Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Country of origin: Norway

Story type: The husband hunts for three persons as stupid as his wife (ATU 1384)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Somme kjerringer er slike

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en mann og en kone som skulle så; men de hadde
ikke såkorn, og ikke hadde de penger å kjøpe for heller. En
eneste ku hadde de, og den skulle mannen gå til byen og selge,
for å få penger til såkorn. Men da det kom til stykket, torde
ikke konen la mannen reise, for hun var redd han skulle drikke
opp pengene. Så gikk hun avsted selv med kua, og tok med seg en
høne også.

Tett ved byen møtte hun en slakter.

"Skal du selge kua, mor?" spurte han.

"Ja, jeg skal nok det," sa hun.

"Hva skal du ha for den da?"

"Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti
daler," sa hun.

"Ja, høna har jeg ikke bruk for," svarte han, "og den blir du
nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei
mark."

Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen
som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun
tilbake til slakteren igjen og sa: "Jeg blir ikke kvitt høna
jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua."

"Det skal vi vel komme ut av," sa slakteren, ba henne til
bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun
ble drukken og gikk både fra sans og samling.

Mens hun sov, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la
henne i en fjærhaug.

Da hun våknet, var hun fjærete over det hele og tok til å
undre seg. "Er det meg, eller er det ikke meg? Nei, det kan
aldri være meg, det må være en stor underlig fugl. Men hvordan
skal jeg bære meg at for å få vite om det er meg eller om det
ikke er meg? Jo, nå vet jeg det: dersom kalvene slikker meg, og
hunden ikke gjør på meg når jeg kommer hjem, så er det meg."

Hunden så ikke før slikt et udyr, så satte den i å stormgjø,
som det var både tyver og fanter på gården. "Nei, det kan visst
ikke være meg," sa hun. Da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke
slikke henne, for de kjente tjærelukten. "Nei, det kan ikke være
meg, det må være en underlig fugl," sa hun. Krøp så opp på
stabburstaket, tok til å slå med armene, som det kunne være
vinger, og ville til værs.

Da mannen så dette, kom han ut med rifla og la til å sikte.

"Å skyt ikke, skyt ikke," ropte konen, "det er meg!"

"Er det deg," sa mannen, "så stå ikke der som ei geit, men
kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg."

Hun krøp da ned igjen, men hun hadde ikke en eneste skilling;
for den marken hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i
fullskapen; og da mannen hørte det, sa han: "Du er ikke mer enn
en gang til så galen som du har vært," og han ble så sint at han
sa han ville gå sin vei fra alt i hop og aldri komme tilbake,
hvis han ikke traff tre andre kjerringer som var like så galne.
Han ruslet avsted, og da han hadde kommet et stykke på veien,
fikk han se en kjerring som løp ut og inn med et tomt såld i en
nytømret stue. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over
såldet, som om hun hadde noe i det, og hvelvet det på gulvet.

"Hvorfor gjør du det, mor?" spurte han.

"Å, jeg vil bare bære inn litt sol," sa kjerringa; "men jeg
vet ikke hvordan det er; når jeg er ute, har jeg sola i såldet,
men når jeg kommer inn, så har jeg mistet den bort. Da jeg var i
den gamle stua mi, så hadde jeg sol nok, enda jeg aldri bar inn
det grann; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi
'n tre hundre daler."

"Har du en øks," sa mannen, "så skal jeg nok skaffe deg sol."

Han fikk seg en øks og hugg vindushuller, for det hadde
tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre
hundre daler.

Det var én, tenkte mannen, og gikk avsted igjen.

Om en stund kom han utenfor et hus, og der var det et
forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn, og fikk se en
kjerring som holdt på å denge mannen sin i hodet med et
banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte som det
ikke var halshull i.

"Vil du slå ihel mannen din, du mor?" spurte han.

"Nei," sa hun, "jeg vil bare ha halshull på denne skjorta."

Mannen skrek og bar seg ille og sa: "Å trøste og bære den som
skal ha ny skjorte på! Kunne noen lære kjerringa mi å få
halshull på skjorta på en annen måte, skulle jeg gjerne gi 'n
tre hundre daler."

"Det skal snart være gjort, kom bare med en saks," sa den
andre. Han fikk en saks, klipte hull, og så dro han videre med
pengene sine.

Det var den andre, sa han ved seg selv.

Langt om lenge kom han til en gård; der tenkte han å hvile en
stund, og gikk inn.

"Hvor er du fra, far?" spurte kjerringa.

"Jeg er fra Ringerike," svarte han.

"Å nei, nei, er du fra himmerike? Så kjenner du vel han Per
annen, salig mann min da?"

Konen hadde vært gift tre ganger; den første og den siste
mannen var slemme, derfor trodde hun at bare den andre var blitt
salig, for han hadde vært slik en snill mann.

"Ja, ham kjenner jeg vel," sa han som gikk omkring.

"Hvordan står det til med ham nå da?" spurte konen.

"Å, det er kleint med ham," sa ringerikingen, "han rangler
gardimellom der, og har hverken mat eller klær på kroppen -
penger er det nå ikke åsnakke om."

"Å bære meg for ham da!" ropte kjerringa; "han hadde da ikke
nødig å gå så ussel, han som det var så mye etter; her henger et
stort loft fullt med klær som hørte ham til, og et stort skrin
med penger står her òg. Vil du ta det med, skal du få hest og
kjerre å kjøre med; og hesten kan han ha, og på kjerra kan han
sitte og kjøre gardimellom, for han har ikke nødig å gå."

Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin
fullt med blanke sølvpenger, og så mye mat og drikke som han
ville; da han hadde fått det, satte han seg på og kjøre sin vei.

Det var den tredje, sa han ved seg selv.

Men borte på jordet gikk den tredje mannen og pløyde, og da
han fikk se en fremmedkar reise av gårde med hest og redskap,
gikk han hjem og spurte kjerringa hva det var for en som fór av
gårde med den blå hesten.

"Å han," sa hun, "det var en mann fra himmerik; han sa det er
så usselt med han Per annen, salig mann min, at han går
gardimellom der og har hverken klær eller penger; så sendte jeg
med 'n alle disse gamle klærne som hang her etter 'n, og det
gamle pengeskrinet med sølvdalerne i."

Mannen skjønte straks hvor dette bar hen, salte en hest og
fór av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge før han var
tett baketter han som satt på kjerra og kjørte; men da den andre
merket det, kjørte han hesten og kjerra inn i småskogen, nappet
en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en
bakke; der knyttet han hestetaglet fast i en bjørk, og under den
la han seg til å glane og stirre opp i skyene.

"Nei, nei, nei!" sa han liksom for seg selv, da Per tredje
kom ridende, "nei, nå har jeg aldri sett så rart! nei, nå har
jeg aldri sett maken!"

Per sto og så på ham en stund og undres på om han var tullen,
eller hva det skulle være; endelig så spurte han: "Hva ligger du
der og koper på?"

"Nei, maken har jeg aldri sett!" sa den andre; "der fór det
én like opp til himmels med en blå hest; her ser du taglet
henger igjen i bjørka, og der oppe i skyene ser du den blå
hesten hans."

Per så på skyene, og fra skyene på ham, og sa: "Jeg ser ikke
annet enn hestetaglet i bjørka, jeg."

"Nei, du kan ikke se det heller, der du står," sa den andre;
"men kom hit og legg deg, og glan like opp, og så må du ikke ta
øynene bort fra skya."

Mens Per tredje lå og glodde opp i skyene, så øynene hans
rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste
av både med den og kjerrelasset. Da det tok til å dure på veien,
fór Per tredje opp, men han var så fortullet for det den andre
reiste avsted med hestene hans, at han ikke sanset å sette etter
før det var for sent.

Nå var han både snau og snuppen; men da han kom hjem til
kjerringa, og hun spurte hvor han hadde gjort av hesten, så sa
han: "Jeg ga 'n med den også til Per annen, jeg, for jeg syntes
ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle
gardimellom i himmerike; nå kan han selge kjerra og kjøpe seg en
vogn å kjøre på."

"Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så
snill en mann," sa konen.

Da han nå kom hjem, han som hadde sanket sammen de seks
hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, fikk han
se at alle jordene var pløyd og tilsådd. Det første han spurte
kjerringa om, det var hvor hun hadde fått såkorn fra.

"Å," sa hun, "jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe
får; så sådde jeg det saltet som nordferda satte inn her, og
kommer det bare regn snart, tror jeg nok det kommer bra opp
igjen."

"Galen er du, og galen blir du så lenge du lever," sa mannen;
"men det kan være det samme, for de andre er ikke likere enn
du."