Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 076)

Country of origin: Norway

Story type: The Robber Bridegroom (ATU 955)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Kjæresten i skogen

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en mann som hadde en datter. Hun var så vakker
at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det
til henne så mange som blekker i løvfall. En av dem gjorde seg
til av det at han var rikere enn alle andre; vakker og gild var
han og; så skulle han få henne. Og siden kom han titt og ofte på
besøk.

Da det led om litt, så ville han at hun skulle komme til ham
og se hvordan han hadde det; han kunne ikke hente henne og følge
henne, men den dagen hun skulle komme, skulle han strø erter
etter veien like hjem i husdøren til seg. Men hvordan det var,
så strødde han ertene en dag for tidlig.

Hun gikk både langt og lenge gjennom skog og mark, og til
sist kom hun til et stort gildt hus som lå på en grønn voll midt
i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fant hun folk i huset
heller. Først kom hun inn på kjøkkenet; der var det ikke andre å
se enn en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Så gikk
hun inn i stua, og der var det så staselig at det var rent
utrolig. Men etter som hun gikk, så ropte fuglen etter henne:

"Skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"
Da hun kom inn i kammerset, ropte den det samme igjen. Der sto
det en hel hop med dragkister; hun dro ut skuffene, og de var
fulle av gull og sølv-stas og alt det som gildt var. Da hun gikk
inn i det neste kammerset, ropte fuglen igjen:

"Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"
Der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene.
Da hun gikk inn i det tredje kammerset, satte fuglen i å skrike:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke
altfor dristig!"

Her sto det mange såer fulle med blod.

Men da hun gikk inn i det siste kammerset, illskrek fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke
altfor dristig!"

Der lå det fullt med døde kropper og benrangler av drepte
kvinnfolk. Hun ble så fælen at hun ville springe ut igjen; men
hun kom ikke lenger enn ut i nærmeste kammerset, der alt blodet
sto. Da ropte fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, spring under sengen, under
sengen; nå kommer han!"

Hun var ikke sen til å lyde fuglen og gjemme seg under
sengen; hun krøp så langt inn til veggen som hun kunne, ja hun
var så redd at hun gjerne hadde krøpet inn i veggen, om det
hadde vært råd.

Så kom kjæresten hennes med en annen jomfru. Hun ba så smått
og så vent at han skulle spare livet, så skulle hun aldri røbe
ham for noen; men det hjalp ingen bønn. Han rev av henne alt,
både klærne og gullet, så nær som en ring hun hadde på fingeren.
Den slet han i, men kunne ikke få den av; så hakket han av
fingeren, så den spratt under sengen, og jomfruen som lå der,
tok den til seg og gjemte den. Kjæresten sa til en liten gutt
som var med ham, at han skulle krype under sengen og ta fram
fingeren. Ja, han la seg ned og tok innunder, og kjente henne
som lå der; men hun klemte ham hardt i hånden, og så skjønte han
meningen. "Den ligger så langt innunder, at jeg kan ikke rekke
den," sa han; "det får være til det blir dag, så skal jeg ta
den."

Tidlig om morgenen fór røveren ut igjen, og gutten skulle
være hjemme og passe huset, og ta imot den jomfruen han ventet;
men han skulle ikke slippe henne inn i de to rommene han visste.

Da han vel var kommet til skogs, gikk gutten inn og sa at nå
kunne hun komme fram.

"Du var heldig du, som kom så tidlig, ellers hadde han drept
deg, som alle de andre," sa han.

Hun stanset ikke lenge, kan du vite, men skyndte seg hjem det
forteste hun kunne, og da faren spurte hvorfor hun kom så snart,
så fortalte hun hva kjæresten var for en, og det hun hadde hørt
og sett.

Da det led på litt, kom frieren reisende igjen, og var så
gild at det lavde av ham, og spurte hvorfor hun ikke kom og
gjestet ham, som hun hadde lovt.

Det hadde kommet en mann med en kjelke i veien for det, sa
faren; men nå fikk han ta til takke med det huset de kunne
skaffe ham; og så ba han ham bli der, for han hadde bedt til
gjestebuds; det skulle være liksom festerøl.

Da de hadde ett, og satt ved bordet enda, sa datteren i huset
at hun hadde hatt slik en underlig drøm, for et par netter
siden; hadde de hug til å høre, skulle hun fortelle den; men
alle måtte love å bli sittende i ro til hun var ferdig.

Ja, de ville gjerne høre, og de skulle bli sittende, det
lovte de alle; kjæresten også.

"Jeg drømte at jeg gikk på en bred vei, og der jeg gikk fram,
var det strødd erter."

"Ja det er liksom når du går til meg det, venn min," sa
kjæresten.

"Så ble veien smalere og smalere, og det bar langt
bortigjennom skog og ødemark."

"Det er liksom veien til meg, det, venn min," sa han.

"Så kom jeg til en grønn voll og til et stort og gildt hus."

"Det er liksom hos meg det," sa han.

"Så kom jeg inn på kjøkkenet. Jeg så ikke noe menneske der;
men under taket hang det en underlig fugl i et bur, og da jeg
gikk inn i stua, så ropte den etter meg: "Skjønn jomfru, vær
dristig, men vær ikke altfor dristig!"

"Det var liksom hos meg det, venn min," sa kjæresten.

"Så gikk jeg inn i kammerset; fuglen ropte det samme som den
sa før. Der inne var det så mange dragkister, og da jeg dro ut
skuffene og så ned i dem, var de fulle med sølvtøy og gullstas
og alt det som gildt var."

"Ja det var hos meg det, venn min," sa han. "Jeg har også
mange skuffer med gull og sølv og kostelige ting."

"Så gikk jeg inn i et annet kammers; fuglen ropte til meg
igjen og sa det samme som han hadde sagt, og der hang det fullt
av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene."

"Ja det var også hus meg, venn min," sa han; "der er klær og
stas både av silke og fløyel."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, satte fuglen i å
illskrike: "Skjønne jomfru, skjønne jomfru, vær dristig, men vær
ikke altfor dristig!" Og i det kammerset sto det tønner og såer
rundt alle veggene, og de var fulle av blod."

"Fy, det var fælt, det er slett ikke som hos meg, venn min,"
sa kjæresten; nå fikk han vondt og ville ut.

"Det er jo bare en drøm jeg forteller," sa datteren i huset;
"bli du sittende, du kan alltid tåle å høre på det."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, tok fuglen på å
illskrike det samme som den sa før: "Skjønn jomfru, skjønn
jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der lå det
mange døde kropper og benrangler av drepte mennesker."

"Nei, det var slett ikke hos meg," sa kjæresten og ville ut.

"Sitt du," sa hun; "det er jo ikke annet enn en drøm, og den
tåler du nok å høre. Jeg syntes også det var fælt, og sprang ut
igjen; men jeg kom ikke lenger enn ut i det andre kammerset, der
alle blodtønnene sto; da skrek fuglen at jeg skulle springe
under sengen og gjemme meg, for nå kom han. Og så kom han, og
han hadde med seg en jomfru som var så vakker at jeg syntes jeg
ikke hadde sett maken til henne. Hun ba så vakkert for seg at
han skulle spare livet; men han brydde seg ikke et grann om det.
Hun gråt og ba; han rev av henne klærne og tok alt hun hadde, og
sparte hverken livet eller noen ting. Men på venstre hånden
hadde hun en fingerring, som han ikke kunne få revet av; så
hakket han fingeren av henne, og den spratt under sengen til
meg."

"Fy, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten.

"Jo, hos deg var det! Der er fingeren, og der er ringen, og
der er mannen som hakket den av," sa hun.

Så tok de ham og slo ham ihjel og brente både ham og huset i
skogen.