Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 050)

Country of origin: Norway

Story type: The Monster's Bride (ATU 507A)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Følgesvennen

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en bondegutt som drømte han skulle få en
kongsdatter langt borti landene, og hun var så rød og hvit som
melk og blod, og så rik at det aldri kunne bli ende på rikdommen
hennes. Da han våknet, syntes han hun sto lys levende for ham
enda, og han tykte hun var så fin og vakker at han kunne ikke
være til om han ikke fikk henne. Så solgte han det han eide, og
reiste ut i verden for å lete henne opp.

Han gikk langt og lenger enn langt, og om vinteren kom han
til et land der alle allfarveiene lå ende bent ut og ikke gjorde
noen bøyning. Da han hadde vandret rett fram et fjerding-års
tid, kom han til en by, og utenfor kirkedøren der lå det en stor
isklump som det sto et lik inni, og den spyttet hele kirkealmuen
på da de gikk forbi den.

Gutten undres på dette, og da presten kom ut av kirken,
spurte han ham hva det skulle være til.

"Det er en grov illgjerningsmann," sa presten, "han er rettet
for sin ugudelighets skyld, og oppsatt der til spott og spe."

"Hva er det han har gjort da?" spurte gutten.

"Her i livet var han vintapper," sa presten, "og han blandet
vinen med vann."

Det syntes gutten ikke var så farlig gjerning, og når han
hadde bøtt for det med livet, kunne de gjerne la ham komme i
kristen jord og ha fred etter døden.

Nei, sa presten, det bar ikke til; ikke på noe sett og vis
heller; for det skulle folk til å bryte ham ut av isen, det
skulle penger til å kjøpe kristenjord av kirken for, graveren
skulle ha betaling for graven, kirkeeieren skulle ha for
klokkene, klokkeren for sangen, og presten for jordpåkastelsen.

"Tror du det er noen som vil betale alt det for en rettet
synder?" spurte han.

Ja, sa gutten; når han bare fikk ham i jorden, skulle han nok
betale gravølet, av det vesle han hadde.

Så brøt de vintapperen ut av isklumpen og la ham i kristen
jord, de ringte og sang over ham, og presten kastet jord på, og
de drakk gravøl så de både gråt og lo om hverandre.

Men da gutten hadde kostet gravølet hadde han ikke mange
skillingene i lommen.

Han ga seg på veien igjen; men han var ikke kommet langt, før
det kom en mann etter ham, som spurte om han ikke syntes det var
ødslig å gå så alene.

Nei, det syntes gutten ikke, for han hadde alltids noe å
tenke på, sa han.

Men han kunne kanskje trenge til en tjener likevel, spurte
mannen.

"Nei," sa gutten, "jeg er vant til å være min egen tjener; og
om jeg aldri så gjerne ville, så har jeg ikke råd til å ha noen,
for jeg har ikke penger til kost og lønn."

"Tjener trenger du, det vet jeg bedre enn du," sa mannen, "og
du trenger en tjener du kan lite på i liv og død. Vil du ikke ha
meg til tjener, kan du ta meg til følgesvenn; jeg lover deg at
du skal ha gagn av meg, og det skal ikke koste deg en skilling;
jeg skal frakte meg selv, og kost og klær skal det ikke ha noen
nød med."

Ja, på den måten ville han gjerne ha ham til følgesvenn.

Siden reiste de sammen, og mannen gikk for det meste føre og
viste veien.

Da de hadde reist langt bort igjennom landene, over åser og
heier, kom de til et tverrberg. Der banket følgesvennen på og ba
at de skulle lukke opp. Det lukket seg opp for dem også, og da
de kom langt inn i berget, kom trollkjerringa fram med en stol
og bød dem: "Vær så god og sitt ned, de kan være trette," sa
hun.

"Sitt sjøl!" sa følgesvennen.

Så måtte hun sette seg ned, og da hun hadde satt seg, ble hun
sittende der, for stolen var slik at den ikke slapp det som kom
nær den. Imens gikk de omkring i berget, og følgesvennen så seg
rundt til han fikk se et sverd som hang over døren. Det ville
han endelig ha, og fikk han det, lovte han trollkjerringa at han
skulle slippe henne av stolen.

"Nei," skrek hun, "be meg om alt annet! Alt annet kan du få,
men ikke det, for det er mitt tresøstersverd!" - De var tre
søstre som eide det sammen.

"Ja, så kan du sitte der til verdens ende," sa mannen.

Men da hun hørte det, sa hun han skulle få det, når han bare
ville løse henne.

Så tok han sverdet og gikk med det, og lot henne sitte der
likevel.

Da de hadde gått langt bort over nakne fjell og vide heier,
kom de til et tverrberg igjen. Der banket følgesvennen på, og
bød at de skulle lukke opp. Det gikk som forrige gang, det
lukket seg opp for dem, og da de kom langt inn i berget, kom det
fram en trollkjerring med en stol og ba dem sitte ned; de kunne
være trette sa hun.

"Sitt sjøl," sa følgesvennen, og så gikk det henne som søster
hennes, hun torde ikke annet, og da hun kom på stolen, ble hun
sittende der hun satt. Imens gikk gutten og følgesvennen omkring
i berget, og han lukket opp alle skap og skuffer, til han fant
det han lette etter; det var et gullnøste. Det ville han endelig
ha, og han lovte trollkjerringa at ville hun gi ham det, så
skulle han slippe henne av stolen. Hun sa han kunne få alt hun
eide, men det ville hun ikke miste, for det var hennes
tresøster-nøste. Men da hun hørte det at hun skulle bli sittende
der til dommedag om han ikke fikk det, så sa hun at han fikk ta
det likevel, når han bare ville løse henne. Følgesvennen tok det
han, men han lot henne bli sittende der hun satt.

Så gikk de i mange dager over heier og gjennom skoger, til de
kom til et tverrberg igjen. Der gikk det like ens som med de to
andre: Følgesvennen banket på; det lukket seg opp, og inne i
berget kom det en trollkjerring med en stol og bød dem sitte.
Men følgesvennen sa: "Sitt sjøl," og så satt hun der. De hadde
ikke gått gjennom mange rommene før han fikk se en gammel hatt,
som hang på en knagg bak døren. Den ville følgesvennen ha, men
kjerringa ville ikke være av med den, for det var
tresøster-hatten hennes, og ga hun bort den, så ble hun rent ulykkelig.
Men da hun hørte hun skulle bli sittende til verdens ende hvis
han ikke fikk den, sa hun han kunne ta den, når hun bare slapp
løs. Da følgesvennen vel hadde fått hatten, ba han henne bli
sittende der hun satt, likesom søstrene hennes.

Langt om lenge kom de til et sund. Der tok følgesvennen
gullnøstet og kastet det så hardt mot berget på den andre siden
av elven, at det kom tilbake igjen, og da han hadde kastet det
noen ganger, ble det bro. Den gikk de over sundet på, og da de
var kommet på den andre siden, ba mannen gutten at han skulle
nøste tråden opp igjen det forteste han kunne; "for får vi den
ikke fort opp, så kommer de tre trollkjerringene og river oss i
stykker," sa han. Gutten nøstet det forteste han vant, og da det
ikke var igjen mer enn den siste tråden, kom trollkjerringene
fykende; de satte ned til vannet så skodden sto foran dem, og
grep etter enden; men de var ikke god for å få fatt på den, og
så druknet de i sundet.

Da de hadde gått i noen dager til, sa følgesvennen: "Nå
kommer vi snart til slottet der hun er, kongsdatteren som du har
drømt om, og når vi kommer dit, får du gå inn og si til kongen
det du har drømt, og hva det er du reiser etter." Da de kom
fram, gjorde han det, og han ble nokså vel mottatt; han fikk et
rom til seg selv og ett til tjeneren sin, som de skulle være på,
og da det led til den tid de skulle ha mat, ble han buden til
middag ved kongens bord.

Da han fikk se kongsdatteren, kjente han henne igjen med én
gang, og så det var henne han hadde drømt om han skulle få. Han
sa henne ærendet sitt, og hun svarte at hun likte ham godt, og
hun ville gjerne ta ham, sa hun, men først måtte han utstå tre
prøver. Da de hadde ett, ga hun ham en gullsaks, og så sa hun:
"Den første prøven er at du skal gjemme denne saksen, og gi meg
den i morgen middag; det er ikke noen vanskelig prøve, det jeg
kan tro," sa hun og dro på geipen; "men kan du ikke, så mister
du livet, det er loven, og så blir du rettet og lagt på steile
og hodet satt på stake, slik som de frierne du ser hodeskålene
av utenfor vinduene;" det hang mannehoder rundt omkring
kongsgården, som det sitter kråker på gardstaurene om høsten.

Det var vel noen kunst det, tenkte gutten. Men kongsdatteren
var så lystig og vill, og flokset slik med ham at han glemte
både saksen og seg selv; og mens de styret og baset, lurte hun
fra ham saksen så han ikke merket det.

Da han kom opp på kammerset om kvelden og fortalte hvordan
det hadde gått og det hun hadde sagt om saksen hun ga ham å
gjemme, sa følgesvennen: "Du har vel saksen hun ga deg?" Han
kjente etter i lommene sine, men der var ingen saks, og gutten
ble mer enn ille ved da han skjønte den var borte.

"Ja, ja, gi deg til tåls, jeg får friste å skaffe deg den
igjen," sa følgesvennen, og gikk ned i stallen; der sto det en
stor, diger stallbukk som hørte kongsdatteren til, og den var
slik at den kunne fly mange ganger fortere gjennom luften enn
den gikk på marken. Så tok han tresøstersverdet og slo den
mellom hornene med, og sa: "når rider kongsdatteren til sin
kjæreste i natt?" Bukken brekte og sa det torde han ikke si, men
da han fikk en trykk til, så sa han at kongsdatteren skulle
komme klokken elleve. Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg,
og så var han usynlig, og ventet til hun kom. Hun tok og smurte
bukken med en salve, som hun hadde i et horn, og så sa hun: "Til
værs, til værs, over mønsås og kirkespir, over land, over vann,
over berg, over dal, til min kjæreste, som venter meg i fjellet
i natt!" I det samme bukken satte avsted, slengte følgesvennen
seg opp bakpå, og det gikk som en vind gjennom været; de var
ikke lenge om veien. Rett som det var, kom de til et tverrberg;
der banket hun på, og så bar det inn igjennom fjellet med dem,
til trollet som var kjæresten hennes.

"Nå har det kommet en ny frier som vil ha meg, venn min," sa
kongsdatteren. "Han er ung og vakker; men jeg vil ikke ha noen
annen enn deg," sa hun og gjorde seg lekker for berg-trollet.
"Så satte jeg ham på prøve, og der er saksen han skulle gjemme
og passe på, pass den nå du!" sa hun. Så lo de så inderlig godt
begge to, som de alt hadde fått gutten på steile og hjul.

"Ja jeg skal gjemme den, og jeg skal passe den, og jeg skal
sove i brudens arm, når korpen hakker i guttens tarm," sa
trollet, og la saksen i et jernskrin med tre låser for; men i
det samme han slapp saksen i skrinet, tok følgesvennen den. Det
var ingen av dem som kunne se ham, for han hadde på seg
tresøsterhatten, og så låste trollet igjen skrinet for
ingenting, og nøklene gjemte han i hullet i den jekselen han
hadde trollverk i; der skulle gutten ha vondt for å finne den,
mente han.

Da det led over midnatt, reiste hun hjem igjen. Følgesvennen
satte seg bakpå bukken med henne, og de var ikke lenge om
hjemveien.

Om middagen ble gutten bedt ned til kongens bord; men da
hadde kongsdatteren slike leie fakter, og så kjøn og så keik var
hun, at hun nesten ikke ville se til den siden gutten satt.

Da de hadde spist, la hun fjeset riktig i helligdagsfolder,
gjorde seg smørblid og sa: "Du har vel kanskje den saksen jeg ba
deg gjemme i går?"

"Ja, jeg har så, her er den," sa gutten, tok den opp, og drev
den i bordet så det hoppet høyt. Kongsdatteren kunne ikke blitt
mere ille ved om han hadde slått saksen i synet på henne. Men
hun gjorde seg lekker og blid likevel og sa:

"Siden du har passet så vel på saksen, så kan det ikke være
vanskelig for deg å gjemme gullnøstet mitt, og passe på det, så
du gir meg det igjen i morgen middag; men har du det ikke, så
skal du miste livet og rettes, det er loven," sa hun.

Det var ikke noen farlig sak, mente gutten, og tok og puttet
gullnøstet i lommene. Men hun tok på å spøke og flokse med ham
igjen, så han glemte både seg selv og gullnøstet, og mens de
styrte og baset som aller best, stjal hun det fra ham, og lot
ham gå.

Da han kom opp på kammerset og fortalte hva de hadde sagt og
gjort, så spurte følgesvennen: "Du har vel gullnøstet hun ga
deg?"

"Ja, det har jeg," sa gutten og grep i lommen, der han hadde
lagt det; men nei, han hadde ikke noe gullnøste, og nå ble han
så rent ille ved igjen at han ikke visste hva han skulle gjøre
av seg.

"Ja, ja, slå deg nå til tåls," sa følgesvennen, "jeg får
friste til å få fatt på det," sa han, tok sverdet og hatten, og
strøk til en smed og fikk lagt tolv våger jern på sverdet sitt.

Da han kom i stallen, ga han bukken et slag mellom hornene
med det så den tumlet, og så spurte han: "Når rider
kongsdatteren til sin kjæreste i natt?"

"Klokka tolv," brekte bukken.

Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg igjen, og ventet
til hun kom fykende med smurningshornet og smurte bukken. Så sa
hun som første gangen: "Til værs, til værs, over mønsås og
kirkespir, over land, over vann, over berg, over dal, til min
kjæreste som venter meg i fjellet i natt!" I det samme de satte
avsted, slengte følgesvennen seg bakpå bukken, og det gikk som
en vind bort igjennom været. Rett som det var kom de til
trollberget, og da hun hadde slått tre slag, fór de inn gjennom
det til trollet som var kjæresten hennes.

"Hvordan har du gjemt gullsaksen jeg ga deg i går, venn min?"
sa kongsdatteren. "Frieren hadde den og ga meg den igjen," sa
hun.

Det var rent uråd, sa trollet, for han hadde låst den ned i
et skrin med tre låser og gjemt nøkkelen i hullet på jekselen
sin. Men da de låste opp og så etter, hadde ikke trollet noen
saks i skrinet. Så fortalte kongsdatteren at hun hadde gitt
frieren gullnøstet sitt.

"Her er det," sa hun, "for jeg tok det fra ham igjen så han
ikke merket det; men hva skal vi nå finne på siden han kan slike
kunster?"

Ja, trollet visste ikke riktig; men da de hadde tenkt seg
litt om, fant de på at de skulle gjøre opp en stor varme og
brenne gullnøstet, så var de sikre på at han ikke kunne få fatt
på det. I det samme hun kastet nøstet på varmen, sto
følgesvennen ferdig og grep det, og ingen av dem så det, for han
hadde tresøsterhatten på seg.

Da kongsdatteren hadde vært hos trollet en stund, og det led
utpå morgensiden, reiste hun hjem igjen; følgesvennen satte seg
bakpå bukken med henne, og det gikk både fort og vel.

Da gutten var bedt til middags, ga følgesvennen ham nøstet.
Kongsdatteren var enda mere kjøn og kaut enn siste gangen, og da
de hadde spist, snerpet hun i hop munnen og sa: "Det var vel
ikke så inderlig vel at jeg kunne få igjen gullnøstet mitt, som
jeg ga deg å gjemme i går."

"Jo," sa gutten, "det skal du få; her er det," sa han, og slo
det i bordet, så bordet hoppet og kongen skvatt høyt i været.

Kongsdatteren ble så blek som et lik. Men hun gjorde seg
snart blid igjen, og sa at det var godt gjort; nå hadde hun bare
én liten prøve til. "Dersom du nå er så flink at du kan skaffe
meg det jeg tenker på til i morgen middag, så skal du både få ta
meg og ha meg," sa hun.

Gutten ble som han var avdømt med livet; for han syntes det
var ikke råd å vite hva hun tenkte på, og enda mer uråd å skaffe
det, og da han kom opp på kammerset sitt, var det nesten ikke
mulig å stagge ham heller. Følgesvennen bare sa at han skulle
være rolig; han skulle nok få greie på saken, slik som han hadde
gjort begge de andre gangene; og gutten slo seg endelig til ro
og la seg til å sove.

Imens fór følgesvennen til smeden og fikk lagt på sverdet
sitt fire og tyve våger jern, og da det var gjort, gikk han til
stallen og drev til bukken mellom hornene så den tumlet
veggimellom.

"Når skal kongsdatteren til sin kjæreste i natt?" sa han.

"Klokka ett," brekte bukken.

Da det led mot tiden, sto følgesvennen i stallen med
tresøsterhatten på, og da hun hadde smurt bukken og sagt som hun
brukte si, at de skulle fare til værs, til kjæresten hennes som
ventet henne i berget, bar det av gårde gjennom vær og vind
igjen, og følgesvennen satt bakpå. Men han var ikke letthendt
denne gangen, for rett som det var, ga han kongsdatteren en
trykk her og en der, så han mest helseslo henne. Da de kom til
bergveggen, banket hun på porten så det åpnet seg, og de fór inn
gjennom fjellet til kjæresten hennes.

Da hun kom fram, jamret hun seg og bar seg ille, og sa hun
visste ikke om at været kunne være så hardt: men hun syntes det
var noen med, som slo både henne og bukken, og hun var visst
både gul og blå over hele sin kropp, så ille hadde hun faret på
veien. Og så fortalte hun at frieren hadde skaffet gullnøstet
også; hvordan det gikk til, kunne hverken hun eller trollet
skjønne.

"Men vet du hva jeg nå har funnet ut?" sa hun.

Nei, det kunne ikke trollet vite.

"Jo," svarte hun, "jeg har sagt han skal skaffe meg det som
jeg tenkte på til i morgen, og det var hodet ditt. Tror du han
kan skaffe det, venn min?" sa kongsdatteren og kjælte for
trollet.

"Det trur jeg inte," sa trollet, og det svor han på, og så lo
han og skogret verre enn en gast, og både trollet og
kongsdatteren tenkte at gutten før skulle komme til å kle steile
og hjul, og at ravnen skulle hakke øynene ut på ham, før han
kunne skaffe hodet til trollet.

Da det led på morgensiden, skulle hun hjem igjen; men hun var
redd, sa hun, for hun syntes det var noen etter henne, og hun
torde ikke reise hjem alene; trollet måtte følge henne på
hjemveien. Ja, han skulle følge henne, og han fikk fram bukken
sin, for han hadde maken til kongsdatterens, og smurte den og
salvet den vel mellom hornene også. Da trollet hadde satt seg
på, hengte følgesvennen seg bakpå med ham, og så bar det avsted
bort igjennom luften til kongsgården. Men på veien slo
følgesvennen trollet og bukken og ga dem trykk på trykk og slag
i slag med sverdet sitt, så de dalte mer og mer, og til sist var
de nesten på vei til å synke i havet som de fór over. Da trollet
skjønte han var så galt ute, fulgte han kongsdatteren like hjem
til kongsgården, og sto igjen utenfor, for å se hun kom godt og
vel hjem. Men i det samme hun lukket døren etter seg, hugg
følgesvennen hodet av trollet, og strøk opp på kammerset til
gutten. "Her er det som kongsdatteren tenkte på," sa han.

Ja, det var både godt og vel, kan en vite, og da gutten ble
bedt ned til bords, og de hadde ett, var kongsdatteren så blid
som en lerke.

"Du har kanskje det jeg tenkte på?" sa hun.

"Jammen har jeg så," sa gutten, han rev det fram under
kjoleflaket sitt, og slo det i bordet så hele stellet reiste
over ende. Kongsdatteren ble som hun hadde ligget i jorden; men
hun kunne ikke nekte for at det var det hun hadde tenkt på, og
nå måtte han få henne, som hun hadde lovt. Så ble det drukket
bryllup, og det ble stor glede over hele kongeriket.

Men følgesvennen tok gutten til sides og sa til ham at han
nok kunne lukke øynene og late som han sov brudenatten, men hvis
han hadde livet kjært, og ville lyde ham, så måtte han ikke la
det komme en blund på dem, før han hadde skilt henne ved
trollhammen hun hadde på, og den skulle han piske av henne med
riset av ni nye bjerkelimer, og så slite av henne i tre kar med
melk; først skulle han skrubbe henne i et kar med fjorgammel
myse, så skulle han gni henne i surmelk, og så skulle han skylle
henne av i et søtmelksfat; limene lå under sengen, og karene
hadde han satt i kroken; det var ferdig alt sammen. Ja, gutten
lovte han skulle lyde ham og gjøre som han sa.

Da de var kommet i brudesengen om kvelden, lot gutten som om
han la seg til å sove. Kongsdatteren reiste seg opp på albuen og
så på ham om han sov, og kilte ham under nesen. Gutten sov like
godt. Så lugget hun ham i håret og i skjegget. Men han sov som
en stokk, trodde hun. Så dro hun fram en stor slakterkniv under
hodeputen og ville hakke hodet av ham. Men gutten fór opp, slo
kniven av hånden på henne og grep henne i håret. Så pisket han
henne med risene, og slet dem opp på henne til det ikke var en
pinne igjen. Da det var gjort, kastet han henne i mysekaret, og
da fikk han se hva hun var for et dyr; hun var svart som en ravn
over hele kroppen, men da han hadde skrubbet henne i myse, og
skurt henne med surmelk, og skyllet henne opp i søtmelk, var
trollhammen gått av henne, og hun var så blid og vakker at hun
aldri hadde vært så vakker før.

Den andre dagen sa følgesvennen at de måtte reise. Ja, gutten
var reiseferdig, og kongsdatteren også, for hjemmegiftet hadde
for lenge siden vært i stand. Om natten førte følgesvennen alt
det gullet og sølvet og alle de kostbarhetene som var igjen
etter trollet i fjellet, til kongsgården, og da de skulle reise
om morgenen, var det så fullt overalt i hele gården at de mest
ikke kunne komme fram; det hjemmegiftet var mere verdt enn
kongens land og rike, og de visste ikke hvordan de skulle få
fraktet det med seg. Men følgesvennen visste råd for uråd. Det
var igjen seks slike bukker etter trollet som kunne fly i
luften. Dem lesset de på så mye gull og sølv at de måtte gå
etter marken og ikke orket å lette seg og fly med det, og det
som bukkene ikke var god for å bære, måtte bli igjen i
kongsgården. Så reiste de langt og lenger enn langt, men til
sist ble bukkene så trette og så utkjørte at de ikke orket gå
lenger. Gutten og kongsdatteren visste ingen råd, men da
følgesvennen så at de ikke kunne komme avsted, så tok han hele
hjemmegiftet på nakken, la bukkene ovenpå, og bar det så langt
fram, at det ikke var igjen mer enn som en god halv mil dit
gutten hadde hjemmet sitt. Så sa følgesvennen: "Nå må jeg
skilles fra deg; jeg kan ikke bli med deg lenger. " Men gutten
ville ikke skilles fra ham, han ville ikke miste ham hverken for
lite eller mye. Ja, så ble han med en halv mil til, men lenger
kunne han ikke følge, og da gutten ba og nødde ham at han skulle
følge med hjem og bli hos ham, eller i det minste være med og
ture hjemkommerøl hos far sin, sa følgesvennen nei, det kunne
han ikke.

Så spurte gutten hva han skulle ha for det han hadde vært med
og hjulpet ham.

Skulle det være noe, måtte det være halvten av det han avlet
i fem år, sa følgesvennen.

Ja, det skulle han få.

Da han var borte, la gutten igjen all rikdommen sin, og
reiste tomreips hjem. Så turte de hjemkommerøl så det både
hørtes og spurtes over sju kongeriker, og da de var ferdig med
det, fikk de vinterdrift hele vinteren igjennom både med bukkene
og de tolv hestene som far hans hadde, før de fikk kjørt hjem
alt gullet og sølvet.

Om fem år kom følgesvennen igjen og skulle ha sin del. Da
hadde mannen byttet alt i to like deler.

"Men det er én ting som du ikke har byttet," sa følgesvennen.

"Hva er det?" sa mannen; "jeg trodde jeg hadde byttet alt."

"Du har avlet et barn," sa følgesvennen; "det får du også
bytte i to deler."

Ja, det var så det. Han tok sverdet; men med det samme han
løftet det og skulle kløve barnet, grep følgesvennen bak i
sverdodden, så han ikke kunne hugge.

"Ble du ikke glad nå, du ikke fikk lov til å hugge?" sa han.

"Jo, så glad har jeg aldri vært," sa mannen.

"Ja, så glad var jeg da du løste meg ut av isklumpen," sa
han. "Behold alt det du har; jeg trenger ikke noe, for jeg er en
svevende ånd," sa han.

Han var vintapperen som sto i isklumpen utenfor kirkedøren,
som alle spyttet på; og han hadde vært hans følgesvenn og
hjulpet ham, til takk for han ga det han hadde for å skaffe ham
fred og få ham i kristen jord. Han hadde fått lov til å følge
ham et år, og det var omme da de skiltes siste gangen. Så hadde
han fått lov til å se ham igjen. Men nå måtte de skilles for
alle tider, for nå ringte det etter ham med himmerikes klokker.