Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 043)

Country of origin: Norway

Story type: The Golden Bird (ATU 550)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Gullfuglen

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et
epletre, og på det epletreet vokste hvert år et gulleple; men
når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var
det borte; ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av
det, men borte var det.

Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at
den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven,
han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller
den yngste eller den mellomste.

Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og
skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende
en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så
fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men
satte inn igjen så fort han kunne.

Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått
hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill
i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham
vel, og sparte hverken på klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp
skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom
det ut en rev av et granholt og satt og så på.

"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.

"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan
trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge
jeg skal fare," sa han.

"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen.
Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et
vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han
det skulle være gildt å ta inn, - og så ble han værende der. Det
var slik dans og drikk og lyst og herlighet at han rent glemte
fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var
han og borte ble han.

Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i
hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til
å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte
som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn
igjen det forteste han vant.

Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt
modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen.
Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og
sparte hverken på klær eller penger.

Men så gikk det ham like ens som broren; da han hadde reist
et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til
å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt
og satte seg og så på.

"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.

"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan
trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge
jeg skal fare," sa han.

"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt seg en stund, ga han seg på
veien igjen. Langt om lenge kom han til den samme byen og det
samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der
syntes han også det skulle være godt å være, og den første han
traff, det var broren, og så ble han der. Broren hadde turt og
sviret så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de
til på ny frisk, og det ble slik dans og drikk og lyst og
herlighet at den andre også glemte fuglen og fjæren og far sin
og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han
også.

Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den
yngste kongssønnen ut i hagen og gjete opp epletyven. Han fikk
med seg en kamerat som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med
en øldunk og en kortleik til tidsfordriv, så han ikke skulle
sovne av. Rett som det var, skinte det som en sol, så de så hver
fjær på fuglen, lenge før den rakk fram. Kongssønnen til å klyve
opp i treet, og i det samme gullfuglen slo ned og tok eplet,
ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den.
Så gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom
inn med fjæren, ble det så lyst som klare dagen.

Så ville han også ut på vidåtta og friste om han kunne få
spurt opp brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da vært
så nær at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven
på den han, sa han. Ja, kongen gikk lenge og grundet på om han
skulle la ham reise; det var von til det ikke gikk bedre med ham
som var yngst, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle
ha mere forstand på verden, og han var redd han skulle miste ham
også. Men kongssønnen ba så vakkert, og så fikk han da lov til
sist. Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med
klær og penger, og så la han i vei.

Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp
skreppen sin og satte seg til å holde dugurd, og rett som han
var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt, og
satte seg ved siden av ham og så på.

"Å kjære, gi meg litt mat, du!"

"Jeg kunne vel trenge til maten min selv," sa kongssønnen;
"for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare," sa han; "men
så mye har jeg alltids, at jeg kan gi det litt med."

Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han
kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det fortalte han.

"Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha
lykken med deg," sa reven.

"Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i lag. De reiste en
stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset der det
støtt var glede og aldri sorg.

"Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene," sa
reven, og så fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hva
de tok seg til. "Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du
heller," sa han.

Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle
gå inn der, og så tok de hver sin vei. Men da han kom til
vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han
inn, det var ikke å spørre om, og da han traff brødrene sine,
ble det slik huskestue at han glemte både reven og reisen og
fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven
- han hadde våget seg inn i byen likevel - og gløttet på døren
og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så
sanset kongssønnen seg igjen, og så reiste de av gårde.

Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så
sa reven: "Tre hundre mil bakenfor det fjellet er det en
gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen
som fjæren er av."

Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulle bort og ta
fuglen, ga reven ham noen gilde fjær, som han skulle bikke med i
hånden, for å lokke ned fuglen, så kom den flyvende og satte seg
på hånden hans. Men det sa reven, at linden måtte han ikke røre,
for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen
bare rørte den minste kvist, så kom trollet ut og drepte ham på
flekken.

Nei, kongssønnen skulle nok ikke røre den, sa han; men da han
hadde fått fuglen på hånden, syntes han, han måtte ha en kvist
av linden, det var ikke å be for, den var så blank og så gild.
Så tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet
ut.

"Hvem er det som stjeler min lind og min fugl?" skrek
trollet, og det var så sint at det sprutet varmegnister.

"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir
ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han. Trollet
sa det var det samme, og ville til å drepe ham. Men kongssønnen
sa han fikk spare livet.

"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den hesten som
nærmeste grannen min har tatt fra meg, skal du slippe med
livet," sa han.

"Hvor skal jeg finne ham da?" sa kongssønnen.

"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som
blåner i himmelsynet," sa trollet.

Kongssønnen lovte han skulle gjøre sitt beste. Men da han kom
til reven, var den ikke riktig blid.

"Nå har du stelt deg ille," sa reven; "hadde du lydd meg, så
kunne vi vært på hjemveien nå," sa han.

De måtte i veien igjen, siden deg gjaldt livet og kongssønnen
hadde lovt det, og langt om lenge kom de fram.

Men da han skulle inn og ta hesten, sa reven: "Når du kommer
inn i stallen, så henger det mangfoldige biksler på stallveggen,
både av gull og av sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer
trollet ut og dreper deg på timen; men det styggeste du ser, det
skal du ta."

Ja, det lovte kongssønnen; men da han kom inn i stallen,
syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde
var, og så tok han det blankeste han fant; det var blankt som
gull. Men i samme blinken kom trollet ut, så sint at det
gnistret av det.

"Hvem er det som vil stjele min hest og mitt biksel?" skrek
han.

"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir
ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han.

"Ja, det er det samme, jeg dreper deg på flekken," skrek
trollet.

Kongssønnen mente han fikk spare livet.

"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den deilige
jomfruen som nærmeste grannen min har tatt fra meg, så skal jeg
spare deg."

"Hvor bor han da?" spurte kongssønnen.

"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som
blåner i himmelsynet," sa trollet.

Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han
lov å gå og slapp med livet. Men da han kom ut igjen, var reven
ikke blid, må vite.

"Nå har du stelt deg ille igjen," sa reven; "hadde du lydd
meg, kunne vi ha vært på hjemveien for lenge siden. Nå tror jeg
mest ikke jeg vil være med deg lenger."

Men kongssønnen ba så inderlig vakkert, og lovte at han aldri
skulle gjøre annet enn det reven sa, om han ville slå følge med
ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikt; så
la de i veien igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den
deilige jomfruen var.

"Ja," sa reven, "du har nok lovt godt, men jeg tør ikke
slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen får jeg gå
selv," sa reven. Så gikk han inn, og om en liten stund kom han
ut igjen med jomfruen, og så reiste de samme veien tilbake som
de var kommet.

Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og
det gildeste bikselet, og da de kom til trollet som hadde linden
og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.

Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så
sa reven: "Jeg hører en dur; nå får du reise alene; jeg vil bli
her en stund jeg," sa han. Så flettet han på seg en kledning av
rughalm, og så ble han liksom én som sto der og prekte. Rett som
det var, kom alle tre trollene farene og tenkte de skulle nå dem
igjen.

"Har du sett én som har reist med en deilig jomfru, med en
hest med gullbiksel, med en gullfugl, og en gullforgylt lind?"
skrek de til ham som sto der og prekte.

"Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har
faret slik ei ferd her; men det var i den gamle gode tida, da
mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for
skillingen, og skillingen igjen."

Da slo alle trollene latterdøren opp på vid vegg: "ha, ha, ha
ha!" sa de og holdt på hverandre. "Har vi sovet så lenge, så kan
vi gjerne snu nesen hjem og legge oss," sa de, og så reiste de
samme veien tilbake.

Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen
med vertshuset og brødrene hans, så sa reven: "Jeg tør ikke gå
gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå
må du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg."

Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var altfor
ille om han ikke skulle se inn til brødrene sine og tale et ord
med dem, og så heftet han litt der. Men da brødrene fikk se ham,
kom de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og
linden og alt i hop, og ham selv stappet de i en tønne og kastet
ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen
og linden, med alt sammen, hjem til kongsgården. Men jomfruen
ville ikke snakke, og ble blek og ussel å se på; hesten ble så
mager og elendig at den mest ikke hang sammen, fuglen tidde
still og skinte ikke mer, og linden visnet.

Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på
kongssønnen og den deilige jomfruen, og undredes på hvorfor de
ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til
sist kom han ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå
ute på sjøen og drev, ropte han: "Reker du der, du tomtønne?"

"Å, det er meg," sa kongssønnen ute i tønnen.

Reven til svøms ut på sjøen det forteste han vant, fikk fatt
i tønnen og dro den til lands. Så tok han på å gnage på
gjordene, og da han hadde fått dem av tønnen, sa han til
kongssønnen: "Spark og spenn!"

Kongssønnen sparket, slo og spente, så hver stav sprang for
seg, og hoppet ut av tønnen. Så gikk de til kongsgården i følge,
og da de kom dit, ble jomfruen vakker igjen og tok til å tale,
hesten ble så fet og vakker at det glinste i hvert hår, fuglen
skinte og sang; linden tok til å blomstre og blinke med bladene,
og jomfruen sa: "Der er han som har frelst oss."

Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulle ha
kongsdatteren, for det var hun; men de to eldste brødrene la de
i hver sin spikertønne og rullet dem ut over et brattberg.

Så laget de til bryllups. Men først sa reven til kongssønnen,
at han skulle legge ham på huggestabben og hugge hodet av ham,
og enda han låt vel og ille, så hjalp det ikke, han måtte til.
Men med det samme han hugg, ble reven til en vakker prins, og
han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet.
Så sto det bryllup, og det både stort og gildt, og de turte så
det spurtes like hit.