Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 077)

Country of origin: Norway

Story type: Friends in Life and Death (ATU 470)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Venner i liv og død

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor
hverandre til at de skulle ikke skilles, hverken i liv eller
død. Den ene ble ikke gammel før han døde, og en stund etter
fridde den andre til en gårdmannsjente, fikk henne til kjæreste
og skulle gifte seg. Da de ba til bryllups, gikk brudgommen selv
til kirkegården, der vennen lå, banket på graven og ropte på
ham. Nei, han kom ikke. Han banket igjen, og han ropte igjen;
men det kom ingen. Tredje gangen banket han hardere, og ropte
høyere at han skulle komme, så han kunne få tale ved ham. Langt
om lenge hørte han det ruslet, og endelig kom dødningen opp av
graven.

"Det var godt du kom nå," sa brudgommen; "jeg har stått her
og banket og ropt på deg."

"Jeg var langt vekk," sa dødningen, "så jeg hørte det ikke
skjellig før siste gangen."

"Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom," sa gutten, "og du mins
vel vi talte om det før, at vi skulle følges og komme i
bryllupet til hverandre."

"Jeg minst det," sa dødningen, "men du får bie et grann, så
jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i
bryllupsfølge."

Gutten hadde liten tid, for han skulle hjem i
gjestebudsgården, og de skulle snart i kirken; men så måtte de
gi tål litt og la den døde få et rom for seg selv, som han ba
om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre,
for han måtte være med i kirken.

Ja, dødningen fulgte både til kirken og fra kirken, men da
det led så langt ut i bryllupet at de hadde tatt kronen av
bruden, ville han reise. For gammelt kjennskap og vennskap ville
brudgommen følge ham til graven igjen. Som de gikk til
kirkegården, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig,
eller slikt som kunne være gildt å vite.

"Ja, det har jeg," svarte dødningen; "mangt og mye har jeg
sett," sa han.

"Det skulle være rart å se," sa brudgommen; "jeg kunne ha hug
til å slå lag og få se det, jeg og," sa han.

"Det kan du nok," sa dødningen; "men det kan komme til å vare
en stund, du blir borte."

Det fikk så, mente brudgommen, og fulgte med ned gjennom
graven. Men før de steg nedi, tok dødningen og flekket en
gresstorve av kirkegården, og la på hodet til gutten; det bar
langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de
kom til en stor, svær port. Den lukket seg opp da dødningen
rørte ved den; innenfor tok det liksom til å lysne, i førsten
kom måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det.
Langt om lenge kom de fram ensteds, der det var slike grønne
bakker med gildt, fett gress, og der gikk en stor buskap som
drev på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge og tomme og usle
ut.

"Hva skal dette være for noe?" sa gutten som var brudgom, "at
de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde
betaling for det?"

"Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og
skraper i hop aldri så mye," sa den døde.

Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter,
der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og
annen liten gressflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med
dyr som var så vakre og fete og blanke så det skinte i dem.

"Hva?" sa brudgommen; "disse som har så skrint beite og enda
ser så godt ut, hva er det for noe?"

"Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de
har," sa dødningen.

Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et
stort vann. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke
tålte å se på det.

"Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen," sa
dødningen; "nå blir jeg borte en stund."

Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han
satt, rant søvnen på ham, og det var som alt ble borte for ham i
en trygg fast søvn.

Om en stund kom dødningen igjen.

"Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her,"
sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd
med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han
hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen
fulgte ham samme veien like til graven. Der skiltes de og sa
farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent
hjem til bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det
skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på
alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken
hørt eller spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk
ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over denne
skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han
ikke kunne finne noen han kjente, tok han veien til presten og
fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den
tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet.
Presten visste ingen ting om det, men da han hadde lett igjennom
de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde
stått for lang, lang tid siden, og de folkene han talte om,
hadde levd for fire hundre år siden.

Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i
prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i den og ville se
seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i
fire hundre år og var kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av
eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han
skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og
slo seg ihjel.