Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 061)

Country of origin: Norway

Story type: Town Mouse and Country Mouse (ATU 112)

Translations

Dutch - viewaligned

English - viewaligned


Add a translation

Hjemmusa og fjellmusa

Asbjørnsen & Moe

Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i
skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket
nøtter.

"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her
så langt ute i bygda?" sa hun.

"Det var så det," sa fjellmusa.

"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.

"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til
vinteren," sa fjellmusa.

"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i
sulten skrott," sa hjemmusa.

"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel
og hadde det godt.

Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved
sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og
fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde
det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de
de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake
hvem som hadde det best.

Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun
fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet
ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og
sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun
kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun
var fremme.

Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner
og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som
vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i
jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var
åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.

Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men
hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.

"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke
rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake
hvordan vi har det," ba hun.

Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da
hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i
huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var
ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og
mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke
nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde
vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde
hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og
fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.

"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa
hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg
utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet
og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig
drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene
supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så
ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i
toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe
fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle
på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun
både var full og galen, og full var hun da også.

"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag,"
sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi
har slik hard fut her," sa hun.

Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.

Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både
snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en
ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og
slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt
inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble
fastende med ett, da hun kjente kattekloen.

"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal
jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.

"Kom med det!" sa katten.

"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og
så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.

"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.

"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."

"Så svalt dere ikke," sa katten.

"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa
fjellmusa.

"Så brente du deg ikke," sa katten.

"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.

"Så eter jeg deg!" sa katten.

Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så
katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i
hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og
fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.

"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa
hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en
stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp
med livet."