Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 041)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Høyfjellsbilleder:

Asbjørnsen & Moe

1. En søndagskveld til seters

En søndags eftermiddag i august dro jeg ut fra Lårgard i Sell
sammen med en ung engelskmann, sir John Tottenbroom, og
renskytteren Tor Ulsvollen og hans bror, som skulle følge oss på
jakt inn i fjellet mellom Østerdalen og Sell. Engelskmannen
hadde sett seg en del om i vårt land; han forsto norsk og kunne
til nød gjøre seg forstått også, men som de fleste engelske
turister hadde han mest vært sammen med bønder, og talte derfor
et forunderlig gebrokkent bondesprog. Det strakk ikke alltid
til; når han ble ivrig; slo han plutselig over i sitt eget
sprog, eller la i vei på et kråkemål som det var uråd å gjengi.
Tor Ulsvollen var en middelshøy mann, mørkøyd og med et
sortsmusket, djervt ansikt. Han så både klok og omtenksom ut,
var mager, men bred over skuldrene, og gikk lett og sikkert, med
en seig styrke i gangen. Det var en rolig kar. Livet der oppe i
fjellet er både farlig og slitsomt; det hadde strøket av ham all
keitethet og vent ham til å stole på seg selv, og derfor var det
en troverdig sikkerhet over alt han sa. Broren, Anders, var
lyslett, lang og sterk. Han var av et annet slag, uvøren i tale
og atferd; han slang avsted, brydde seg ikke stort om hvor han
satte foten, og måtte rett som det var hjelpe på likevekten med
armene; han lignet en bjørn som hufser avsted på bakbenene.
Begge hadde røde toppluer og pepper- og saltfarvede bukser.
Anders gikk i en lang frakk eller "spælkjole" av samme farve,
den hadde lange skjøter som dasket ham om leggene; Tor hadde
lagt renskinnstrøyen sin i kløvmeisen og gikk i skjorte-ermene.
Han hadde en svær rifle med kistepiper; Anders bar en fin
fuglerifle.

Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn
slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til
kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og
fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en
enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen
åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet
det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt
nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp.
Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen,
men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om
Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen,
ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og
brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer
med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart
fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og
grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg
mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i
kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og
bjelleklang.

Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå
inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om
natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt
av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes.
Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor;
skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå
på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide
både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre
en unggutt som også var ute og fridde til henne.

Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor
halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite
skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til,
og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst
hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig
hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på
det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten
bjerk som var skutt opp av gresstorven. "Teksa, Teksa, Teksa,
Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da - hit du leie
trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!"
ropte hun.

"Gu' kveld, Brit," sa Anders.

"Gu'si'nde," svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden
mot kveldsolen og så på oss. "Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e
ska hyse, si'n Anders æ mæ?"

"Ja," sa Anders, "og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på
seteren; dønm æ ikkje store på dæ," la han til likefrem.

"Dæ æ dæ staute kare, ja," sa Brit; men hun kunne ikke bare
seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns
smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes
oppmerksomhet. "Enn hæin da? æ 'n kar, hæin au? E tykjy 'n æ
likar te eit kvinnfolk i kar-klæé," sa hun på skøy.

"Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du,
jente?" spurte Anders.

"Nei, nei, du har rett du, Anders," svarte hun og lo godt.
"Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan' ute, veit e.
Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor
folkeskikken oss, dæ veit døkk vel," ble hun ved, og pratet i
ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig,
undertiden litt ironisk måte.

Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet.
Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent
og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad
og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var
renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store
peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen
innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet
og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin
kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av
mørkegule ringblomster omkring - alt i anledning av vårt besøk.

"Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det
sakte mykjy bæ're heime hell på sætern sjå budeiom," sa Brit
litt nysgjerrig.

"Vi vudd' sjå how det ser ut til fjells, og så vudd' vi
skuder rein," svarte sir John.

"Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote
nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før
døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på
sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i
ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va
nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé
midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna
krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som
ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg
sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da,
kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta,
bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd
vart 'n. Men bukken vart liggjan' og presten fekk steikjé."

"Vi har et ærend til, Brit," sa jeg, "vi vil gjerne høre
eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?"

"Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med
gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld," svarte hun; "og e trur
nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn
skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå
Marit i går, og er 'n ikke der han, nå 'n Hans ha komé, så fær
oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess."

"Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og 'n Hans og 'o Marit
au," sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. "E kom
i hog du tålå um æventy, - og døm kan sakte nogre."

"Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom
både utu bibelé og anna preik," sa Brit. "Men stakkars mann, han
ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne
einsleg, som ei feitved-stikke."

Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter.
Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig
ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på
gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i
følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men
ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med
å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den
også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en
sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et
hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med
"egger". På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul;
jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at
det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele
fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens
vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til
påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han
kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant "den usæbede
ungdom" i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som
spurte: "Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk
på tennene!" En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss,
alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn
imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra
Gudbrandsdalsmålet.

Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min
reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det
brast ut av ham på hans morsmål: "Gud fordømme denne mann, og
hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!"

"Å," sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt
med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. "Å,"
sa han, "nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra
fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller
muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor."

"Å nei da, skolemester," svarte jeg; "De kan nok høre at jeg
er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra
Engeland."

"Ja-så nå - så denne verdige mann er fra det britaniske
rige?" sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre
oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for
dagen. "Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav
som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom
Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke
ærender har han her i dette land - med forlov, at jeg er så
nåsavis at spørge?"

"Spør bare, skolemester," sa jeg, "Deres første spørsmål kan
jeg svare på. Han er kommet "vannveien" over Nordsjøen. Men om
hans ærend får De spørre ham selv."

"Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre
englis," sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde
satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk,
hornrør og slange av kobbertråd.

"Ja, var han enda det tyske sprog mektig," sa skolemesteren
overlegen, "så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg
noget befaren - jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners
geografi i dette sprog."

"Tal bare til ham på tysk, skolemester," sa jeg, "han kan nok
svare på samme sprog."

"Damn you," brast det ut av sir John; så ergerlig han var,
kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne
oppsyn.

"De spør om mitt ærende, skolemester?" sa han på tålelig godt
tysk. "Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos
menneskene, og det later til det her er god leilighet til å
gjøre studier."

"Das ist inglis, kan nix forstehen," sa skolemesteren.
"Aber," han snappet efter det første han fikk fatt på i sine
kunnskapers kramkiste, "Was ist Ihre formeinung anbelangende det
faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året
715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da
das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi
luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker
bestarb udi Konstantinopolis?"

Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette
"faktum" av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund
nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi
rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som
det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de
alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig
skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg,
forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle
sammen, og ingen ville begynne.

"Nei, skulmestern, skulmestern," ropte de alle; "han kan
fortælja; han kan både æventy og skrøno."

"Ja," sa skolemesteren, "jeg kan nok alltids fortelle noget
av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser
Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull
elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den
dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera."

"Nei, beste skolemester," avbrøt jeg ham; "de der historier
kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om
huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri
har stått på prent, men bare lever på folkemunne."

"Slige finanserier kan jeg ikke berette," sa skolemesteren
snurt; "det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er
representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen.
Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten
Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?"

"Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di
skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på
Ulsvollé?" spurte hans medbeiler ertende.

"Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen," sa skolemesteren;
"men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke
sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens
slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at
høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige
talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige
bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil
derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder."

Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å
gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på
fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

"Sia ingen vil fortælje nogo," tok Anders til orde, "så kan e
fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå
anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm 'n Hogne
Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent
seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin,
så kom 'n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå
som låg på sætern og va budeie.

Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og
gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

"Kå er det som vanta deg og kor er budeia?" spurde 'n Hogne.

"Det kom tri bergetrøll og tok 'o," sa gjæti-jenta.

Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på
trøllé, og så tok 'n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm
fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men
døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt
Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

"Bie lite du," sa 'n Hogne, og rispa 'n lite med sverdé sine.
Dermed slo 'n ein ring umkring 'n på jorden, og hugg ein kross i
væré over hugué hass, så trølle vart ståan' som klumsa og kunn'
ikkje røyre seg tå flekkjé.

"Kor er budeia som vart burte på Bønnes?" sa 'n Hogne. Trølle
ville ikkje svårå, men 'n Hogne truga 'n på svarte livet, og da
sa 'n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

"Imorgo ska bryllupet stå," sa 'n, "og e ska åt Skula og åt
Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos," sa 'n.

"Statt du der, til e kjøm att," sa 'n Hogne, og hogg nogre
krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den
dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett 'n. Anten
han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det
ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm 'n støtt Hogne
Trøllkluvar."

"Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket
kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen
til," sa skolemesteren med salvelse. "Formodentligen er det
nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde
bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt
kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene
ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie,
koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene
blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker."

Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den
ene til den andre. "I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for
lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på
dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst.
Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom.
Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev
alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev,
skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst,
før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og
skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé,
det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse
værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm
fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt
reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest
var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet
at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk
udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle
og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at
han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder
erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand'ste
jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de
såg 'n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i
fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for
bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl
koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men
at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet,
ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp - - -"

Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli
like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig.
Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro
som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet
seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av
grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste
skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og
famlet efter uttrykk.

"Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har
litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan
det, du med," sa han og skyndte seg ut.

Jentene lo og hadde vondt av "stakkars skulmestern" og
svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

"Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein
mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk
på 'n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei'e. Denne Bård'n
Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for 'n Bjønn
og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa
han at um han fekk sjå 'n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå
'om bære hell ein villrein; han skulle skjote 'n ne på flekkjé."

"Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn," la 'n te.

Men nå ville 'n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som
heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel.
Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho
slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved
jonsok.

Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt
Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På
Synsteng gjekk mannen etter 'om ut og spurde:

"Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ."

"E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti
vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når
oss kjøm uppi vegen," svårå'n.

Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt 'om
um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå 'n skull
gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl
heldt 'n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte 'n på å møte følgjé på
kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté
gjekk 'n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som
ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt
på og sette ho i stand. Så tenkt 'n, han skull fløyme av ne're
Målbrué, og det gjorde 'n au.

Dagen etter rei 'n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da
døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter
bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og
drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass
Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå
vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje
med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og
folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta
etter henne.

Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og
så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva'e. Kjørkja sto
på Sør-Sambu i di ti'om, og da døm kom dit, va det langt på
kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til
natten, og derfor delte 'n Bottol Holé og 'n Alv Svaré
gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn
døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og
ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

Da døm hadde fått metta si, fekk 'n Bottol og 'n Alv døm te
roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til 'n det, at nå
låg bruré på Svaré.

"E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn,"
sa 'n Bjønn.

Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på
Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge,
med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne,
men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så
flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong;
men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han
gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på
lofté og tikji frå 'om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli
sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte 'n på at han ville
gjera ende på seg.

"Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje
trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?" la 'n til.

Døm heldt på ville trøste 'n så godt døm kunna; men da døm
fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville 'n Sevall
heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt
brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm
kunn ikkje komå over. På den andre si'un sto det folk som va
komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå
over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre
eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

Så sende døm bo' åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun
utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri
jemdøgert.

Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp
inni Jønndalsgråtom; han vart heitan' Klukk-kampen etter den ti.

Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart
ho væran'.

Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri
to'sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det
hell. Til sist kom 'n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt
at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at
han skull hjòlpe 'om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har
agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut
att hell 'n Bjønn; for han va ho hoga etter.

Da 'n Bård og 'n Sevall høyrde det, sette døm innpå 'n Bjønn,
truga 'n på live og ville få 'n te skaffa framatt ho Rønnog.

Men da sette 'n Bjønn ugg, og han krangla ved døm så lengje
at 'n fekk ho til sist."

"Ja, såles gjekk de te," sa Brit, da Tor hadde endt
fortellingen, som ved sine djerve drag minte om sagatiden; "men
når skulmestern fortæl, ramsa 'n upp ei røgle så lang, som ingen
kan skjønne, um presten og fauten, og attpå sier 'n at det va 'n
Bjønn Preststulé som tok bruré tå Svare-lofté, men det va det
ikkje; han fridde ho berre ut att; det va Jønndalshuldré som tok
ho."

Ingen av oss sa Brit imot; men vi trengte en nærmere
forklaring på de mange navn og steder i Tors fortelling, ukjente
som vi var her oppe. Og nu ble det talt langt og lenge om
dalsøkk, elver, fjell og fiskevann, om fisker, fugler, dyr og
mennesker. Mens vi snakket sammen om dette, satte Brit frem alt
det gode hun hadde av seterkost. Da vi var omtrent ferdige med å
spise, kom Marit tilbake og ga seg til å hviske og le sammen med
de andre jentene; Brit lo og gottet seg hun også, og da Anders
ville vite hvor Marit hadde gjort av skolemesteren, fortalte hun
at Hans hadde narret ham rundt omkring i grannelaget fra den ene
seteren til den andre. Han selv haddde først gått omkring og
sagt jentene hva de skulle svare skolemesteren, og hvor
skolemesteren enn lettet på klinken og spurte efter Marit,
svarte de: "Ja rettnå gjekk døm ut igjennom døré, 'n Hans og ho
Marit; døm sa døm ville åt neste seté." Men på slutten traff han
noen karer som drakk ham til og skjenkte ham, og så var det ute
med skolemesteren, "for han tåla ikkje meir hell ei høne,
stakkarn," sa Brit medlidende.

"Ja," la Marit til, "nå er 'n så smørblid at kjeften er mest
firkanta på 'om. Men på 'n Hans er 'n arg. E er reint sikker um
han kjøm hit snart, og da ska døkk få høyre på spel."

Det varte ikke lenge før vi hørte Hans. Han hadde en god
bass, og sang på en gjætervise med en eiendommelig melodi. Han
gjorde seg tydelig fore, ble stående der ute og sang klingende
noen vers som lot til å være myntet på skolemesterens kjærlighet
og røde hår:

Pål sine høno på haugæin utsleppte,
hønun så lett over haugæin sprang;
Pål på hønom kunna fornemme
at røven va ute med rompun så lang:
"Klukk, klukk, klukk!" sa høna på haugom.
Pål han flaug og rengde mæ augom:
"Nå tør e ikkje komå heim åt 'n mor!"

Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin,
fekk hæin sjå røven på hønun og gnog;
Pål hæin tok se ein stein uti nevæin,
dugle' hæin da te røvé slo.
Røven flaug, så rompa ho rista,
Pål hæin gret for høna hæin mista:
"Nå tør e ikkje komå heim åt 'n mor!"

"Ha e nå nebb, å ha e så klø,
å visste e berre kor røvæin låg,
skull e døm både rispe å klore
frama te nakke å bak over lår.
Skam få æille røvæin raue,
Gu' gje at døm æille var daue,
så skull e komå heim åt 'n mor!

Ikkje kæinn 'o verpe, å ikkje kæinn 'o gålå,
ikkje kæinn 'o krupe, å ikkje kæinn 'o gå.
E fær gå me åt kvæinn å målå
å få att mjølé e forliste igår."
"Men skitt," sa 'n Pål, "e æ ikkje bange,
kjeften å mo'e ha hjòlpé så mange.
Nå tør e nok komå heim åt 'n mor!"

Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe,
så at dæ jomma i kòr ein væigg,
så atte agnæin tok te å fuke
å døm vart lange som geiteræigg.
Pål hæin ga se te læje å knæiggje:
"Nå fekk e like for høna å æiggjé,
nå tør e trygt komå heim åt 'n mor!"

Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte
seg rolig bort i en krok og tente pipen sin. Det varte heller
ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed
mann. Han hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å
oppby all sin verdighet. Men de stive øynene og hans usikre
skritt røbet ham før han åpnet munnen.

"Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer," sa han med
tykk tunge, og gjorde et latterlig bukk; "det var nok ikkje
lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og
ærbødigen efterlod Deres underholdning til denne verdige
renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige
hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og
gudsfrøkt er jeg ikke at spøge med, og da jeg ligesom er en
underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på
tukt og det sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e
ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein ostyggelé
ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på
hagen. Og da jeg nu såg denne Hans'en lettferdigen stryke sta
etter kvinnfolkjé...tvi!" - her spyttet han i edel harme - "For
som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen,
fikten, lettferdig skanderen og snakk, dobbel, drukkjenskap og
lettsindig dans."

"Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!" sa Marit. "E tykjy
dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli mest så gla som ei fele
sjøl."

"Det er sant, mitt barn," sa skolemesteren unnvikende og med
et søtt smil, "jeg talte kun om den lettsindige dans. Også jeg
tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at
sige når det er ved siden av en verdig mann, som indehaver en
sømmelig anstendighed."

Men med én gang var det som om den yndighet han priste,
overmannet ham, han brøt med snøvlende tremulanter ut i en
plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i
synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i
munnen:

"Hva er allverdens gull og riger,
og hva er vel fornøyelsé?
Foruden vin og smukke piger
er verden kuns et hendelsé.
Enhver som er
på piger sær,
er dosmeré
ihvo han er."

"Detta va ei vakker vise det," sa Hans, han stakk hodet frem av
sin krok, med pipen i munnen. "Men nå ska e syngje ein stubb åt
de som du kanskje æilder ha høyrt før:

Å stakkars de, du din gamle tåpe,
du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
Du trudde at dæ va brennevin;
men alt så va dæ nå terpentin,
men alt så va dæ nå terpentin."

Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i
skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så meget mer som han
tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede.
Han tørket seg om munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt
og sa:

"Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den
ikke får smage kjeppen nok. Du munnkåte pilt! du gaper over ei
tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader
fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større
lærdom enn du; reis deg, sier jeg, når jeg taler!" fór han opp;
"således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle
reise seg for alderdommen og gamle kaller. Jeg har gått på
skolen hos presten Grønbeck i tyve år, jeg, må du vite; reis
deg, sier jeg!"

Men Hans ble rolig sittende der han satt, og viste bare et
lattermildt ansikt, og to rader skinnende hvite tenner.
Skolemesterens rus hadde synlig tatt til, og jeg vet ikke hva
enden ville blitt, hadde ikke Marit lagt seg imellom. Hun rakte
ham en melkebolle og sa:

"Å bry de ikkje um jålingen, skulmester! Vær nå bli att, og
hugs på dæ ælangfræmont folk i selé."

Da han hadde drukket, snudde han seg til oss, liksom for å
unnskylde sin tilstand og motsi den mening som Hans's
hentydninger måtte ha gitt oss:

"Den fordervelige alkoholen! Det er den som er dårskabens
moder. Men jeg er en såre nykter mann, om jeg ærbødigst selv
skulle sige det, og i alminnelighet er jeg ikke hengiven til
nogen overflødig nydelse av den fordervelige drukkenskabslast.
Men riktignok må jeg unnskylde, mine høystærede herrer og
verdige sognemenn, at jeg vart så lenge borte. Det er ikkje
benkjørt å råke att dørholé, når en kommer i grannelag. Der kom
nemlig nogle gode venner og naboer farendes med
brennevinsflasker i lommen, og til støls gjør en dram
forskrækkjelé godt i legemet. Ja det vedgår jeg reint ut, at jeg
er i besiddelse av den forfengelighed at jeg tager meg en dram
når jeg kan få den, men aldri til overstadighet.

Lad oss drikke, lad oss drikke
brennevin imens vi kan!
Mangen stakkel har det ikke,
men må drikke vann -"

stemte han uvilkårlig i.

"Nei," ble han ved, "ikke til overstadighet, gud bevares! For
jeg kommer godt i hug både det jeg har sagt og gjort, og det jeg
skal gjøre og sige au. Men det er en fordervelig drikk likevæl,
for den dræg etter ligervis som juleølet hans Bottol Moen. Men
det jeg skulle komme i hug, det var om den merkelige historie
anbelangendes Bjørn Preststulen, som jeg om forladels gikk fra
midt i leken at regne for. Du sagde vel alltingen, min verdige
venn Tor Ulsvollen, anbelangendes hvorlunde geistligheden kom i
tull og den sivilie domstol måtte greie sakje?"

"Nei, det va det e sa, e," kom det fra Brit; "du har slik ei
lang remse attpå du, skulmester, som ingen kan skjønne. Han sa
ikkje nogo um det, 'n Tor."

"Det er mangel på opplysning, mitt barn, mangel på lærdom,"
sa skolemesteren viktig, "det som er uteglemt, er mest det
merkeligste i hele historien, ti det er der klammeriet og
prosessen begynner, skulle jeg formene. Ja, det gikk da således
til, ser Dem, at den tid at disse karlene, ja han Sevald
Oppistuen da han og Bård Østeng, døm satte spent på han Bjørn
Preststulen, og med trugsmål og unnsigelse ville true ham til at
utfri henne eller åbenbare hvorledes dette kunne lade seg gjøre,
så kom Bjørn i tvivel om hva han skulle gjøre. Ti han så
høy-onnen foran seg, og han havde følgelig naturligvis annet at
bestille enn at holde Rønnog i skygg og skjul i skytterhytter og
andre huller i fjellet. Han sagde dem at de forgjeves ville
anstille sådanne forsøg hos jutulen, og at han selv ikke vovede
det, forinden han hadde anmodet Skulgubbin om hjelp, ihvorvel
han enn var underrettet derom. Men hvorpå så foreslo han dem at
de alle tre skulle gå til presten og velge ham som skjelsmann
imellom seg, hvilket de vedtoge. Og Bjørn forklarede meget
vidløftigt hva en ånd hadde talet til ham med åbenbarelse i
drømme, og især at han hadde ærbødigst befaling at ekte henne.
Presten forlangte henstand for begge parter, inntil pigen kunne
selv avgive vidnesbyrd, og da Bjørn efter et døgns tid kom frem
med henne, forklarede hun hva hun led hos jutulom, og hvorlunde
Jønndalshuldré skyndte på giftermålet mellom henne og sin sønn,
så at de efter denne forbindelse skulle være aldeles i
besiddelse av henne, samt at Bjørn og Skulgubbin befriede henne
fra at blive i bjerget og blive trollinde. Under det at han
utgranska begge parters bevisligheder og påstande, kom presten i
tull, hvilket vil sige så meget som at han således innvikledes i
denne labyrint, så han ikke visste at sno seg ut derav. Bjørns
åbenbaring, tenkte han, var måskje den Høystes foranstaltning,
mot hvilken presten ei ville felle dom. Sevald og Rønnog vare
viede ved prest og Guds ord, hvilke begge vare betydelige. Bjørn
hadde Rønnogs udelte kjærlighed likefra hennes barneben. Sevald
hadde langtfra ikke hennes kjærlighed, men foreldrenes samtykke,
som gamle og følgelig forstandige kunne innse hva som tjente
børnene til velferd og lykke, enn de selv. Men foreldrenes
uinnskrenkede myndighedsudøvelse i deres børns giftehandler gjør
dem ofte til bødler og således videre, sagde presten - ja, ved
seg sjøl da, at forstå. Ved at eftertenke dette ble følgende
resultat: "Jeg befatter meg ikke med denne innviklede sag; den
må følgelig naturligvis påkjennes av de sivile domstole.
Imidlertid må Bjørn som hennes befrier beholde henne."

Men av den borgerlige rett ble således dømt:

"Bjørn Preststulen kan inngå ekteskap med Rønnog Bårdsdatter
Østeng uden nogen tiltale, og Sevald Oppistuen og Bård Østeng må
rømme landet for at have unnsagt ham."

Men det ble ikke noget av, for Bjørn tok sin svigerfader til
nåde for sådan forseelse, og de ble siden de beste venner."

Denne trumf satte skolemesteren på sagnet om Bjørn
Preststulen. Men det skrevne ord er dødt og maktesløst. Det lå
en maktesløs, en ubeskrivelig komikk over hans fremstilling,
rolig i betoningen, i minespill, i stemmens stigning og fall, i
den måte hans rus åpenbarte seg på i det han sa, for "ølet dro
efter med ham". Rett som det var, måtte vi le alle sammen; selv
Tor lo høyt, så alvorlig han var. Og engelskammen lå på en benk
kroket av latter "over denne karikatjur". Men skolemesteren
skjønte ingen ting, han lo med og tok det som bifall. Han ba
Brit om en bolle melk til, og lot så munnen løpe på ny.

"Nu," sa han, "vil jeg fortelle en såre sannferdig historie
fra en nyere tid, som også derved er av merkelighed, fordi den
inneholder spådomme eller åbenbaringer om tilkommende tider og
hendelser. På gården Fliti i Lesja hovedsogn var en mann,
benevnt Jens Ivarssøn, hvis forferdre fra uminnelige tider hadde
beboet denne gård. Denne Jens var en tankefull mann, beinksam,
lite til munns, og ingen hadde noget at sige på hans moralitet
og vandel. En gang reiste han til seters i Lordalen, og der
ville han hente hestene sine, for med dem at forrette
jordarbeide og elvetømmerkjørsel. Men han kom ikke til seters,
og ingen spurte om ham mere, efterdi all eftergransking var
forgjeves. Men det åttende år giftede konen seg på ny; og medens
brudefølget var ved kirken, kom hennes forrige mann Jens inn i
gården, uden at nogen hadde bemerket hvor han kom fra. Han tok
straks til sides ut av gården igjen for å unngå selskap, og
ville ikke tale ved noget menneske. Men så ble der nu vikt og
vavl og prat og skravl om hvem denne mann vel kunne være. Nogle
sagde at det var én, og nogle at det ikke var en annen; men alle
som så ham, så vare de éns i det, at han hadde bø av Jens.

Men han unndro seg deres beskuelse og nysgjerrige spørgsmåle,
inntil brudefølget kom hjem, og da hans eldste sønn med andre
flere toge bryllupshestene for at tjore dem på en avsides eng,
så innfant han seg hos sønnen, som dog ikke kjente ham, førenn
Jens ved tjoringen tiltalte ham sålunde: "Ikke så, min sønn; du
skal alltid feste tjoret til venstre framfot, ellers tvinges
hesten til at gå mot sin natur." Nu kjente han att far sin, og
ba ham følge hjem, til hvilket denne befantes villig. Og da Jens
kom inn i bryllupsstuen, ble allting tyst. Ti nu gjenkjente alle
ham, og konen brast i gråt og ba om forladelse og ville omfavne
ham. Mens Jens trøstede henne så godt han kunne, og sagde derhos
at han ikke hadde nogen erindring at gjøre mot hennes nye
ekteskap, og derhos ytrede han på en underfundig måte at han
selv hverken kunne eller var duelig til ektestanden og at
forblive her, men at hans hensikt blot var at ordne det
nødvendige for sine forsvarsløse efterkommere. Da han hadde sagt
dette, så ba han ektefolkene at sette seg i høgsetet, og i hele
den nysgjerrige bryllupsskarens påhørelse fremsagde han for dem
sin siste vilje med henseende til boets deling mellom hans børn,
forsåvidt deres arve- og odelsrett til gården var belangede,
hvilket med hånd og munn bekreftedes. Da dette alt sammen nu var
fullbyrdet, ville Jens tage avskjed og bort; men de vedble at
inntrenge på ham med nysgjerrige spørgsmåle, på hvilke han for
det meste ga unnvigende svar. Blant annet sagde hans kone:

"Gud skje lov du kom hjem, at vi kunne erfare din vilje, og
at du kan vide at din avkom bliver her."

"Ja," svarede Jens, "min avkom skal blive her til landsens
siste tider, men da skal et slag holdes på Lillehammer, og det
skal være det største som nogensinde er skjedd på norsk grunn.
Manneblod skal flyte over hane-kne, og gudbrandsdølen vil
avgjøre om Norge lenger skal kalles et kongerige. I Frankrig
lagde bondeklubba seg, og der vil den også igjen reise seg
først, og med skjellongske slag forandre folkenes tilstand i
landene."

"Når vil det store slag her i landet skje?" ble atter
spørsmålet.

"Når brede veie gjennom landets innskjæringer gjør fiendens
inngang lett," svarede Jens," og når vota er landets lov, da
bliver denne krigsgnist langsomt opptent, og Norge og Sverige
skal forinden føres under ett scepter. Før disses forening vil
Lågen bortrive det skjønne Flat-Sell og forenes med
Skotte-vatnet, og de norske fjelle skulle begynne at kalve samt en
skjære bygge sin rede i stueovnen på Fliti."

Efter disse og andre artige og merkelige spådomme forlod Jens
Ivarssøn folket, og ingen så mere hvor han tog hen."

Det så ut som skolemesteren nu kom mer og mer til sans og
samling. Han talte tydeligere enn før, især mot slutningen; det
lot til at tungen hadde fått sin vante ferdighet tilbake. Men da
han nu ville reise seg, begynte han til vår forundring å rave.
Han sa farvel og trykket oss i hånden alle sammen med farefulle
buktninger og skraput, og gikk sin vei, "fordi han ikke befant
sin helbred riktig vel," sa han.

Da skolemesteren var vel av gårde, og hans liv og egenhet var
tilbørlig drøftet, ba Anders den vakre bleke jenten fra
naboseteren om å fortelle. "E veit du kan mykjy, Ragnill, og du
kan fortælja au du, når du berre er hoga," sa han. "Fortæl oss
ein stubb nå! Korleis va det med dotter hass Steffan Åseng, du?"

"Det er snart fortalt," svarte hun blid, men rødmet unnselig
da hun snudde seg mot oss og begynte å fortelle.

"Denne Steffan'n va frå Røllstad på Fron; han va gift med
dottern på Åseng i Heiddalé, og med henne fekk 'n ei litol
jente. Men me' døm låg på sætern ein somår, vart ho inntikji i
fjelle; ho va ikkje meir hell åtte år den gongen. Foreldré
hennar syrgde so på ho, for det va så overlag vakker ein
jentunge. E er nogo skyld med Røllstad-folkjé, så bestefar min
va ofte sjå døm, og han fortælde støtt så mykje un ho.

Da ho hadde vorte burte, gjorde døm manngard og ringde med
kjørkeklukkom etter henne; men burte va ho, og burte vart ho
væran', og døm såg ho æilder meir.

Mange år etter låg det tvo fiskare inni Heimdals-fjellom. Døm
låg ti ei litol steinhytte der og hadde varme på um natté. Da
kom det inn eit kvinnfolk, og ho va både stor og vakker og
vælvuksé. Ho fortælde at ho var dotter has Steffan Åseng, og at
det va ho som hadde vorte inntikji for mange år si'a, og sjå
haugfolkom hadde ho vore heile tié.

"Men imorgo ska e ha bryllup med gubba i Rånåskampé," sa ho,
"og så ville e bea døkk kaste stål over meg og fri meg ut att;
for bli e ikkje utfridd da, lyt e bli sjå døm støtt. Når døkk
passa på ved haugan nedved elvé, fær døkk sjå oss," sa ho, "for
oss kjøm frå Trostemkampé og reise åt Rånåskampé; brugomen er
det lett å kjenne trast; han rid fyre på ein svart hest, og ha
ein nåså så lang at 'n røkk ned på sålknappen."

Døm lovå at døm skull passe på når brurferdé kom, og bjo' te
kaste stål over ho, og dermed gjekk ho.

Dagen etter la døm seg burt på ein tå haugom ved elvé og
gjætte på. Det bele solé gladde, kom brurferdé. Du skull æilder
sett så mange greske kare, bykledde og staute, og så mange frugo
og jomfrugo med silkeskjole og sylvstas. Og alle reid døm på
gilde heste; men bruré reid fyre, og brugomen hadde ein nåså så
lang at 'n rokk ned på sâlknappen. Fiskaran vart mest klomsa,
for slik stas og gromheit hadde døm æilder sett. Da ferdé kom så
nær, såg bruré te sies. Da sansa døm seg, men da døm skull te
kaste over ho, hadde døm ikkje stål, - og så laut ho bli med
haugfolkom åt Rånåskampé på Lesja, og der er ho fel ennå, dersom
ho ikkje har syrgt ihæl seg."

"Ja," sa gjæterjenta, som nettop kom inn, "ei slik fortæling
ha e au høyrt eingong, um ei som heitte Kari. Ho låg på
Gravensætern uti Øyer og vart inntikji med ho var der, men ho
slapp væl frå di lel. Det var ein kveld ho jågå heim krytyré.
Best døm kom ned i heimrekste, vart ho var ein liten gut som
gjekk og jågå kryturé inn i skogen att - for det er skog på
fjellé uti der. Ho Kari ba 'n la det væra, men det hjelpte
inkje. Dermed vart ho Kari sint ho, og ga seg te bruke kjeften
på 'n, og til sist tok ho og rista 'n og slo 'n i koll på ei
tuve; med da det barst i koll, datt ho Kari au, og tuva ga etter
så både guten og ho Kari for langt nedigjennom fjelle. Til sist
datt døm ned ved eit stort slott, og guten tok og leidde ho med
seg. Nå skjønte ho at han va tå haugfolkom, enda han va både
stor og staut. Døm gjekk igjenom mangfoldige rom, som va så
vakre at ho Kari æilder hadde trudd det va nogo så vakkert te i
verden. Og det va slik musikk at ingen kan tru kå vakkert det
va.

Der ba døm ho danse og baud henne både mat og drikke, og
bakels kom døm med; det såg ut berre som høvelflis hjå oss; men
ho Kari sa tvert nei, og døm fekk ikkje anna ord frå henne hell:
"Nei, hells mange takk."

Den tié ho Kari vart burte, og døm sakna henne på sætern,
sende døm bo heim åt gårdé um det. Da foreldré hennar fekk spurt
at ho va burte, vart det sorg på døm, måtå; døm trudde ho hadde
gått seg burt i fjellé, og døm leitte og gjorde manngard, men
det kunn ikkje nytte stort. Så bar døm te åskjønne korleis det
hekk i hop, og så henta døm kjørkjeklukkun utu Øyekjørkjun.

Da det tok te ringje, reiste det seg ein gamal mann på
slotté; han hadde eitt langt kvitt skjegg, og låg ti ei seng
burti ein krok.

"Kast ho ut att!" ropte 'n så det dundra i bergjé; "bjøillué
frå Øyer æi fjellé og skrangla så dæ bryt i skæilla på me."

Med det såmå kasta døm ho Kari utu slotté att frå eit loft så
ho datt ned i ei myr.

Og burte va slotte og heile herlegheité. Døm fann ho att tett
frammed sætern, og der gjekk ho på grasbakka og vadde som ti ei
myr.

Ho fylgde med folkom som va uppi og leitte etter henne og
fekk seg ein hest å rie på heim åt Graven. Men best ho rei,
hoppa ho ned tå hesté og sang og dansa nogre underlege dansar;
det let så vakkert at døm va mest på gråté, når døm lydde på. Og
døm hadde ho lært i huldreslotté sjå haugfolkom," sa ho."

"Nå lyt du riktogt fortælja nogo du au, Brit," sa Anders, som
lot til ålegge vinn på at hver og én bidro til underholdningen.
"Du kjøm visst i hog ho Mari Kleivmillom, syster åt bestemor
dine; og kjøm du i hog ho, så minnist du fel ho fortælde um den
gongen ho låg budeie i Valsætern, nordpå Høvringje her," la han
til som en opplysning for oss.

"Det kjøm e væl i hog," svarte Brit; "og da e og syskjene
mine va småe, fortælde ho ofte um det, og kor gong ho tålå um
det, så gret ho.

Det va me' ho va burte, så skull ho upp på Valsætré og væra
underbudeie, og ho reiste uppover med kviendom tilé um våren.

Da ho hadde voré der ei stund, kom det uppover ein kar som
heitte Gullbrann og skulle hafælla på ei ta di andre sætrom; men
han heldt seg på Valsætern og låg der um natté, og glad va ho
Marit, for ho va redd tå seg, og folk fanst det ikkje annan sta
'n. Og til sist vart det nok så at 'n festa ho, mena e. Så va
det ein morgo ho skull løyse kviendé. Ho hadde nettupp gjevé
mjòlkeku'n drikke, så den skull få det i seg med ho løyste
ungnauté; og da ho hadde løyst døm, la ho seg over bolken og
skull te løyse mjòlkekué, som sto og sleikte syrpekakken. Men
med di såmå slo kue seg så tullé at ho spratt frampå golve,
frauen sto utu kjefté på 'n, og ho Marit fekk ikkje løyst ho.
Men på hi sia åt bolkjé sto det ein stor, fræmon kar og sprikte
med fingrom imot henne. Ho vart stygt redd, måta, da ho fekk sjå
ein slik furk, sette på dør, og ropte på 'n Gullbrann, som heldt
på hafælle trast neafor. Jau, han kom med ein gong, men han såg
ingen. Men kvige va mest tullé, og frauen sto utu kjefté på 'n.

Til sist fekk han da løyst ho. Men ho Marit var mest frå seg,
og det kom seg tå di ho hadde tålå um det trast og ikkje bidd
natté over. Han Gullbrann laut følgje henne heim, og for kor
bekk ho skull over, vart ho mest vetlaust. Langt um lengje kom
ho seg da att; men kor gong ho tålå um det sia, så gret ho.

Så sende døm uppi den rette budeia. Det var ei som heitte
Myra-Rønnog, og ho hadde med seg ei døm kalle Gæiln-Kari. Døm
meinte at døm skull ikkje vera redde haugfolkom; døm kunn berre
koma. Ved den tié hadde det komé budeie åt Lomsætern au. Desse
tri jentun fór der og gjætte krytyrom, og va så ville og gælne
at det va ikkje måte på di. Døm flaug over alle hauge um somårn
og la seg etter å slå i hæl rup-unge, og når døm kom åt
Valfjellé, ropte døm på 'n Trond i Fjellé, og sa han kunn få
koma åt døm laurdagskvelden, så skull 'n få liggje sjå døm. Når
døm kom burti Kvennstugu-dalen, ropte døm på 'n Tjøstol i Bakka,
og når døm kom åt ein fjellknatt burtved Sletthø, som heitte
Eldførpungen, skreik døm på 'n Kristoffer Pungjé og sa det såmå
ved han.

Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på
kvehafælla og ropte: "Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé,
Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!" For desse jentun
trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa
karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.

For ein to'sdagskveld langt på hausten - ja det lei så langt
at folk va heimattreiste tå sætrom - så hadde jentun gjort frå
seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine,
måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare.
Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg
døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt
på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og
lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm
att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra
Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå
va ikkje ho Gæiln-Kari redd.

Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr
med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare,
så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt.
Han skaut Åbakkjin og slo ihæl 'n Trond Valfjellé, men
Eldførpungjén fór uppigjennom pipa."

Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har
det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir
liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp
fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et
par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen,
og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått
seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme
opp eller ned.

"E lyt fel hjòlpe 'om e," sa Hans; "men e kunn hå hog te å
følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk
fær nogon rein imorgo."

"Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden," sa Brit og lo,
"reise du frå 'n Marit, når skulmestern æ her?"

"Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill
iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når 'n ha havt ein
slik tur som i kvæill; e veit nok kåles 'n ha dæ, e," svarte
Hans.

"Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!" sa Anders;
"så følgje e 'om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut
ein rein."

"Dæ va så dæ," sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å
hjelpe skolemesteren.

Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av
jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.

2. Rensdyrjakt ved Rondane

Da vi forlot seteren om morgenen for å dra innover fjellet i
nordøstlig retning, kastet Brit limen og skavgress-skubben efter
oss, lo og ønsket at vi måtte brekke hals og ben og ikke treffe
på annet enn korp og sjovåk. Med dette gode varsel om jaktlykke
la vi i vei.

Det var overskyet og svalt. Innefter fjellet svevet tåken
ennu; bare en og annen gang brøt solen halvt igjennom, og vi
skimtet usikkert de ruvende omriss av høer og kamper. Snart lå
setergrendene bak oss, og det enstonige kvitter av snespurven
blandet seg med rypenes gakk-gakk nede mellom dvergbjerk,
enerbusker og vier. Først efter et par timers gange nådde vi
lavartenes rike; renmose, gullskjegg, gråskjegg og lignende
nøysomme planter dekket hellingene, og dannet en grågrønn
forgrunn foran de triste mosekledde vidder, som bredte seg
ødslig i det fjerne.

Fløyt av heilo, korpens klunk, og ville hvin fra sjovåken
skar av og til gjennom suset av vinden og snebekkene. Men om
litt ble også disse spor av plantelivet og liv sparsommere og
sparsommere; vi var snart inne i alperegionens endeløse masser
av kampesten og ur, gjennomfuret av daler efter sne-elvene. Her
søker renen om sommeren et sunt og luftig tilhold, et fristed
for den plagsomme renfluen. Og her har den føde i rikelig
mengde; der er gress og vier i smådalene mellom disse veldige
stenhauger, der er lav på skråningene, der er hvit vianvang og
blå gentian; isranunkelen skyter opp, ofte like til randen av
snefonnene, og på de tørre skråningene kryper sølvhvit renblom.
På disse åpne viddene får renen øye på sin fiende på langt hold;
og vinden, som alltid stryker henover dem, varer den mot enhver
fare som nærmer seg, lenge før dyrets skarpe øye kan oppdage
noe.

Ved middagsleite var vi inne på Gråhø. Solen hadde for lenge
siden spredd tåken, og en frisk sønnenvind sopte den ene
skyggende skybanken efter den andre nordover. Tor og Anders
vrengte det grå ut på de røde toppluene sine, for nu kunne vi
vente å få dyr i sikte. Vi rettet kikkerten mot alle høyder og
skråninger i et par mils omkrets; men ingen ting var åse. Tor
gikk stille foran, med lutende hode, og stirret ned mellom
stenene; til sist la han seg ned så lang han var.

"Her er slag etter et dyr," sa han og viste meg merket efter
klover; for mitt uøvede øye var de nesten ikke til å se. "Og der
står det ein avbitin reinblomstol; han er so frisk at safte tyt
utu 'om. Her ha det gått ein hop og gnagjé, og det er ikke
lengje sia hell."

"Sjå hunden!" sa Anders, som kom efter og førte en
sterklemmet gårdshund med spiss snute og spisse ører i kobbel;
"sjå kå 'n væra mot vindé. Anten ha det voré dyr her, eller så
er døm ikkje langt unna."

"Ja, rein er det han ha vær tå; det er korkje hara hell
fjellrakk, sia 'n lyfte nåsan så høgt," sa Tor; han klappet
hunden, som slo med halen og dro været i korte, snøftende pust.

"Ja, ta 'n du Bamse! Døm er ikkje så nære enda, men lengje
kan det ikkje vårå, før oss fær sjå døm. - Nå kunn det væra tid
å nøne; oss ha gått vonoms langt idag, og det er ymse um oss
kjøm te kvile så snøgt, når oss fær sjå rein. Her er det vatn,
og her er det lego-stad god nok," føyde han til, og la fra seg
nisteskreppen og børsen uten å vente på svar. Anders bandt
hunden ved en sten, og la seg på alle fire og drakk av det kolde
snevannet som sildret mellom stenene. Jeg kastet meg ned, jeg
også, bare sir John fant stansningen høyst utidig; han
protesterte mot mat, mot hvile, mot tobakk og alt mulig, før han
hadde sett "reindeer". Først da Tor hadde fått ham til å forstå
at dyrene var flere engelske mil borte, og at det efter all
rimelighet ville ta flere timer før vi kom i nærheten av dem,
slo han seg til tåls. Han strakte seg så lang han var på de
ujevne stenene, og tok til takke med nisten Mari Lårgard hadde
sendt med oss, med snevannet og et beger av jaktflasken.

Like siden vi kom inn på fjellet, hadde Tor vært stille og
ordknapp; han gav ans på alt, fjernt og nær. Men nu under hvilen
ble han en annen mann. Han fortalte i korte raske drag den ene
jakthistorien han hadde opplevd, efter den andre, og viste oss
åstedet for mer enn én skytterdåd.

"Der burtved Blekvang-sætrin," fortalte han, "va e i kast med
ein bukk eingong. Han kom i hold, og e skaut 'n, så han stupte;
men som e kom innåt 'om spratt 'n ende til værs, satte avsted,
og burte vart 'n. Han dro innover Stygghøé; e gjekk og leitte
tess det vart myrkt, men e fann ikkje att 'n. Om natté låg eg ti
eit tå Blekvangselom, og um morgon strauk e innpå Stygghøé att,
og best e går, fær e sjå ein korp høgt imillom steinom. E tykte
det kunn væra rart å sjå kå den kunn sitja på. Da e kom innåt
'om, såg e eit hønn som stakk i væré. Der låg bukken, og glad
vart e. Men me' e heldt på å flådde 'n, kom det strukandes ein
reinshop; det va nie vakre dyr, og ein gild bukk med hønn så
store at e ha æilder sett maken. E la meg ned, men va ikkje god
te få riktogt skòt på døm. Til sist tok døm til årekkje forbi;
da skaut e, og bukken stupte. Da e kom nærare innpå 'n, tenkte
e: "e lyt fel freiste få tak på deg," og så fekk e tak i eine
hønne, men som e sette kniven ti nakkjin på 'om, spratt 'n upp,
så oss kanta hugstup nedigjennom urdé, kniven på ei lei, og e og
bukken på hi, - men e slepte ikkje takjé. Han baud te stange au,
det leie beistet, og slo med framføtom, men han hadde ikkje stor
makté, for e heldt meg te sies og hadde godt tak ved roté på
hønnom. Takomte bar det i koll nedigjennom urdé; og e fekk meir
hell ein støyt. Så sjåkå 'n og rega i koll til sist. Der låg 'n.
E hadde ikkje anna ambo hell ein skosyl, og med honom kunn e
ikkje få live tå 'om. E tenkte nok på å drive te 'om i skalla
med ein stein, men det hadde e ikkje hog til; så gjekk e
uppover, fann att rifla og lødde ho. Da e kom ned att, sette e
pipa i nakkjin på 'om og skaut; men enda gjorde 'n eit høgt
hopp, før han stupte. Så grov e døm ned i urdé båe tvo og la
stein over, så jerven ikkje skull eta upp dem; for e va ikkje
god te finne att kniven, så e kun få flådd helle lema sund døm.
Men e va lemster og forderva i skrotté over åtte dågå etter den
leiken."

Nu ga sir John til beste noen historier som han sa han hadde
opplevd på hjortejakt hos en slekning i Skottland. De endte alle
sammen på en mer avgjørende måte; først sendte jegeren dyret en
drepende kule, og siden støtte han til overflod fangstkniven i
nakken på det efter alle sportskunstens regler.

"Kanskje hjorten ikkje trøng så sterk dauskot," sa Tor; "på
reiné lyt du brote bein helle treffe hjerta, ska 'n bli
liggjan'. Det va ein skyttar i Vestfjellom, heitte Gullbrand
Glesne; han va gift med bestemor åt den guten døkk såg nedi
sætern igjærkvell, og ein glup skyttar ska 'n ha voré. Ein haust
kom 'n innpå ein gild bukk; han skaut 'n så 'n vart liggjan', og
han kunn ikkje anna veta hell 'n va stokk-steindau. Så gjekk 'n
stad og sette seg skrevs over ryggen på 'om, slik døm ofte
gjere, og så skull 'n te skilja nakkebeine frå skalla. Men best
han hadde sett seg, spratt bukken opp, la hønné attende, og
trykte 'n fast millom døm, så han satt som ti ein armstol, og så
barst det i vegen, for kula hadde berre sneidt skallin på bukkjé
og hadde sli 'n i svime. Slik skjòt ha fell æilder nogo mennskje
havt, som den 'n Gullbrand fekk. Det gjekk imot vær og vind over
verste breane og styggurdin. Beint på Besseggen sette 'n; men da
ba 'n Gullbrand åt Vårherre, for da trudde 'n æilder han skull
få sjå korkje sol hell måne meir. Men til sist la reinen til
svòms tvert over vatne med skyttaré på ryggjé. Mea hadde 'n
Gullbrand fått laus kniven, og med di såmå bukken sette føt'n på
land, støytte 'n kniven inni nakkjin på 'om, og dau va 'n. Men
han Gullbrand Glesne hadde sakte ikkje vilja gjort uppatt den
reisa for all den rikdomen som til er."

"En slik stori om en krubskutter som vort hjortrutter har jeg
hørt i Inglænd," sa sir John, med sin sedvanlige usans for
vokallyd.

"Fra Jylland forteller Blicher en lignende," sa jeg.

"Men hvat var det for et egg du nevnede, Thur, Pessegget?"
avbrøt han meg.

"Besseggen, mena du?" spurte Tor. "Det er ein kvass rygg
millom Gjendé og Bessvatné; han er hengjende bratt, og så smal
at når ein står og kasta ein stein med kor hånd, så rulla det
ein ned i kort vatn. Reinsskyttaran går over der i godvær,
hellest er det ikkje framkjømt der. Men det va ein ovyrding frå
uppi Skjåk som heitte Ola Storbråtå; han gjekk over der med ein
vaksin reinsbukk på nakka."

"How huit er det fjell over vannene?" spurte sir John.

"Å, det er ikkje brått så høgt som Rondan," sa Tor; "men det
er over sjau hundre alen. E fylgde ein kaftein der eingong, ein
landmålar som hadde mælt det. Ja, han Anders der va au med."

"Ja, det va likaste mannen e ha kjent," sa Anders ivrig; "han
va så gjemensleg og vyrd-laus og likeglad at det va ikkje måte
på di. Og histori kunn 'n fortælja um kå det va, og viso song 'n
så e æilder ha høyrt maken. Men burti Rondom va det nær gått
galé med 'om. Oss hadde voré uppå den vestre tinden og sett
varde; der kom 'n ut på ei fonn, og ho va både bratt og hål som
berre svelle, så det bar utover, og han reiste visst ein par
hundred alne ne'over. Men da oss trefte 'n att, gjekk 'n berre
og log; for han hadde skura tå seg det meste tå broken sine, sa
'n."

"Der burtpå kan ein komå til å renne seg, før 'n veit orde tå
di," sa Tor; "for i Rondom og Rond-fonnom er det ikkje lett å
komå fram. Reinen ha lett nok for, men skyttaran bli etter, um
det ikkje går døm verre enda. Det va ein reinskyttar som kom te
reise utover der eingong, men han kom au væl frå di. Han gjekk
og rekte slagjé etter ein reinshop burtpå ei snjofonn, og enste
ikkje noko anna; til sist kom 'n ikkje korkje fram hell attende,
korkje upp hell ned, og han såg ikkje anna hell dauin for seg;
dermed tenkte 'n: "likeså godt fysst som sist!" Ein hund hadde
'n med seg; den skaut 'n fysst; men da han hadde skote og skull
te lø'e att, så losna det ei stor skriu med 'om, og han glei
nedover med snjoen, til han stana ein stan, der han kunn komå
fram. Og ingen skae fekk 'n tå di, men livde mange år etter den
tie."

"Du fortell så mange stori'r, Thur, ænd kan ikke lader andre
menn komme til at taler," sa sir John, som lenge hadde verket
for å få komme til. "Jeg har også at fortelle nogler stori'r i
Inglænd. Det vær en gæmmel skutter som kommet fra Skotlænd, der
fortellet meg. En gang, sæd han, var to krubstkutter i skog at
skuder hjort. De havde ruder lyer begge to, ænd begger to totter
de havder en dilig reddeer for seg, og de krub og de krub, ænd
stilleder fram, ænd så skudd de po en gang, ænd så låg de dau'er
begge to."

"Kæm kunn veta det da?" spurte Anders.

"Den ene livet vel så lenger at han fekk siger det til
prest," svarte sir John.

"Men så var det en annen stori som var likeså merkverdiger av
den sammer mænns fortelling. Det var en krubskutter som var
jagender en hjort, og han fekk sjå en old-gæmmel mænn med ruder
lye. Han var ropendere til ham, men han svaret ikke, ænd når han
så opp fra rifle, var det en old-Gæmmel raudeer med sture
grinede horn; men når han vudd skuder, var den en gæmmel mænn
med en ruder lye. Han blivet så redd; men han skudet lel, og så
var det ein old-gæmmel hjort med sture grinede horn, som det
ikke er skuder mager til po hundreder år."

Vi var uthvilt, hvert spor av tretthet var forsvunnet, og da
vi igjen vandret bortover urene, følte vi hvordan den sterke
fjelluften gjorde musklene spenstige og gangen lett. Vi hadde
knapt gått tusen skritt på østhellingen av Gråhø, før Tor
stanset. Han skygget for øynene, langet efter min kikkert og sa:

"Det er ikkje godt å sjå grådyr millom gråstein; - - - der er
det ein hop; tri, fire, ein gild bukk, og ein te! sjau, åtte,
tie, tolv, tretten!" talte han.

"Er det tretten, ly ein væra feig," ropte Anders.

"Sjå burti den gråe steinurdé som skyé ligg over; der går det
ut liksom ein tangjé med snjo; der rekkje døm framum nogolite
radt. Det er ikkje mat å finne i urdin, måta," sa Tor, og viste
med børsa hvor vi skulle lete.

Det var en tre fjerdings vei dit. For å komme under vinden og
møte flokken ovenfor snefonnen måtte vi over en dyp dal og
nordenom den høyden hvor dyrene var, bent imot Gråhø. Det var en
milelang omvei, over urer og fonner og i storm fra syd, så turen
ville ha vært tung og trettende nok under andre omstendigheter;
men jaktlysten dirret i lemmene på oss, og lengselen efter å
komme dyreflokken på skudd ga oss vinger og gjorde