Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 035)

Country of origin: Norway

Story type: That is a lie! (ATU 852)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem
til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som
kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få
både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det,
for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille
gikk det dem alle sammen.

Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken.
De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med
dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han
traff prinsessen i fjøset.

"God dag," sa han, "og takk for sist!"

"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så
stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en
gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke
høre hverandre."

"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku
tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i
den andre."

"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse
der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert
horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."

"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det
sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke
hverandre."

"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere
likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og
bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."

"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store
bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en
elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet
den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på
en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så
røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en
granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke
siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så
stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit,
satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det
var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men
jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i
et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett
som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."

"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært
skurvet her i verden."