Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 072)

Country of origin: Norway

Story type: The Animal Bride (ATU 402)

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Gutten som ville fri til datter til mor i kroken

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en kjerring som hadde en sønn, og han var så lat
og likeglad at han aldri ville ta seg noe til som nyttig var;
men synge og danse hadde han hug til, og det gjorde han så lang
dagen var, og det varte nok en stund utpå natten med. Jo lenger
det led, jo knappere ble det for kjerringa; gutten vokste, og
mat ville han ha så det forslo, og til klær gikk det mer og mer
etter hvert som han vokste, og de holdt ikke lenge, skal jeg
tro, for han danset og sprang både i skog og mark.

Til sist syntes kjerringa det ble for ille. Så sa hun til
gutten en dag, at nå fikk han ta til å gå på arbeid og ta seg
til noe som det var gagn i, ellers ble det sveltihjel for dem
begge to. Men det hadde ikke gutten stor hug på; han sa at han
heller ville fri til datter til mor i kroken, for fikk han
henne, kunne han leve godt og vel alle sine dager, synge og
danse og aldri bry seg med arbeid.

Da moren hørte det, tenkte hun det kanskje ikke var så rent
ulikt enda, han kunne da friste seg, og så stelte hun på gutten
så godt hun kunne, så han skulle se litt skikkelig ut når han
kom til mor i kroken, og så la han i vei.

Da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men om
natten hadde det regnet, så det var bløtt, og alle myrhullene
sto fulle med vann. Gutten tok den korteste veien til mor i
kroken, han sang og han sprang, så som han støtt brukte gjøre;
men rett som han hoppet og sprang, kom han til en myr, og over
den lå en klopp og fra den kloppen skulle han gjøre et sprang
over et myrhull bort på en tue, så han ikke skulle søle til
skoene sine. "Plump!" sa det i det samme han satte foten på tua.
Og så bar det nedigjennom, og stanset ikke før han var i et
fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ikke se noe;
men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte, som
gikk og svinset og svanset med et nøkleknippe i rova.

"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Takk skal du ha for det
du kommer og ser til meg; jeg har ventet lenge på deg. Du kommer
vel for å fri til meg, og du har det vel hett, kan jeg vite; men
du får ha tål en stund til, for jeg skal ha stort hjemmegifte,
og jeg er ikke ferdig til bryllupet ennå; men jeg skal gjøre
mitt beste, så det kan bli snart."

Da hun hadde sagt det, dro hun fram noen eggeskall med
allslags småmat, slikt som rottene bruker ete, og satte fram for
ham og sa: "Du får sette deg inntil og få deg litt å leve av; du
kan være både trett og sulten."

Men gutten syntes ikke han hadde lyst på slik mat. "Bare jeg
var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men han sa ingenting.

"Nå vil du vel gjerne hjem igjen, kan jeg tenke," sa rotta.
"Du lengter vel etter bryllupet, vet jeg, og jeg skal skynde meg
så mye jeg kan. Du får ta med deg denne lintråden, og når du
kommer opp, skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på
veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og
så ga hun ham en lintråd i hånden.

"Gudskjelov," sa gutten da han var kommet opp; "dit skal jeg
vel aldri komme igjen."

Men tråden hadde han i hånden, og han sprang og han sang som
han brukte gjøre; men enda han ikke tenkte mer på rottehullet,
hadde han kommet på den tralten at han sang:

"Stutt framme og langt bak!
Stutt framme og langt bak."

Da han kom hjem i svalen igjen, snudde han seg; der lå det
mange, mange hundre alen av den hviteste lerretsvev, så fin at
ikke den flinkeste veverjente kunne veve den finere.

"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.

Kjerringa kom settende og spurte hva som var på ferde. Da hun
så veven, som trakk så langt bort som hun kunne se og enda et
stykke, ville hun ikke tro seg selv, før gutten fortalte hvordan
det hadde gått til. Men da hun hadde hørt det, og kjente veven
mellom fingrene sine, ble hun så glad at hun tok til å synge og
danse, hun også.

Så tok hun veven og klipte den opp og sydde skjorter av den
både til sønnen og til seg selv; resten gikk hun til byen med og
solgte og fikk penger for. Nå levde de både godt og vel på dette
en stund. Men da det var slutt, hadde ikke kjerringa mer mat i
huset, og så sa hun til sønnen, at nå fikk han riktig ta til å
gå på arbeid og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble
det ikke annet en sveltihjel med dem begge to.

Men gutten hadde mer hug til å gå til mor i kroken og fri til
datter hennes. Ja, kjerringa syntes det kunne kanskje være nokså
bra, for han var nå velkledd, og ikke så han så ille ut heller.
Så flidde hun ham og stelte ham det beste hun kunne, og han dro
fram de nye skoene sine og pusset dem så blanke at han kunne
speile seg i dem, og da han hadde gjort det, så gikk han. Det
var akkurat som sist: da han kom ut, skinte solen så varmt og
vakkert; men det hadde regnet om natten, så det var bløtt og
sølete, og alle myrhullene sto fulle av vann. Gutten tok beneste
veien til mor i kroken, og han sang og han sprang, som han støtt
brukte gjøre. Han gikk en annen vei enn siste gangen; men rett
som han hoppet og sprang, kom han ut på kloppen over myra igjen,
og fra den skulle han hoppe over et myrhull bort på en tue, så
han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det; og
nedigjennom bar det med ham, og stanset ikke før han var i et
fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ingenting se;
men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte med et
nøkleknippe i rova, som gikk der og svinset og svanset.

"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Velkommen igjen; det var
snilt av deg at du ville se til meg så snart; du er vel
utålmodig, kan jeg vite; men du får riktig gi tål ennå en stund;
for det vanter litt i hjemmegiftet mitt ennå; men når du kommer
igjen neste gangen, skal alt være i stand."

Da hun hadde sagt det, satte hun fram mange slags småmat i
eggeskall, slik som rottene bruker ete og liker godt; men gutten
syntes det så ut som spist mat, og han hadde ingen mathug, sa
han. "Bare jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men
han sa ingenting.

Om en stund sa rotta: "Nå vil du vel gjerne opp igjen, kan
jeg tenke. Med bryllupet skal jeg skynde meg så fort jeg kan.
Men nå får du ta med deg denne ulltråden, og når du kommer opp,
skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du
ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og så ga hun ham
en ulltråd i hånden.

"Gudskjelov at jeg slapp ut," sa gutten ved seg selv, "dit
skal jeg visst aldri komme," og så sang han og sprang han som
han brukte gjøre. Rottehullet tenkte han ikke mer på, men han
var kommet på den tralten at han sang:

"Stutt framme og langt bak!
Stutt framme og langt bak."

og det holdt han på med hele veien.

Da han sto på tråkka hjemme, kom han til å se seg om; der lå
den fineste kledesvev, mange hundre alen lang, ja nesten over en
halv fjerding, og så fin at ikke noen byfant kunne ha finere
klede til kjole.

"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.

Kjerringa slo hendene i hop og var nesten dåneferdig av glede
da hun så alt det fine kledet, og så måtte han fortelle henne
hvordan han hadde fått det, og hvordan det hadde gått fra først
til sist.

Det ble svare til velstand da, kan du vite. Gutten fikk nye,
fine klær, og kjerringa gikk til byen og solgte veven litt etter
hvert og fikk mangfoldige penger for den, så hun pyntet opp
stua, og selv ble hun så staselig på sine gamle dager, så hun
gjerne kunne vært frue. De levde både godt og vel; men til slutt
ble det ende på de pengene og, og så var det en dag at kjerringa
ikke hadde mer mat i huset, så sa hun til sønnen sin, at nå fikk
han riktig gå på arbeid og ta seg til noe skikkelig, ellers ble
det nok sveltihjel med dem begge to.

Men gutten mente det var bedre å gå til mor i kroken og fri
til datter hennes. Denne gangen syntes kjerringa det samme, og
sa ikke gutten imot i det; for nå hadde han nye, fine klær, og
han så så godt ut at hun syntes det var rent uråd at så gild en
gutt kunne få nei. Så pyntet hun og flidde ham det beste hun
kunne, og sjøl tok han fram de nye skoene sine, og gned dem så
blanke at han kunne speile seg i dem, og da han hadde gjort det,
la han av gårde.

Denne gangen tok han ikke beneste veien; han gjorde en stor
krok, for ned til rotta ville han ikke mer, han var så lei av
den svinsingen og svansingen og av det evige bryllupssnakket.
Været og føret det var akkurat som begge de andre gangene. Solen
skinte, så det blinket i sølen og myrpyttene, og gutten sang og
sprang, som han brukte gjøre. Men rett som han hoppet og sprang,
visste han ikke ordet av, før han var ute på den samme kloppen
over myra igjen. Så skulle han hoppe over et myrhull og bort på
en tue, så han ikke skulle søle til de blanke skoene sine.
"Plump!" sa det og så bar det nedigjennom med ham, og stanset
ikke før han var nede i det samme fæle, mørke, stygge hullet
igjen. I førstningen var han glad, for han kunne ingenting se,
men da han hadde vært der en stund, skimtet han den stygge rotta
han var så lei, med nøkleknippet i enden på rova.

"God dag, gutten min," sa rotta. "Velkommen igjen skal du
være; jeg ser du kan ikke lenge være meg foruten, det skal du ha
takk for. Men nå er allting ferdig til bryllups også, og vi skal
reise til kirken på timen."

"Det skal visst bli noe av," tenkte gutten, men han sa
ingenting.

Så pep rotta, og det yrte fram med smårotter og mus av alle
krokene, og seks store rotter kom dragende med en stor
stekepanne; to mus satte seg bak til tjenere, og to satte seg
foran og styrte; noen satte seg oppi, og rotta med nøkleknippet
midt iblant dem.

Så sa hun til gutten: "Veien er litt trang her. Du får gå ved
siden av vognen du, gutten min, til veien blir bredere, så skal
du få lov å sitte oppi hos meg."

"Stort skal det være," tenkte gutten. "Gi jeg bare var vel
oppe, så skulle jeg renne fra hele herket," tenkte han, men han
sa ingenting.

Han fulgte med så godt han kunne; imellom måtte han krype, og
imellom måtte han gå og bukke ryggen vel, for veien var trang
iblant; men da den ble bedre, gikk han i forveien og så seg om
hvor han best skulle lure seg fra dem og ta spranget. Rett som
han gikk, så hørte han en klar, vakker stemme bak seg, som sa:
"Nå er veien god; kom og stig opp i vognen, venn min!"

Gutten bråsnudde, og hadde nær mistet både nese og ører; der
sto den staseligste vogn noen kunne se, med seks hvite hester
for, og i vognen satt en jomfru så lys og deilig som solen, og
omkring henne satt de andre, som var så vakre og blide som
stjerner. Det var en prinsesse og lekesøstrene hennes, som alle
sammen hadde vært forgjort. Men nå var de frelst ved det han var
kommet der ned og ikke hadde sagt dem imot.

"Kom nå," sa prinsessen. Ja, så steg gutten opp i vognen og
kjørte med til kirken.

Da de reiste fra kirken igjen, sa prinsessen: "Nå vil vi
reise til meg først, så skal vi sende bud etter mor din."

Det var vel nok, tenkte gutten - han sa ingenting nå heller
-, men han syntes det var bedre å ta hjem til moren enn ned i
det stygge rottehullet. Men rett som det var, kom de til et
gildt slott; der tok de inn, og der skulle de være. Og så ble
det sendt en gild vogn med seks hester for etter kjerringa, og
da den kom igjen, la de til å ture bryllup. Det varte i fjorten
dager, og kanskje de turer ennå. Skynder vi oss, tør vi komme
tidsnok vi og, til å skåle med brudgommen og danse med bruden.