Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 038)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

En signekjerring

Asbjørnsen & Moe

Et stykke fra bygdeveien i en av de mellomste bygdene i
Gudbrandsdalen lå det for noen år siden en stue på en haug. -
Kanskje den ligger der ennu. Det var mildt aprilvær utenfor:
sneen smeltet; bekker bruste ned igjennom alle lier, marken
begynte å bli bar; trostene skjentes i skogen; alle lunder var
fulle av fuglekvitter, det tegnet til en tidlig vår. I den
veldige bjerken og de høye rognetrærne, som sprikte med sine
nakne grener ut over taket på stuen i det tindrende solskinnet,
vimset noen travle meiser, mens en bokfink satt i bjerkens topp
og sang av fullt bryst. Inne i den røkfulle sperrestuen var det
uhyggelig og skummelt. En middelaldrende bondekone, som så meget
alminnelig og lite oppvakt ut, holdt på med å blåse fyr i noen
grener og rå vedtrær hun hadde lagt under kaffegryten på den
lave peisen. Da det omsider var lykkes, reiste hun seg, gned røk
og aske ut av de sviende øynene og tok til orde:

"Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har
ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en
skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var
liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så
blaut i kroppen og så lealaus som denne."

Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av
bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn
hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.

Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som
så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst;
men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet
hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til
navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om
med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under
skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en
lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde
over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det
umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og
av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og
minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere
bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet
signekjerringen, eller i det minste den omstreifende
fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og
smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket
og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en
hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og
selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de
funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at
hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.

"Folk," sa hun, "de snakker så mye om det de ikke skjønner,
min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og
skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på
svekk og byttinger skjønner han seg ikke - det sier jeg, og det
skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på
byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han
snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron,
for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den
skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den
straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn;
men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill
som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og
skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge 'n eller fare ille med
ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært
henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk 'n
til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så
sa hun til 'n at jutulen skulle flytte 'n til helvetes, kalte 'n
en helvetesbrann og en trollunge, ba 'n reise dit han var kommet
fra, og til å baske 'n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men
da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og
der kom en inn gjennom den - enda hun ikke såg noen - nei bevars
- og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på
gulvet så hardt at det tok til å gråte. - Eller kanskje det var
den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr
kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet
ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det
var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds,
da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun
fekk 'n, og hvorledes hun blei kvitt 'n også. Det var snakk nok
om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun
var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun
var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut
til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg
på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei
fremmedkjerring og tok barnet - for nylig før hadde hun barslet
- og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet
sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av
flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si,
som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var
hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne
med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var
greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare
skreik og låt som det satt en kniv i 'n, og den kveste og slo om
seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde 'n
støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt 'n; men så
fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg
tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge 'n på
søpledyngen og piske 'n med et dugelig bjørkeris, og det skulle
hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den
tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over
låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok
sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så
hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine
egne øyer," tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin
fortelling. "Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn
jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de
skulle fått bytta det om?" spurte hun.

"Nei, det kan jeg ikke skjønne heller," sa husmannskonen
troskyldig; "for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, - jeg har
fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i
skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke
hvorledes de skulle få bytta 'n om."

"Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok
enda beskjed om det," tok signekjerringen til orde igjen: "for
ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun
hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte
over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna,
for det var nok mye trollskap og fandenstøy - Gud bevare min
munn likevel - på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med
barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett
som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et
rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i
glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for
da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved
omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen
måte på det, og et langt skjegg hadde 'n. Da det var blitt
riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter
barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt.
Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua;
men fra omnen kom 'n ikke, og barnet kunne 'n ikke nå. Såleis
satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han
låg, og han visste ikke hva 'n skulle gjøre. Så hørte 'n det
pusla bort ved vinduet.

"Per, kom nå da!" sa det.

"Å, hold din skitne kjeft!" sa mannen, som satt ved omnen,
"der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den."

"Så kan du komme att da, veit jeg!" sa det utafor. Det var
kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.

Nei, se på denne lekre veslegutten her!" sa signekjerringen
smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot
kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes
søtladne, vamle miner; "han er så kvitlett og klar som en engel;
han er litt blaut i ledene sine - det er 'n - men når de sier
han er en bytting, så lyger de på 'n, jaggu gjør de det, ja!
Nei, mor, det er svekk," sa hun i en overbevisende tone og
snudde seg til moren; "det er svekk!"

"Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste
meg, er han Truls kommet att!" sa kjerringen på Rognehaugen,
forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med
signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der
var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og
pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls
var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg
og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert
øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det
var ikke annet enn en aprilskur den ventet.

"Er der noen?" spurte signekjerringen. "Nå ja så," ble hun
ved, da svaret var nei, "så la døra stå, så får vi litt godt av
sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på
denna sida."

"Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene,"
svarte husmannskonen. "Men jeg er så redd han skal komme på oss.
Sist fekk 'n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det
ikke var måte på det, og så sa 'n at jeg skulle få noen
skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt
jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han
trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han
Johannes skolemester."

"Til dokteren? Tvi!" sa signekjerringen og spyttet. "Jo, det
skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer
en ikke med gull og dyre gaver," fortsatte hun knotende, "så
hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes
var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde
barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville 'n ikke
ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos
skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga 'n både med
bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da
han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for
slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud
bevares, du må gjerne gå for meg," sa hun spotsk. "Men kan han
hjelpe mer enn som så - så la meg aldri skaffe noen til helsa si
i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i
bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner
de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker
og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å
støpe, men de kan ikke med det."

"Sett så på støpeskeia, mor mi," begynte hun i en annen dur,
"for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi
støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet
har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har
jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for
trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en
mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk.
Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som
den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag
igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er
den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet,"
sa hun, og rakte det til konen. "La meg nå få i meg denne
kaffedråpen, så skal jeg til."

Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med
"takk og ære", gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem
et snushorn.

"Sia sist torsdag," sa hun, "har jeg vært i sju kjerkesogn og
skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei
forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og
kropp," mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter
sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i
støpeskjeen.

"Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?" spurte
hun videre.

"Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste
vatn, som er nordenrennendes på lang lei," svarte husmannskonen
og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over
i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var
boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør
bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det
smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun
mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

"Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være."

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da
det kom i vannet.

"Hør på trollskapen du, nå må den ut," sa signekjerringen til
den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med
barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg
i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet.
Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på
skakke; så gjorde hun et nikk og sa:

"Liksvekk, liksvekk! - først trollsvekk, så vassvekk, så
liksvekk. En av dem kunne vært nok!" la hun til, og rystet på
hodet. "Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til," vedble hun
høyt og vendte seg til konen i huset: "Først har Di reist
gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa
du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn
over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før
hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk."

"I Jesu navn, hvor kan du vite det?" brast det ut av
husmannskonen. "Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi
reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet
noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i
heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i
skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben - der
sier de nå der skal være bergfolk - "jesu navn da," sa jeg i det
samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et
skrik så fælt at - "Jesu navn da," sa jeg over barnet - men de
andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær."

"Ja, det var nok det, om det bare var lommen," sa
signekjerringen; "når den dårer et spebarn, så får det svekk."

"Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre
var, den gang," vedble den andre. "Men da vi kom forbi
kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint
galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere,
og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe
barnet."

"Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra
kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der
står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i
fingrene," sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de
mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.

"Hm, hm, hm, der er ei råd!" mumlet hun igjen, men høyt nok
til at den andre kunne høre det.

"Hva er det for ei råd?" spurte konen glad og nysgjerrig til
like.

"Der er ei råd, - det leiter på, men det får til," sa
signekjerringen. "Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det
skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått
barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det
spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?"

"Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave;
jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -"
sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel
kiste.

"Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, - den andre i vann, -
den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga;
- tre må jeg ha," sa kjerringen, "og så noen filler til å gjøre
en reiverunge av."

Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i
form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken
og staven og sa:

"Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje
torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, - så får vi se. Blir det
liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø,
før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart.
Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge;
men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare
trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles
under en grastorvstrimmel, så blir han til folk."

"Ja så, ja så da!" sa husmannskonen beundrende. "Joramo? Det
er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!"

"Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren," svarte
signekjerringen. "Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg
var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør," sa hun med et
sukk og satte seg ned på benken. "Men der på Joramo var vel en
bytting," sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem
for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. "Oldemor til
moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting.
Jeg såg 'n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før
jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om 'n. Han såg ut i
ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var 'n så rau som
en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et
hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men
beina var som en saulegg, og på kroppen var 'n som fjorgammalt
spekekjøtt. Aldri gjorde 'n anna enn ule og tute og skrike, og
fekk 'n noe i hendene, så kasta 'n det lukt i synet på mor si.
Støtt var 'n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville 'n
ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess
argere blei 'n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål;
men aldri fekk de 'n til å snakke et eneste ord, enda han var
gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt
om, og de hadde slikt kjåk med 'n både natt og dag, at ingen kan
si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa
blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke
hun hadde hjerte til å slå og denge 'n heller, før hun var
riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte
henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun
gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg.
Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun
sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se
dette, reiste 'n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa
gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup 'n ut av vogga på
hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg
ut, og han blei så lang, ja så lang, at 'n nådde tvers over
stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.

"Nei," sa 'n, "nå er jeg så gammal som sju vedfall på
Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita
ei gryte på Joramo."

Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun
nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen,
kraup 'n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli
slem mot 'n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte 'n
dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den
andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han
hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne,
og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -

"Hver gang du slår 'n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg
igjen i berget."

Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da
kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.

"Kom att med 'n Tjøstul, der har du att hvalpen din!" sa hun
og kastet til henne barnet.

Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk
fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så
hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet."

Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og
skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun
nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.

"Hva er det på ferde?" spurte hun. "Å, det er mannen som
kommer," sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til:
"Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær
ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg
ikke."