hadde satt fra seg geværet og
kom bort til skorsteinen igjen og skulle tenne på pipa si, som
hadde slokna, så satt der en gammal mann på peiskrakken med et
skjegg så langt at det rakk helt ned til benken, ja, det var
over ei alen langt; han hadde også ei pipe, og fór fram og
tilbake med en brann liksom Jo sjøl og skulle tenne på den; rett
som det var, så slokna den, så tente han på igjen, og det blei
ikke annerledes.

"Enn du," sa Jo, "hører du til samme fantefølget du med? hvor
er du fra?"

"Jeg bur ikke langt borte jeg, du," svarte mannen, "og jeg
rår deg til at du passer deg og ikke holder slikt styr og larm
heretter, ellers gjør jeg deg til en arm mann."

"Nå, hvor bur du da?" spurte Jo.

"Jeg bur her borte under kjona, og hadde ikke vi vært der, så
hadde den nok strøket med for lenge sia, for du har lagt svært
på varmen iblant; det har vært hett der, og den er ikke frakere,
enn at den faller over ende, dersom jeg setter fingeren min
bortpå den. Nå veit du det," sa han, "og pass deg etter denne
dag."

Aldri blei der spelt til dans mer; Jo skilte seg ved fela si,
og aldri fikk de han til å røre noen annen etter den tid." -

Under den siste del av denne fortellingen hadde proprietæren
holdt en svare rumstering inne i stuen; skapdøren ble lukket opp
og igjen; det ble raslet med sølvtøy og nøkkelknipper; man kunne
høre og vite han var beskjeftiget med å låse igjen for all
rørlig eiendom fra sølvkruset til blytobbaksdåsen. Nettopp som
smeden hadde endt, gløttet han på døren, stakk hodet ut med luen
på det ene øret og sa:

"Er du nå ute med reglene dine og lyver igjen, smed?"

"Lyger?" sa smeden meget støtt; "det har jeg aldri gjort, for
dette er sant; jeg er jo gift med den ene av de jentene, og
kjerringa mi, Dorthe, hun låg sjøl i senga og såg den gamle
skjeggkallen; riktignok var de jentene rare og liksom
halvfjollete, men det kom av at de hadde sett de underjordiske,"
tilføyde han med et harmfullt blikk på proprietæren.

"Fjollete?" sa proprietæren, "ja, det tror jeg nok; det er jo
du også når du ikke er på en kant, for da er du rent binnegal. -
Kom, smågutter, og gå opp og legg jer, og sitt ikke her og hør
på det røret hans."

"Det må jeg si er dårlig sagt av deg, far," ytret smeden
overlegent. "Sist jeg hørte der blei snakka fjolleri og rør, var
da I prekte på Neberhaugen den syttende mai," føyde han til i
samme tone.

"Forbannet sludder!" brummet proprietæren og kom stampende
gjennom kjøkkenet med lyset i den ene hånden og en pakke akter
og noen aviser under armen.

"Å, bi litt far," sa smeden drillende, "og la småguttene få
lov å være her, så skal I også få høre en liten stubb; I har
ikke godt av å lese i lovboka støtt I heller.

Jeg skal fortelle Jer om en dragon som blei gift med ei
hulder. Det veit jeg er sant, for jeg har hørt det av
Gamle-Berthe, og hun er sjøl fra den bygda der det hendte."

Proprietæren slo bister døren igjen, og man hørte han trampet
oppover trappen.

"Ja ja, siden kallen ikke ville høre, så får jeg fortelle 'n
til dere da," sa smeden til småguttene, som ikke lenger brydde
seg om den bestefaderlige myndighet når smeden lovte å fortelle
eventyr.

"For mange år sia," begynte han, "budde der et par gamle
velstående folk på en gard oppe på Halland. De hadde en sønn og
han var dragon, og en stor vakker kar var 'n. På fjellet hadde
de ei seter, og den var ikke som seterstuene pleier være, men
den var pen og godt oppbygd, og der var både skorsteinsmur og
tak og vinduer i den. Her låg de heile sommeren, men når de
reiste heim om høsten, hadde tømmerhoggere og skyttere og
fiskere og sånne som ferdes i skogen ved de tider, lagt merke
til at huldrefolk flytta inn der med buskapen sin. Og med dem
var det ei jente, som var så nauvakker at de aldri hadde sett
hennes make.

Dette hadde sønnen ofte hørt tale om, og en høst de reiste
heim fra setra, kledde han seg i full mundering, la dragonsalen
på dragonhesten både med pistolhylsene og pistolene, og så reid
han der opp. Da han kom i vrangbredden, var det sånn varme på i
setra at det lyste ut gjennom alle mosefara, og da kunne han
skjønne at huldrefolket alt var der. Så bandt han hesten sin ved
en granlegg, tok den ene pistolen ut av hylstret og lista seg
sakte opp til vinduet og skotta, og der inne i setra såg han en
gammal mann og ei kjerring, som var krokete og reint skrukkete
av alderdom og så urimelig stygg at han aldri hadde sett noe så
stygt i sitt liv; men så var det ei jente der, og hun var så
deilig at han syntes han ikke kunne leve, hvis han ikke kunne få
henne. Alle hadde de kurumper, og det hadde den vakre jenta òg.
Han kunne se at de nylig var kommet, for det var nettopp rydda
opp der. Jenta holdt på å vaske gamlestyggen, mens kjerringa
gjorde opp varme under den store primkjelen på peisen.

Rett som det var, støtte dragonen opp døra og skaut av
pistolen like over hue på jenta, så at hun tulla bortover
golvet. Men i det samme blei a likså fæl som hun før hadde vært
vakker, og ei nese fikk hun så lang som pistolhylsteret.

"Nå kan du ta henne; nå er hu di," sa den gamle mannen. Men
dragonen kunne ikke flytte seg et skritt hverken fram eller
tilbake. Den gamle begynte da å vaske jenta; så blei hu noe
likere: nesa minka saktens til det halve, og den stygge kurumpa
blei bundet opp, men vakker var a ikke, det var synd å si.

"Nå er a di, min staute dragon, sett a nå på salknappen og
rid til bygda og hold bryllup med henne. Men til oss kan du lage
til det vesle kammerset i størhuset; for vi vil ikke være sammen
med de øvrige brurefolka," sa den gamle styggfanten, som var far
hennes; "men når skåla går om, så kan du se ut til oss."

Han torde ikke gjøre anna; han tok henne med på salknappen og
laga til bryllup. Men før de gikk til kjerka, ba brura ei av
brurepikene å stå vel bak henne, forat ikke noen skulle se at
rumpa falt av, når presten la handa på henne.

Så drakk de bryllup, og da skåla gikk om, gikk den unge
mannen ut i kammerset, hvor der var laga til for de gamle
huldrefolkene. Den gang såg han ingenting der, men da
bryllupsfolka var reist, låg der igjen så mye gull og sølv og så
mange penger at han aldri hadde sett så mye rikdom før.

Det gikk nå både godt og vel i lang tid; hver gang der var
fremmedlag, laga kona til for de gamle ute i kammerset, og
alltid låg det etter dem så mange penger at de til sist nesten
ikke visste hva de skulle gjøre av dem. Men stygg var a og stygg
blei a, og kei var han av henne, og det var ikke fritt for at
han var litt slem iblant, så at han baud til å slå og denge
henne.

En gang skulle 'n til byen; det var på barfrosten om høsten,
og så skulle 'n legge sko under hesten. Han gikk da til smia,
for han var en dyktig smed sjøl; men hvorledes han laga det, så
blei skoen enten for stor eller også blei 'n for liten, og aldri
ville 'n passe. Han hadde ikke flere hester heime, og det leid
med det skreid, så det blei middag og det blei eftasverdstid.

"Kan du da aldri få lagt under den skoen?" sa kona; "ikke er
du rar mann, men du er nok enda kleinere smed. Der blir ikke
annen råd, enn at jeg får gå i smia og sko; er den for stor, kan
du jo gjøre den mindre, og er den for liten, kan du jo gjøre den
større!"

Hun gikk til smia, og det første hun gjorde, var å ta skoen
med begge never og rette den ut.

"Se her," sa hun, "slik skal du gjøre." Så bøyde hun den
sammen, som om den hadde vært av bly. "Hold nå opp beinet," sa
hun, og skoen passet så akkurat at den beste smed ikke kunne
gjort 'n bedre.

"Du er nok stiv i fingrene du," sa mannen og såg på henne.

"Synes du det?" sa hun. "Hvordan mener du det var gått med
meg, dersom du hadde vært så stiv i fingrene? Men jeg holder for
mye av deg til at jeg skulle bruke kreftene mine på deg," sa
hun.

Fra den dag var han en aparte mann imot henne." -

"Nå synes jeg vi kan ha hørt nok for i kveld," sa gamlemor,
da fortellingen var slutt, og reiste seg.

"Ja, vi får vel til å rusle på oss, siden kallen har kurra
seg," sa smeden og ba godnatt, men han lovte småguttene å
fortelle mere neste aften, og tinget med dem om en kvart tobakk.

Om eftermiddagen da jeg var ute i smien hos smeden, skrådde
han sterkt, hvilket alltid var et merke på at han hadde drukket
brennevin; om aftenen var han gått på bygden for å få mere. Da
jeg flere dager efter så ham igjen, var han mørk og ordknapp.
Han ville ikke fortelle noe, enda småguttene lovte ham både
tobakk og brennevin. Men pikene mumlet om at de underjordiske
hadde hatt fatt på ham og slått ham over ende i Asmyrbakken. Der
hadde en kjører funnet ham liggende på morgensiden, og da
snakket han over seg.