Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 039)

Country of origin: Norway

Story type: Doctor Know-all (ATU 1641)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Kullbrenneren

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også
kullbrenner. Da faren var død, giftet sønnen seg, men han ville
ikke ta seg noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og
til sist ville ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde
han fått brent en mile engang da, og reiste til byen med noen
kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på
bygaten og så seg om. På hjemveien kom han i lag med granner og
bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett
i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange
prester der, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av seg
lua for; "jeg skulle ønske jeg var prest jeg også, så hilste de
kanskje på meg òg; nå læst de mest ikke se meg," sa han.

"Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du
òg," sa grannene til kullbrenneren; "men nå er vi ute og ferdes
likevel, så kan vi reise på auksjon etter gamlepresten og få oss
en tår, og imens kan du kjøpe kappa og kragen," sa de. Ja, de
gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

"Nå har du vel både levemåte og skillinger?" sa kjerringa.

"Ja, nå skal det bli levemåte, mor," sa kullbrenneren, "for
nå er jeg blitt prest!" sa han; "her ser du både kappa og
kragen!" - "Det skal du få meg til å tro; sterkt øl gjør store
ord," sa kjerringa, "du er like sæl hva for en ende snur opp,
du," sa hun.

"Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er
kjølnet," sa kullbrenneren.

Så var det en dag det reiste så mange prestkledde folk forbi
hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunne skjønne
det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren ville være med, han
òg, og tok på seg presteklærne. Kjerringa mente det var vel så
vist å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en
storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakkskillingen han
fikk for det også. "Alle taler om drikken, men ingen om tørsten,
mor," sa mannen, "dess mer en drikker, dess mer en tørster," sa
han, og så strøk han til kongsgården. Der ble alle de fremmede
bedt inn til kongen, og kullbrenneren fulgte med, han òg. Så sa
kongen til dem at han hadde mistet den dyreste fingerringen sin,
og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt
sammen alle de prestlærde i landet, om det var noen av dem som
kunne si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut at han skulle
lønne den som kunne si det; var han i prestlære, skulle han få
kall; var det en prest, skulle han bli prost; var det en prost,
skulle han bli bisp, og var han bisp, skulle han bli nest etter
kongen. Så gikk kongen fra den ene til den andre og spurte dem
alle sammen, og da han kom til kullbrenneren, så sa han: "Hvem
er du?" - "Jeg er den vise prest og den sanne profet," sa
kullbrenneren. - "Så kan du vel si meg hvem som har tatt ringen
min da?" sa kongen.

"Ja, det er ikke rent ut av von og vett at det som har skjedd
i mørket, kan syne seg i lyset," sa kullbrenneren; "men det er
ikke alle år at laksen leiker i furutopp," sa han. "Nå har jeg
lest i sju år for meg og mine, og har ikke fått kall enda, så
skal tjuven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for jeg må
skrive og regne gjennom mange land."

Ja, han skulle få god tid og så mye papir han ville, når han
bare kunne skaffe fram tyven.

Så kom han opp på et kammers for seg selv i kongsgården, og
det varte ikke lenge før de skjønte at han måtte kunne mer enn
fadervår, for han skrev opp så mye papir at det lå der i digre
dynger og hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt
det han skrev, for det så bare ut som kroker og kråketær. Men
tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så ble kongen kei
av det, og så sa han, at kunne han ikke skaffe fram tyven om tre
dager, så skulle han miste livet.

"Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare
ut køla før mila er slokket," sa kullbrenneren. Men kongen sto
på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det at livet hans ikke
var mye verdt.

Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham opp hver
sin dag, og disse tre hadde vært sams om å stjele ringen. Da den
ene tjeneren kom inn og tok av bordet eller kveldverden og gikk
ut igjen, dro kullbrenneren et dypt sukk og så etter ham: "Det
var den første," sa han; han mente den første av de tre dagene
han hadde igjen av livet sitt. "Denne presten kan mer enn mate
seg," sa tjeneren, da han fikk kameratene for seg selv, og så
fortalte han at han hadde sagt at "jeg var den første, sa han".
Den andre, som vartet ham opp neste dagen, skulle merke seg vel
det han sa, og riktignok, da han tok ut efter kveldverden,
glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han:
"Det var den andre." Så skulle den tredje legge merke til
hvordan han bar seg den tredje dagen, og det gikk verre og ikke
bedre; for da tjeneren tok i døren og skulle gå med kopper og
fat, så foldet kullbrenneren hendene sine og sa: "Det var den
tredje," og så sukket han som hjertet ville briste.

Han kom ut så skremt at han mest ikke kunne puste, og sa det
var grei sak at presten visste det, og så gikk de inn og gjorde
knefall for kullbrenneren og ba og velsignet at han måtte ikke
si det var dem som hadde tatt ringen; de skulle gjerne gi ham
hundre daler hver, når han ikke ville føre dem i ulykke. Det
lovte han både visst og vel, det skulle ikke noen komme i
ulykke, når han fikk pengene og ringen og en stor grautklump.
Den ballet han ringen vel inn i, og lot så en av dem gi den til
den største galten til kongen, og gjæte den, så den ikke ga den
fra seg igjen.

Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og ville ha
rett på tyven.

"Ja, nå har jeg regnet og skrevet gjennom mange land," sa
kullbrenneren, "men det er ikke noe menneske som har stjålet
ringen," sa han. "Pøh! hvem er det da?" sa kongen. "Å, det er
den store galten til kongen," sa kullbrenneren. Ja, de tok og
slaktet galten, og ringen hadde den i seg; det var riktig nok
det.

Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at
han ga ham hest og gård og hundre daler attpå. Kullbrenneren var
ikke sen om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i
kallet, skulle han til kirken og lese opp kallsbrevet; men før
han reiste, skulle han ha dugurd; så la han fra seg kallsbrevet
på flatbrødet, men tok så feil og dyppet brevet i soddet, og da
han kjente det var seigt å tygge, ga han hunden hele beten, og
den glefset det i seg med det samme.

Nu visste han ikke hvordan han skulle stelle seg. Men til
kirken måtte han, for almuen ventet, og da han kom dit, reiste
han opp på prekestolen med det samme. Der tok han til å heve seg
slik at alle tenkte: det er visst svært til gild prest. Men da
det bar til, ble det ikke så gildt enda.

"De ord, mine tilhørere, som I skulle fått høre denne dag,
fór i hundene; men kom igjen en annen søndag, mine kjære
sognefolk, så skulle I få annet å høre! Og dermed er denne
preken ute."

Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preken
hadde de aldri hørt; men så mente de: han tør vel bli bedre, og
blir han ikke det, så kan det vel bli en råd med ham. Den neste
søndagen det var messe igjen, var det så fullt av folk som ville
lye på presten, at det mest ikke var rom til dem i kirken. Ja,
han kom da òg, og reiste opp på stolen med det samme; der sto
han en stund og sa ikke et ord; men så smelte han på med én gang
og ropte: "Hør du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt
bak i kirken?" - "Å, jeg har slike sunde skor, far," sa hun. "Å,
du kunne ta deg et gammalt purkeskinn og gjøre deg nye skor, så
kunne du komme likeså langt fram i kirken, du som de andre
dannekvinner. - Forresten så må I betenke hva for vei I går på;
for jeg ser, når I kommer til kirken, så kommer somme nordenfra
og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken
igjen; men I stanser vel, og da spørs det hvor det blir av jer.
Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen. - Så skal jeg
lyse opp ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor.
Hun har hovskjegg og hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil
nevne på dette sted. - Og så har jeg et hull på min gamle
bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som
kunne høve til hullet, det vet hverken I eller jeg."

Denne prekenen var noen av almuen nokså velnøyde med. De
trodde ikke annet enn at det ble en bra prest av ham med tiden,
sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det ble
prostemesse, så klaget de på presten, og sa at slike prekener
hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes den siste og
leste den opp for prosten.

Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig
at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og
dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den
trange vei; og især, sa han, var det som han lyste opp om den
svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulle gå
med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulle bety hans
trang, og lappen var offer og milde gaver han ventet av
menigheten, sa prosten.

"Ja, så mye skjønte vi òg, det var prestesekken det," mente
de på.

Til slutt sa prosten han syntes at menigheten hadde fått en
slik bra og forstandig prestemann at de ikke burde klage på ham,
og enden ble at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det
ble verre og ikke bedre, så klaget de til bispen.

Ja, langt om lenge kom han også, og da skulle det være
bispemesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirken så
ingen visste om det, og saget løs på prekestolen, så det var
såvidt den hang der når en gikk varlig opp på den. Da så
menigheten var samlet, og han skulle til å preke for bispen,
stiltret han seg opp på stolen og tok på å legge ut, som han
brukte; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i,
slo ut med armene og ropte høyt: "Er det noen her som har noe
ondt eller noen misgjerning på seg, da er det best han forlater
dette sted; ti på denne dag vil der skje et fall hvis make ikke
er skjedd siden verdens skapelse," og dermed slo han i stolen så
det dundret, og prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned
av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirken som den
ytterste dag skulle til å komme.

Men da sa bispen til almuen at han undret seg over at
menigheten kunne klage over en prestemann som hadde sådanne
gaver på stolen, og så meget visdom at han kunne forutsi
tilkommende ting. Han syntes han minst burde være prost, sa han,
og det varte ikke lenge heller før han ble det. Så var det ingen
råd, de fikk dras med ham.

Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke hadde
barn, men da kongen fikk høre at det kanskje kunne komme et, var
han nyfiken etter åvite om det skulle bli en arving til land og
rike, eller om det bare skulle bli en prinsesse. Så ble alle de
lærde i landet samlet til slottet, for at de skulle si hva det
ble til. Men da de ikke var noen av dem som kunne, så husket
både kongen og bispen på kullbrenneren, og det varte ikke lenge
før de fikk ham imellom seg og spurte ham ut. Nei, han kunne
ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som
ingen kunne vite.

"Ja, ja," sa kongen, "jeg er like glad enten du vet det eller
du ikke vet det, jeg, men du er jo den vise prest og sanne
profet, som kan forutsi tilkommende ting, og vil du ikke si det,
skal du miste både kappe og krage," sa kongen. "Men det er det
samme, jeg skal prøve deg først," sa han, og så tok han det
største sølvkruset han eide, og gikk ned i stranden. "Kan du si
meg hva som er i det kruset," sa kongen, "så kan du nok si det
andre òg," sa han og holdt på krus-lokket.

Kullbrenneren vred bare hendene og bar seg ille: "Å, du
ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord, hva har du nå for alt
ditt slit og slep!" sa han.

"Ja, der ser du om du ikke visste det!" sa kongen, for han
hadde en stor krabbe i sølvkruset. Så måtte kullbrenneren inn i
storstuen til dronningen. Han tok en stol og satte seg midt på
gulvet, og dronningen gikk fram og tilbake i stuen.

"En skal ikke gjøre bås til ubåren kalv, og ikke trette om
navnet før barnet er født," sa kullbrenneren; "men slikt har jeg
hverken hørt eller sett," sa han; "når dronningen går imot meg,
så tror jeg mest det blir en prins, og når hun går ifra meg, ser
det ut som det var en prinsesse."

Det var tvillinger, så kullbrenneren traff det den gangen
også. Og for det han kunne si det som ingen kunne vite, fikk han
penger i lassevis, og så ble han den høyeste nest kongen. Tripp
trapp trille, han ble mer enn han ville.