Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 060)

Country of origin: Norway

Story type: The Animal Bride (ATU 402)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Dukken i gresset

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store,
sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone;
men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag,
ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han
en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle
lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de
at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen
ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen
råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor
han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten
og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en
liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og
fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere,
så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så
ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme
ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.

Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en
stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden
hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen
hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i
verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve
og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli
konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til
Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg
med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så
for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.

Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom
fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa
kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og
glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til
Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men
nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en
sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra
henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen,
og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden
holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd
han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten.
Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann,
der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre
siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i
vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han
skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann
med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent
menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne
fremfor seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med
hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at
de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet
hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde
det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt
enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til
Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble
så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så
holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de
både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever
de ennå.