Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 037)

Country of origin: Norway

Story type: The Golden Goose (ATU 571)

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så
vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så
alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på
det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke
ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var
prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge
siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun
hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble
hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var
morsarven hennes.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den
som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det
halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne
få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og
strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i
det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord
og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en
kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men
alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så
var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner.
De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få
kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da
han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok
friste å få kongsdatteren til å le.

"Ja, det er vel nok," sa kongen, "men det kan visst lite
nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg;
datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig
at flere skulle komme i ulykke."

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så
farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde
ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han
tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut
på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å
eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren
var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde
remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien.
Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han
var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en
guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor
som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få
kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente
kongen; "men gud trøste deg, får du henne ikke til," sa han;
"remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg."

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp
utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter
syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært
i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og
kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun
like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål
skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål
hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen
hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men
brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine,
og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte
for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og
ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og
grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke,
han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og
til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få
kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der.
Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg
ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og
vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes
kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet
hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved
og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor
fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret
jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da
han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel
kjerring, som leide en gullgås.

"God dag, bestemor!" sa Tyrihans. "Det var en ven fugl du
har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; - hadde en
slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker," sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta
si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa,
og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende
fast, bare en sa: "Vil du være med så heng på."

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. "Fugl er vel så
bra som fisk," sa han med seg sjøl; "er den slik som du sier,
kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok," sa han til kjerringa,
og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han
møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun
bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba
hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa
hans.

"Kan så," sa Tyrihans; "men du får ikke nappe fjøra av
henne!"

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

"Vil du være med så heng på!" Kjerringa slet og rev, men hun
måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk
framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått
et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med
kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at
hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel
fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for
sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans, og mannen måtte
følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og
når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården.
Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en
stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var
full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme
hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så
sa han:

"Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro
hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være
gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!"
lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for
gjessene.

Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på
smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: "Det
skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;" for
han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i
enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men
Tyrihans sa:

"Vil du være med så heng på!"

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok
spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så
fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og
enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og
gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren
skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se
dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke
fornøyd med det. "Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre
opp!" sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget
sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på
å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom
hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og
kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun
ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på
låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut,
syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og
klappe den.

"Tyrihans, Tyrihans!" skrek hun og kom løpende etter med
grautsleiva i neven, "får jeg lov å klappe den vene fuglen du
har?"

"La henne heller klappe meg!" sa smeden.

"Kan så!" sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. "Hva er det du sier!"
skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans; så satt hun fast,
hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill
hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet
til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de
hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp
hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk
Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så
det både hørtes og spurtes.