Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 074)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Han far sjøl i stua

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så
mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for
gråbeinen. "Jeg skal vel lure den gråtassen," sa han til sist,
og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok,
satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo
han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over
graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der
strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under.

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå
der. "Vov, vov, vov!" sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev
lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre
marken, og så gjorde han et hopp - lukt ned i ulvestua. Da det
led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og
så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: "Vov, vov, vov!"
sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes.
Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde
han et hopp -lukt ned i ulvestua.

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og
det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så
var han så trett og sulten. "Vov, vov, vov, vov!" sa han og
gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes
bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en
godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene
-lukt ned i ulvestua.

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en
gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på
ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og
gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua
om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi.

"Er du kommet i fella nå, Mikkel?" sa hun til reven, for ham
så hun først. "Til pass til deg, din hønsetjuv! - Du og,
gråtass?" sa hun til gråbeinen; "har du revet geit og sau, så
blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i
stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi
flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!" skrek kjerringa
ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram
over hodet på henne, og kjerringa røk - lukt ned i ulvestua.

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin
krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i
det tredje, og kjerringa i det fjerde.

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og
så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å
komme ut. Men så sa kjerringa: "Kan du ikke sitte rolig du da,
di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far
sjøl i stua, han sitter så stø som en prest," - for nå tenkte
hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp
kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte
hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove.
Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.