Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 036)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

En sommernatt på Krokskogen

Asbjørnsen & Moe

Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter
sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg
hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom
Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter et kort besøk i mitt
hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for
derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av
Krokskogen til kjerraten i Åsa. Alle dører på gården sto åpne;
men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et
menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg
noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en
sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen, og en
skinnende hvit hane, som krodde seg og spanket frem og tilbake i
svalen og gol i ett vekk, som om den ville si: "Nu er jeg selv
størst!" Svalene som i talløse mengder hadde festet bo på låven
og under takskjegget - lokket av rikdommen på insekter i skogens
nærhet - tumlet seg fryktløst kretsende og kvitrende omkring i
solstrålene.

Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge
på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg
ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende
kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens
gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en
gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet
som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i
hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å
rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene
sine for å glo på meg.

"Hå er han fra da?"

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte
hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

"Ja så - er han i prestlære hos Ringerikspresten - tsju gyssa
mine da! -- - vegen til Stubdal i Åsa? sier han - - - Sjå den
du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være
rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da - - - Ja, den skal jeg
ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen
like til kjerraten det."

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor
alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om
jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

"Nei, kors, var det likt seg det," sa hun, og kom ut fra
grisehuset, ut på tunet. "Dem driver så med slåttonna, at dem
mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen
over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for
seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia
der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke
vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile
tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved
Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen,
så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det
ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til
Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med
Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en
dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det;
der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han
store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa."

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt
tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så
langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien,
og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der
seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen,
der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og
enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne
bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen.
Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk
bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred,
så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var
kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los,
som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg
mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde
mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre;
men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte
strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en
dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men
veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og
kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble
på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg
hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende
skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter
på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto
bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom
stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den
alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned
på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle
efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne
bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig
blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og
rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede
i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og
mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket.
Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg
satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen
falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde.
Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam
eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det
visst jeg "skulle gå på venstre og ta av på høyre". Jeg gikk
over, men på den siden av dammen var der bare - så vidt jeg
kunne se - flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen
vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt
oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda
det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått,
bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på
høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet
var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en
retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg
skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier
dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet
jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men
trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge
jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i
ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den
trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge
jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og
den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint
støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften
med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til
live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over
meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av
frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre
rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett
øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de
avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av
fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble
grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver
lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste
seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av
hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min
oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de
levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og
hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for
livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda
fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene
deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende
kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det
nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret
reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå,
og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

"Er det folk, så si meg veien til Stubdal!"

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet
seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto
lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv:
"Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en
kule, bamse, for det du skremte meg!"

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og
all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den
myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men
det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto
på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på
bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød
speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og
flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover
vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før
hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i
nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle
bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake
igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys
mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted,
men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd
i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei,
skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg
vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp
over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over
en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og
jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en
liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde
seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og
brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort
mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn
av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut.
Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet,
og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på
barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og
alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu,
forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og
rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av
og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da
jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han
avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen - den
hadde gått ut - og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter
hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde
karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til
laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk
bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så
forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde
nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen.
Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå,
rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde
styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid
ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter
gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

"Ska' tru det?" sa gamlingen. "Hå skulle 'n der? Det har vøri
annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter
på tørre furumoen -ja bamsen da," - la han til. "Je trur mest du
juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og
furuskau trivs inte på god jord," ble han ved halvhøyt. "Hadde
det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi
både hørte 'n og såg 'n der førredagen - men her? - Nei, så nær
inn i varmen kommer 'n vår Herre dø' inte! Du har skremt deg
sjøl!"

"Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i
moen, min kjære Tor Lerberg," svarte den andre snurt.

"Å ja, ja," sa Tor, han holdt ved med sitt. "Det var vel en
buskebjønn, gutten min."

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han
hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om
hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en
av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over
sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så
meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å
fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg,
lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke
høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en
ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med
i hans funderinger:

"Nei, nei, det var gæli; der skulle 'n ha tatt over - ja,
over dammen da - det var Stubdalsveien - han har trådd på
villgras - - - han er for ung -han er inte skautam - å, det var
rugda - det var kveldknarren - ja, det låter rart for den som
aldri har hørt det - å ja, lommen han skriker fælt -når det
dusker da - jagu hannom var bjønnen i veien for - det var kar
til gutt!"

"Jaha," sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i
samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken:
"Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg
hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min
santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!"

"Det var greit det, ha ha ha!" sa Tor Lerberg og klukklo, og
de andre stemte i med; "det er greitt han hadde liggi på
flekken, ha ha ha!"

"Men nå er han ved Storflåtan," sa han, da jeg hadde gjort
rede for meg; "det er det største vannet på skauen her, og når
det blir lyst, så skal det nok bli rå' til å finne fram, for vi
har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så
langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg
og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller
ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en
kar, men er han sulten, så...ja kanskje han kunne ha hau på litt
fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, -
ja i vannet da." Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de
andre ta "en lekker fisk" av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig
med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste
det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

"Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg
på tømmerhogst," sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar
med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

"Ja, det kan snart væra fortælt," sa gutten. "Han far var på
hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi
Askmarka. Om kvelden gikk 'n til ei stue lenger ner imot bygda,
og holdt til hos 'n Helge Myra - ja du kjente nok 'n Helge Myra
du, Tor Lerberg? Men en dag hadde 'n hvilt for lengi til
eftasverd, det kom slik en tung sømn på 'n - og da 'n vakna, var
sola alt i åsen. Men famnen ville 'n ha full før han slutta, og
han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg
så flisa flaug om 'n; men mørkere og mørkere vart det; enda var
det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før
hadde 'n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han
til å leite, og til slutt så fant 'n att a i et myrhol. Men rett
som det var, syntes 'n at én ropte namnet hass; han kunne inte
skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe
i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og
lydde, men han hørte inte no, og så tenkte 'n at han kunne ha
mishørt seg. Så ga 'n seg til å hogge på nytt lag, men best det
var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant 'n att a
denna gongen au, men da 'n skulle til åskårå på nordsia, så
hørte 'n så skjellig det ropte borti bergveggen: "Halvor,
Halvor! tidlig kom du, og seint går du!" "Men da je det hørte,"
sa 'n, "var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk
mest inte øksa ut av granleggen," sa 'n; "men da je kom på
spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge." -

"Ja, det har je hørt før," sa Tor Lerberg; "men det var inte
det je mente, det var den gongen han var til brøllops i
vårfjøset på Kilebakken."

"Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia,
rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da 'n far
budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle 'n
til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i
hellinga bortimot Ådalsveien; der fant 'n ei tørrfuru, og tel å
hogge. Mea han hogg på den, syntes 'n det var tørrfuru alt han
såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det
kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han
syntes det såg ut mest som ei brurferd.

"Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien
ovan-te åsen da?" sier 'n far.

"Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben," sier en ta dom,
"vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre,
det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er
brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg."

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: "Vil du ta
imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner
potteter til vi skal hematt?" - "Kan så det," sa 'n far. Han sto
bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne
seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle
vårfjøset sto. Fjøset såg 'n inte, men en stor gild bygning, og
der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som
skulle skjenke dom, og dom ville skjenke 'n far au. Men han sa
nei takk han: "Je skal inte ha noen skjenk," sa 'n, "for je har
bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike
folk." Så sa en ta dom: "La denna gammel'n væra for det han er,
ta en hest og følgj 'n på hemveien." Ja, så gjorde dom det, dom
tok og sette 'n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte
med. Da 'n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for
Oppenhagan, - det er enda et sandfall der, - syntes 'n han satt
imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og
da syntes 'n fysst han sansa seg rektig. Så skulle 'n se etter
øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å
hogge på. Da 'n kom hem, var 'n så reint fortumla at 'n inte
visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte
vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var
inte rektig på lang ti' etter."

"Det går mye artig tel - ja på skauen da -," tok Tor Lerberg
til orde, "og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je
har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra
oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg - her på
Krokskauen da."

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen,
så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

"Det kan vel væra så en ti-tolv år sia," tok han på, "je
hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren
låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til
Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved
verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde
nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au - ja brennevin da
-og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot
ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å
lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden,
for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke
til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, - ja til mila. Da
je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på
lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle
til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø' en hel snøfloke
seilende så hver køl og brann fraste og slokna - ja på nyingen.
Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø' er inte hu bergmor
arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel
å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var
heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla
i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je
da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je
sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre
dø' den eine etter den andre - ja vidjuene da. Je tel å vrie nye
vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa.
Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men
mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda
var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg
litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var
tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø'
til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det
var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og
inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og
to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil
reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde
gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla'a var reint
borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få
bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til
mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til
verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri
skulle uro a bergmor så seint mere - ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så
er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året
etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i
Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men
je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like
over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er
beinaste veien, det veit Di vel - ja til Åsfjerdingen da. Det
var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom
avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor
Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte
mye høg, men urimelig dryg; over akslene var 'n så brei som ei
låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den
eine handa hadde 'n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått;
men da je kom nærmere, så gnistra aua på 'n som varmebranner, og
store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og
skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var
en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je
kunne. Med det samma je kom til: "Jesu namn, amen," sokk 'n
ender ner - ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett
som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da
gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be
Fadervår igjen; og da jeg kom til "Og frels oss fra det onde,"
så sa je amen i Jesu namn, og så var 'n borte. Men aldri før
hadde je ri'i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp.
Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og
så riste og skaka 'n påsan så det fór både blåe og gule og raue
varmetunger ut av 'n, og det spraka stygt. Men da vart je sint:
"Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte
bergtrøll," sa je, ja til mannen da, og borte var 'n med det
samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart
redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva,
visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je
banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du
je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som
andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge
om hus. "Den rå'a veit je sjøl, min kjære Per," sa je, men det
var inga utkomme med 'n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri
der og forskremt 'n og sett opp 'n og je måtte av garde att. Men
da song je så det ljoma i åsa: "Et lidet barn, et lidet barn så
lysteligt" - og det varte og det rokk like til je kom ner til
Stubdal; der fekk je hus, - men det var mest slutt på natta da."
-

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og
uttrykksfull. Han hadde den vanen å "snakke attpå", det vil si
ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge
bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme
dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å
holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da
all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for
å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til
at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne
ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse
fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg
visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig
den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber,
nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr,
mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et
stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han
ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter,
gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot
i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han
hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende
slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp
munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans
trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig
vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men
han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en
bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn
til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han
fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle
tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og
omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse,
at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han
egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn
det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

"Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi
skjønner detta er løgn og kjerringrør?" var det første utbrudd.

"Jaggu trur je det ratt," svarte Tor Lerberg med et lite grin
til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og
historier.

"Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta
her og seia atte du har sett slikt sjøl, - du skal jo væra en
vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi
juger," fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans
egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk
ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle
gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

"Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus
merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta
var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra
oppover bakka det, måtta."

"Da måtte a væra god," sa Tor Lerberg - de andre lo så de
ristet; "det var vel med den du reiste til Branes og henta den
store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa."

"Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her," svarte
han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han
nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

"I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je,
måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a
Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a - - -
ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært
til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som 'n
var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue
brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for
veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande
tjauet på det fjorde hundre for veka - - - og detta kjoletyet
hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je
detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra
halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om
Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og
tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så
reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra
pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til 'n Ola i Garden,
det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je
bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal
gjøra. Han Ola kom ut, "Gjør inte detta," sa 'n Ola. "Sett inn
merra hass du," sier 'n til gutten sin. "Du får bli med inn du,"
sier 'n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk
bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra.
"Nei, kom inn i kammerset," sa 'n Ola til meg. Så kom je inn i
kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer
kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si'e av en
tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok
det eine og åt opp det. "Du skal ha det andre au," sa kjæringa.
Så sier 'n Ola: "Du får la oss få inn noe varmt drikke au," sa
'n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at 'n
gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. "Nei," sa
'n Ola, "du får bli til meddags nå," sa 'n Ola. Je satt nå og
unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta.
Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som
var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som 'n skulle
væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to
store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint
føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som
kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og
så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet.
"Detta får du ha det, Ola," sa kjæringa. "Nei detta vil je ha
det," sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta.
Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så
drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt;
alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men
dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da,
måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt
til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka
attpå, og merra inte pusta et eneste pust."