Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 029)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Makrelldorg

Asbjørnsen & Moe

- "Ved havet er jeg vokset opp, der ferdes jeg mellom skjær og
bølger fra min tidlige barndom. Det er dyktige sjøfolk der jeg
kommer fra, men det er ikke noe under, for de begynner tidlig:
når barna har lært å gå, er deres første morgenvandring den at
de i bare skjorten labber opp på nærmeste sten eller knatt for å
se efter været og havet; og er det stille, putter de fingeren i
munnen og stikker den i været for å kjenne, hvor luftdraget
kommer fra. Så snart de kan løfte en åre, er de i båt, og nu
varer det ikke lenge før de leker med havets farer. Under min
oppvekst var jeg meget ute på sjøen sammen med en los, som var
en av de stauteste sjømenn jeg har kjent. De dager jeg var
sammen med ham, hører til de kjæreste i mine erindringer. Fri og
glad som en fugl fløy jeg ut på bølgene; i en lett skjekte fór
vi på skytteri efter ender, ærfugl og kobbe mellom skjærene; og
når han fikk et skip å lose inn, seilte jeg undertiden båten
hjem alene eller i følge med losgutten. Siden den tid har jeg
alltid hatt en sterk lengsel efter sjøen og det salte hav. Men
istedenfor å fortape meg i utrop om sjølivets herlighet, vil jeg
fortelle om en tur vi gjorde sammen, da jeg for noen år siden
var i besøk hjemme, og på den var det nettopp min gamle venn
fortalte den historien jeg nu vil meddele:

Vi tilbrakte altså noen dager ute ved de ytterste havskjær.
Vi seilte med dekksbåten, en stor hvalerbåt. Besetningen var
Rasmus Olsen (så het min omtalte venn), losgutten og jeg. En
morgenstund i grålysningen sto vi ut til havs for å dorge
makrell. Det var en svak fralandsbris, som knapt nok formådde å
lette den tunge tåken, som ruget over skjærene og de nakne berg.
Oppskremte flagret måkene omkring oss med sine hese skrik;
ternene utstøtte sitt skingrende "tri egg!" og tjelden det
spottende "klikk klikk!" som har fått så mang en bommende
skytter til å smile. Over den blygrå havflaten som bare sjelden
ble opplivet ved en alke, en teiste, en ærfuglflokk eller en
stønnende nise, hang luften disig og tett. Rasmus satt selv i
akterluken ved roret, mens gutten snart var forut, snart akter,
efter som det trengtes. Rasmus var en høy, svær mann med
brunbarket og værbitt ansikt. Uttrykket var godmodig, men i
dypet av de grå, kloke øynene lå et alvor og noe visst
forskende, som vitnet om at han var vant ved å gå faren inn på
livet og se dypere i tingene enn smilet om munnen og de spøkende
ord han ofte førte på tungen, syntes å tyde på. Som han satt
der, med en sydvest ned over ørene, i en sid, gulgrå kalmukks
kofte, virket hans skikkelse i den tette morgenluften nesten
overnaturlig stor, og man kunne gjerne falt på den tanke at man
hadde for seg en gjenganger fra vikingtiden - men i vikingtiden
brukte man ikke tobakk; det gjorde Rasmus Olsen, og det til
gagns.

"Han har ikke så mye vind at han kan blåse ei barkeskute over
ende i en rennebekk," sa Rasmus og byttet skråen med en liten
svartrøkt krittpipe, mens han kikket ut til alle kanter. "I går
kveld ved solnedgang sto han full av de greieste[1]
vindskyer, men nå har han ikke en hattfull."

Losgutten, som holdt utkikk forut og arbeidet med styrbords
åre for åstøtte for avfall, da strømmen gikk vester i, svarte at
han syntes det letnet forut.

"Fanden heller, det er ikke solgangsvær," svarte Rasmus; "han
kommer ikke før det lir på dagen; men da tør vi få mer, enn vi
vil ha for makrellens skyld."

Der kom imidlertid snart et friskere drag i luften, så at vi
kunne holde kos uten årenes hjelp, og nu gled vi raskt ut imot
havet. Tåken svant efterhvert og lot oss se den blå kystlinjen
med de nakne holmene; men foran oss lå havet i sin uendelige
vidde rødmende for morgensolen. Landvinden hadde nok makt ennu,
men jo høyere solen steg, dess friskere blåste det opp fra
havet; de stigende tåker la seg som et teppe inn over landet; nu
var det stiv makrellkuling. Vi var snart inne i makrellstimen;
snørene kom ut, og den ene fisken bet efter den andre, så det
dirret i hele snøret, under voldsomme sprell og rykk ble disse
sølvblanke havets barn brakt opp. Men gleden varte som vanlig
ikke særlig lenge. Utpå dagen økte kulingen stadig mer og mer.
Havet satte inn, sjøene vokste; til sist sto snørene stramme, og
blystenene hoppet hen over bølgetoppene, mens brottsjøer brøt
over vårt lille nøtteskall og sendte skum og sprøyt høyt over
seil og mast. Snørene ble tatt inn. Losgutten satt i storluken,
dinglet med benene og kikket av gammel vane snart hit, snart
dit. Undertiden var han nede i rommet og så på uret sitt, som lå
i en stor rødmalt skipskiste.

"Ja, den kista og den klokka," sa Rasmus med et smil og et
nikk; "dem holder han av, og det gjør han rett i, for hadde ikke
det vært, så lå han og grov småstein på havsens bunn."

Jeg ba om nærmere forklaring, og han fortalte: "Det var i
fjor i oktober måned; han sto inn med svært vær; det var med nød
jeg kunne holde sjøen, men jeg ble da ute, og han var med. Til
sist praiet jeg en hollender og kom ombord i han, men jeg tenkte
begge deler om båten og gutten, tankene mine var ikke der de
skulle være, for hvert øyeblikk kikket jeg etter båten og
gutten, og til sist så jeg han fikk en brottsjø akter, så han
ble lettet opp og gikk forover og under - borte var han. Vi
kunne ikke hjelpe, om skipperen hadde villet; det var for langt
unna. Jeg ba for meg selv og tenkte jeg aldri skulle se han mer.
Men den første jeg møtte, da jeg kom hjem, det var gutten; han
var kommet hjem lenge før han, enn jeg. Han tok opp klokka si og
viste meg den og sa: "Jeg har berga klokka, far, og den går
ennå." Nå gudskjelov, tenkte jeg, at du er frelst; en båt blir
det vel råd til igjen, enda den hadde kostet meg halvtredje
hundre daler; og splitternye seil var det på den. - Hvordan han
ble frelst? - Jo, det gikk således til - ja, ja, du småen." sa
han til gutten, som lo til ham og dinglet sterkere med benene,
"den drukner ikke, som henges skal, - det kom en brigg, som
hadde hjemme straks nordenfor her. Med ett hører de et skrik; en
løper forut, men der var ingenting på ferde, for de tenkte minst
på at det var utabords; men best det var, hørte de skriket rett
under baugen, og da kapteinen selv kom forut og så ut over, satt
gutten på skipskista og holdt klokka si i den ene handa høyt
over bølgene. Det var såvidt at kapteinen fikk gitt et vink til
mannen til rors, så de ikke seilte ombord i 'n, og de fikk lagt
bi og stukket ut en ende og halt 'n opp."

Da det led utpå dagen, løyet vinden av, og vi fikk igjen
enkelte fisker, mens passiaren gikk livlig. "Ja, ja," sa han og
rystet litt på hodet, mens han igjen slo ild på pipen. "Det
brygger til noe der sørpå. Den gufsen vi fikk, var bare en
morgendram. Han skal se vi får traktement; selv fisken vet om
det; den napper ikke mer, og fuglene er redde: - hør, hvor de
kveser og skriker og søker inn under land. Det blir riktig
trollkjerringvær til kvelds. Nei, se på den! tumler hun ikke så
nær at - Gud hjelpe meg kunne jeg ikke gjerne" - spytte på den,
ville han ha sagt, men i det samme knallet børsen min, som jeg
hadde kastet til øyet og trykket av på en nise, som veltet seg
opp mellom bølgene tett ved oss. Da den ble truffet, slo den så
voldsomt med halen at vann og skum ble pisket opp i en liten
foss på høyde med masten, og oversprøytet og gjennomvætet oss
alle.

"Den trollkjerringa tror jeg ikke skal sende oss noe vær," sa
jeg da jeg så at vannet ble farvet rødt av blod. Straks efter
kom den opp, pustet og stønnet og vendte buken i været. Rasmus
var ikke sen til å hugge båtshaken i, og jeg hjalp ham å hale
den inn i båten. Han var meget fornøyd for den tranen han skulle
få, snudde det tunge dyret fra den ene siden til den andre,
kjælte for det som for et svøpebarn og forsikret at det var et
smekkfett vasstroll, som skulle være velkommen til støvlesmøring
og lampelys.

Mens vi pratet om troll og trollkjerringer, dukket en
besynderlig trollkjerringhistorie opp i mitt minne; jeg trodde
jeg hadde hørt den av Rasmus i min barndom, men den sto så
dunkelt for meg at jeg ikke engang visste om det var noe jeg
hadde hørt eller drømt. Jeg spurte Rasmus, om han ikke hadde
fortalt meg en slik historie om tre trollkjerringer.

"Å den," svarte han og lo; "det er av det slaget som kalles
skipperløgner nå til dags, men i gamle dager trodde de det som
fadervår. Gamle bestefar fortalte meg den, da jeg var smågutt,
men om det var hans bestefar eller oldefar, som var
kahyttjungen, det kan jeg ikke erindre. Nok er det, det gikk
slik til:

Han hadde fart med en skipper som jungmann hele sommeren, men
da de skulle ut på høstreis, fikk han en ank på seg, og ville
ikke være med. Skipperen syntes godt om 'n, for enda han var
bare en framslenging, hadde han god forstand på alle ting
ombord; han var en stor og sterk gutt og ikke redd for å henge i
når det skulle tas et tak; han gjorde nesten tjeneste for en
helbefaren, og gild[2]
var han jamt, så han holdt liv i de andre;
derfor ville skipperen nødig være av med 'n. Men gutten hadde
slettes ingen lyst til å ri på blåmyra om høstkvelden; likevel
skulle han bli ombord, til de hadde lastet og var seilklare. En
søndag som mannskapet hadde landlov, og skipperen var oppe hos
en skogbonde for å handle smålast og splittved til litt
dekkslast - det var vel på egen negosje, kan jeg tenke -, skulle
gutten passe skuta. Men det må jeg ikke glemme, denne gutten var
født på en søndag og hadde funnet et firkløverblad; derfor var
han synen, han kunne se de usynlige, men de kunne ikke se ham."

"Ja, ja, det blir stygt vær," avbrøt Rasmus seg selv, idet
han reiste seg opp og skygget med hånden for øynene, for å kunne
stirre sydover uten åbli blendet av det solglimtet som nu falt
på de lange, blanke bølgene. "Se, hvor han trekker opp; han
kommer med torden og lynild. Best å vende i tide; nå har vi ikke
et blaff igjen. Vi ligger her i dødvatnet og driver som en
høysekk; men reve må vi, før han kommer på oss. Kom Jon!"

Mens revingen sto på, tok jeg roret og så ut efter været. Det
var blankt og nesten stille; vinden hadde lagt seg, men båten
duvet på underdønningen. Fjernt i syd sto en skarpt avskåret,
mørk banke; først hadde vi sett den som en smal rand, som
smeltet sammen med himmel og hav, men efterhånden hevet den seg
som en vegg eller et teppe, som oventil snart fikk en bord av
tunge, strågule, vridde og sammenrullede tordenskyer. I enkelte
øyeblikk ble skyteppet lysere eller gjennomsiktigere; det så ut
som én gikk med lys bakenfor. Noe glimt så vi ikke, men vi hørte
en fjern, svak rulling, som jeg i begynnelsen trodde kom fra
bølgene.

"Nå," sa Rasmus, da han hadde slått ild på pipen og tatt
roret igjen. "Gutten var altså synen, og rett som han sitter
forut i folkelugaren, hører han det snakker inni rommet. Han
kikker gjennom en sprekke, og så ser han at der sitter tre
kolsvarte ravner på tyskendekksbjelkene derinne, og de snakker
om mennene sine. Alle var de leie av dem, og livet ville de ta
av dem. Det var greit å skjønne at det var trollkjerringer som
hadde skapt seg om.

"Men er det sikkert at det ikke er noen som hører oss her?"
sa den ene av disse ravnene. Gutten kunne høre på målet at det
var kona til skipperen.

"Nei, du ser jo det," sa de andre to som var konene til
første og annen styrmann; "her er ikke en mors sjel ombord."

"Ja, så vil jeg si det; jeg vet et godt råd til å bli av med
dem," tok skipperkjerringa til ords igjen og hoppet nærmere bort
til de to andre; "vi kan gjøre oss til tre brottsjøer, og slå
dem overbord og senke skuta med mann og mus."

Ja ja, det syntes de andre var et godt råd; de satt lenge og
snakket om dagen og farvannet. "Men det er vel ingen som hører
oss?" sa skipperkona igjen.

"Du vet jo det," svarte begge de andre.

"Ja, for det gis et råd imot det, og ble det brukt, ble det
dyrt for oss; det kom ikke til å koste oss minde enn liv og
blod."

"Hva er det for et råd, søster?" spurte den ene
styrmannskona.

"Ja, men er dere viss på at ingen hører oss? Jeg syntes det
røk i folkelugaren."

"Du vet det, vi har kikket i hver krok. De har glemt å kare
ilden ned på byssa; derfor ryker det," sa styrmannskonene. "Si
det bare."

"Hvis de kjøper tre favner bjørkeved," sa trollkjerringa,
"men de må være fullmålte og upruta - og kaster den ene favnen
ut tre for tre, når den første sjøen kommer, og den andre favnen
tre for tre, når den andre kommer, og den tredje favnen tre for
tre, når den tredje kommer, så er det ute med oss."

"Ja, det er sant, søster, da er det ute med oss! da er det
ute med oss!" sa styrmannskonene; "men det er der ingen som
vet," ropte de og lo høyt, og da de hadde gjort det, fløy de opp
igjennom slorluken og skrek og klunket som tre ravner.

Da de skulle seile, ville gutten på liv og død ikke være med;
alt det skipperen snakket for 'n og lovte 'n, så hjalp det ikke;
han ville ikke være med på noen måte. Til sist spurte de om han
var redd, siden det led på høsten, og heller ville sitte i
kakkelovnskroken bak skjørtene til mor. Nei, sa gutten, det var
han ikke, og han trodde aldri de hadde sett slike
landkrabbestreker av ham; det skulle han vise dem også, for nå
ville han gå med, men det ville han betinge seg, at det blei
kjøpt tre fullmålte favner bjørkeved, og at han fikk kommandere,
som om han selv var skipper, på en viss bestemt dag. Skipperen
spurte hva det skulle være for narreri, og om han hadde hørt at
en jungmann noensinne hadde vært betrodd å kommandere et skip.
Men gutten svarte det kunne være det samme; ville de ikke kjøpe
tre favner bjørkeved og lystre ham som om han var kapteinen, en
eneste dag -dagen skulle både skipperen og mannskapet få vite i
forveien -, så satte han ikke sin fot ombord i skuta mer; enda
mindre skulle nevene hans lukte bek og tjære der. Skipperen
syntes at dette var besynderlig, og at det var en rar gutt, men
ga etter til sist, fordi han nå endelig ville ha han med, og han
tenkte vel også at han nok skulle klare klatten, når de kom til
sjøs. Styrmannen mente det samme, han. "Å, la 'n få kommandoen!
Bær det for langt i le, får vi gi 'n en handsrekning," sa han.
Nå, bjørkeveden ble kjøpt, velmålt og upruta, og de seilte.

Da dagen kom, som jungmannen skulle være skipper, var det
stilt, vakkert vær; men han purret alle mann ut til å reve og
beslå, så de ikke lå for annet enn stumpene. Og det var just som
hundevakta var forbi, og dagvakta skulle settes. Både skipperen
og mannskapet lo og sa: "Nå kan vi merke hvem som har
kommandoen; skal vi ikke beslå stumpene også?"

"Ikke ennå," sa jungmannen, "men om et lite bil."

Rett som det var, kom det over dem en byge så heftig at de
trodde de skulle kantre, og hadde de ikke beslått og revet,
hadde de ikke vært åspørre om at de hadde gått under, da den
første brottsjøen styrtet over skipet. Gutten kommanderte dem
til å kaste ut den første favnen av bjørkeveden, men tre for
tre, ett om gangen, aldri to, og ikke måtte de røre de andre to
favner. Nå var de flinke til å lystre hans kommando, og de lo
ikke lenger av 'n, men kastet bjørkeveden ut tre for tre. Da
siste gikk, hørte de et stønn som av en som ligger og dras med
døden, og med det samme var bygen forbi.

"Gudskjelov!" sa mannskapet. - "Det skal jeg si og stå ved
for rederiet, at du har frelst skip og ladning," sa skipperen.

"Ja, det er bra nok, men vi er ikke ferdig ennå," sa gutten,
"han kommer snart verre," og han kommanderte dem til å beslå
hver klut, så nær som stumpen av store mersseil. Den andre bygen
kom enda hardere enn den første, og den ble så sterk og hard, at
hele mannskapet ble rent forskrekket. Da den var på det
hardeste, sa gutten, at de skulle kaste den andre vedfavnen
overbord, og det gjorde de; de kastet den tre for tre og aktet
seg for å ta noe av den tredje. Da det siste treet gikk, hørte
de et dypt stønn igjen, og så stilnet det av. "Nå har vi en dyst
igjen, og den blir den verste," sa gutten og kommanderte hver
mann på sin post, og skuta gikk bare for takkel og tau. Den
siste bygen kom verre enn begge de foregående: skuta krenget, så
de trodde den ikke skulle reise seg mer, og sjøene brøt over
dekk og skans. Men gutten kommanderte dem til å kaste ut den
siste vedfavnen, tre for tre, og ikke to om gangen. Da det siste
treet gikk, hørte de et dypt stønn som av en som dør en tung
død, og da det stilnet av, var sjøen farvet med blod så langt de
kunne se.

Da de kom over, talte skipperen og styrmennene om at de ville
skrive til konene sine. "Det kan dere gjerne la være," sa
gutten, "for dere har ingen koner mer."

"Hva er det for snakk, din hvalp! har vi ingen koner?" sa
skipperen. -"Har du kanskje gjort ende på dem?" sa styrmannen.

"Å nei, vi har vært like gode om det alle sammen," svarte
gutten, og så fortalte han hva han hadde hørt og sett den
søndagen han passet skuta, da mannskapet hadde landdag og
skipperen handlet smålast hos skogbonden.

Da de kom hjem, fikk de høre at konene deres var blitt borte
dagen før uværet, og siden har ingen hverken hørt eller spurt
dem."

Mens Rasmus fortalte denne og andre historier, begynte det å
li mot aften. Uværet nærmet seg langsomt og steg høyere på
himmelen som et mørkt forheng; lynene glimtet snart ned mot
havet, snart buktet de seg som horisontale slanger og dannet
flammefrynser om forhengets rike foldekast av skyer, snart
gjorde de det hele gjennomsiktig som flor og musselin. Ennu var
uværet fjernt; tordenen slo svakt, og havet rullet, så langt vi
kunne øyne, bare lange, blanke bølger, men det var farvet som
blod og vin; for solen gikk ned i røde stormskyer, og farvene
ble oppfanget i havspeilet. Men det var tydelig nok at vi ikke
skulle unngå været; bølgene vokste, strømmen drev oss mot land,
og bare av og til kom det et vindpust som fylte seilet. Ved
siste dagslys så vi fjernt ved himmelranden en svart stripe, alt
som den kom nærmere, gikk det en hvit rand av pisket skum foran
den, og stormen og natten var over oss. Som en pil fór båten av
sted, og det varte ikke lenge, før vi var ved de ytterste skjær,
hvor sjøfuglene oppskremt av de hyppige lynglimt og
tordenskrall, hveste og skrek og flagret om i mengde som hvite
skyer. Men skrikene lød hest og svakt gjennom brenningene.
Holmene og skjærene tok vel litt av for den voldsomme sjøgang,
men lengre inne mot land, hvor hele havet sto på, vokste den
igjen, og i lynglimtene så vi høye, skummende brenninger langs
hele kysten, og drønnet av dem tordnet i ørene våre. Rasmus
holdt skarpt utkik i dette mørke, som forekom meg
uigjennomtrengelig; jeg kunne ikke skimte annet enn det brede,
hvite skumbåndet som vi nærmet oss med truende hastighet.
Omsider oppdaget jeg et lite mørkt punkt, som vi stevnet imot,
og få minutter efter fór vi mellom brott og brann inn igjennom
det smale sundet under Ullerhodet, og nådde lykkelig inn i den
trygge havn, hvor pynter og høye berg lunte mot vind og bølger."
-

[1] Prektigste.

[2] Morsom.