Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 031)

Country of origin: Norway

Story type: The Golden-Haired (ATU 314)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Enkesønnen

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en fattig, fattig enke, som bare hadde én sønn.
Hun trælet med gutten til han hadde gått for presten; men så sa
hun til ham at nå kunne hun ikke fø ham lenger; han fikk ut og
tjene for sitt brød.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags
tid eller så, møtte han en fremmed mann.

"Hvor skal du hen?" spurte mannen.

"Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste," sa gutten.

"Vil du tjene hos meg?"

"Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen," svarte gutten.

"Ja, du skal få det godt hos meg," sa mannen; "du skal bare
holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers."

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og
hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et
menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: "Nå reiser jeg bort i åtte dager; i
den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av
disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg
når jeg kommer igjen."

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne
ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så
seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der
lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt,
tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

"Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?" sa han.

"Nei, det har jeg slett ikke," sa gutten.

"Ja, det skal jeg snart se," sa mannen, og dermed gikk han
inn i det som gutten hadde vært i. "Jo, du har vært der
likevel," sa han, "og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men
dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode
venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være
borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke
skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært
i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk
like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å
gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke
annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en
vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte
gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av
kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

"Ja, det skal jeg snart se," sa mannen, og da han så han
hadde vært der likevel, sa han: "Ja, nå sparer jeg deg ikke
lenger, nå skal du miste livet!"

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den
gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på
ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før,
og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være
borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det
tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten
dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt
inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet.
Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor
kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme
under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten,
og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den
forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men
forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da
mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa
gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen,
og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe
gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han
lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og
smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle
han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten,
at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri
tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg,
men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i
kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et
spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen.
Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen
ved hodet.

Så sa hesten: "Siden du har så godt hjertelag at du vil la
meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og
finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det
kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som
henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men
den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du
lete deg ut på samme vis."

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken
og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og
lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han
gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker
og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere
enn før.

"Kjenner du noen forandring?" spurte hesten.

"Ja," sa gutten.

"Prøv å løfte meg," sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

"Ja, legg nå salen på meg," sa hesten, "og ta på deg
rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og
smurningshornet, så reiser vi."

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så
han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: "Jeg synes jeg hører en dur.
Se deg om, kan du se noe?"

"Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes," sa
gutten.

"Ja, det er trollet det," sa hesten, "nå kommer han med
sine."

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

"Kast nå tornepisken bak over akslen din," sa hesten, "men
kast den vel og langt fra meg!"

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær,
tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet
måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: "Se tilbake, kan du se noe
nå?"

"Ja, en hel mengde," sa gutten, "som en stor kirkealmue."

"Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå
kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!"

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et
stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe
å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red
gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det
yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem.
"Ja," sa hesten, "det er trollet; nå har han alle sine med seg.
Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke
spiller noe på meg!" Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg
at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et
stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til
å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da
trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og
så slurket de i seg til de sprakk.

"Nå er vi kvitt dem," sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn
slette i en skog. "Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de
fillete klærne dine," sa hesten; "ta så salen av meg og slipp
meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du
gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som
ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så
trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg
komme til deg."

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på
lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at
ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba
først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: "Hvorfor har du den stygge
parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her
inne."

"Det kan jeg ikke" svarte gutten, "jeg er ikke riktig ren i
hodet."

"Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?"
sa kokka; "gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og
måke i stallen."

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme
svaret, og så ville ikke han heller ha ham; "du kan gå til
hagemesteren," sa han, "du passer best til å gå og grave i
jorda."

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre
tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for
seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og
hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og
der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en
morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg
lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det
var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og
syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da
hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

"Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham," sa
hagemesteren.

"La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på
kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la
ham ligge i hus med seg siden," sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

"Mener du jeg skal gjøre det," sa gutten; "så ville de si at
det var noe mellom meg og kongsdatteren."

"Ja du har grunn til å være redd for det du," svarte
hagemesteren, "du som er så vakker!"

"Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det," sa
gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og
slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke
kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks
å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: "List deg bort og
ta av ham lavparykken," og det gjorde hun; men i det samme hun
ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den
fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen.
Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av
parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som
prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver
natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten
lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm
at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke
likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren
stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut,
hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så
hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte
ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da
gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og
be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de
andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at
han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få
den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han,
og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde
dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt
bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med
øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: "Hei, vil du opp!
Hei, vil du opp!" sa han til gampen. Det hadde alle de andre
riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red
forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok
på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa:
"Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!"

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i
slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden
lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne
være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk
talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro
tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det
trebente øket. Da lo de igjen. "Nei se bare, der sitter den
fåmingen enda," sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen
og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så
sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle
undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde
hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham;
og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda,
lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han
til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet
kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det
omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i
myren. "Hei, vil du opp! Hei vil du opp!" skrek han til øket.

"Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,"
sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var
ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom
etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han
den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den
fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å
kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen
så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro:
"Der kommer min kjæreste også!" sa hun. Så kom smurningshornet
fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de
sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i
stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der
så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge
kongen - for da var han blitt konge og hadde fått halve riket -
talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: "Nå skal
du ta sverdet og hugge hodet av meg!"

"Nei, det vil jeg slett ikke gjøre," sa den nye kongen; "men
du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt."

"Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet
av deg," sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og
skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet
vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han
hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde
stått.

"Hvor i all verden kom du fra?" spurte kongen.

"Det var jeg som var hest," svarte prinsen. "Før var jeg
konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går,
det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til
trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og
du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med
hinannen."

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de
levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.