Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 078)

Country of origin: Norway

Story type: The Magic Ring (ATU 560)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Gutten som skulle tjene tre år uten lønn

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en fattig husmann som hadde en eneste sønn; men
han var så lat og trollet, denne sønnen, han ville hverken folke
seg eller ta seg til noen verdens ting. Skal jeg ikke bli føende
på denne lange gutten all min tid, så må jeg ha ham så langt
bort at ingen kjenner ham, tenkte faren ved seg selv; rømmer han
da, så er det ikke så lett å komme hjem igjen. Ja, mannen tok
med seg sønnen sin, fór både vidt og bredt og bød ham fram til
tjenestegutt; men det var ikke noen som ville ha ham.

Langt om lenge kom de til en riking, som hadde ordet på seg
at han snudde skillingen syv ganger før han slapp den. Han
skulle ta gutten til gårdsgutt, og der skulle han tjene tre år
uten lønn; men når de tre årene var omme, skulle mannen gå til
byen to morgener og kjøpe det første han møtte, som var å få, og
den tredje morgenen skulle gutten gå til byen og kjøpe det
første han møtte: det skulle han få istedenfor lønn. Ja, gutten
tjente årene ut, og han skikket seg bedre enn noen kunne tenkt.
Han var ikke av de beste gårdsdrengene, det er sikkert nok; men
husbonden var ikke av beste slaget, han heller, for han lot ham
gå der hele tiden med de samme klærne han hadde da han kom, så
på slutten var det ikke annet enn bot på bot og lapp på lapp.

Da mannen skulle i veien og kjøpe, la han ut i otta lenge før
dag. "Dyre varer må ses ved dagens lys; de farer ikke byveien så
tidlig," sa han ved seg selv; "dyrt nok kan det bli likevel, for
det er på von og våge hva jeg finner."

Den første han møtte på bygaten, var en gammel kjerring, og
hun bar en kurv med lokk over. "Goddag, gamlemor," sa mannen.
"Goddag igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din," sa
mannen. "Skulle du visst det?" sa kjerringa. "Jeg skulle så," sa
mannen, "for jeg skulle kjøpe det første jeg møtte." - "Ja vil
du vite det, så kjøp!" sa kjerringa. "Hva koster det da?" sa
mannen. Ja, fire skilling måtte hun ha, sa hun. Det var ikke så
urimelig pris enda, syntes mannen; han fikk nok bli ved det da,
sa han og lettet på lokket; så var det en hundehvalp som lå nedi
kurven.

Da mannen kom hjem fra byreisen, sto gutten på tråkka og
undres på hva han skulle få i lønn for det første året. "Er du
alt hjemme igjen, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva
kjøpte du da?" sa han. "Det var låkt, det jeg kjøpte," sa
mannen; "jeg vet mest ikke om jeg skal té det fram; men jeg
kjøpte det første som var å få, og det var en hundehvalp," sa
han. "Det skal du riktig ha takk for," sa gutten, "hunder har
jeg støtt likt så vel," sa han.

Den andre morgenen gikk det ikke likere. Mannen var ute i
otta igjen, og han var ikke inne på bygaten før han møtte
kjerringa med kurven. "Goddag, gamlemor," sa mannen. "Goddag
igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven i dag?" spurte
mannen. "Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Hva
koster det da?" sa mannen. Ja, det var fire skilling det, hun
hadde ikke mer enn én pris, hun. Han fikk ha det da, sa mannen;
det var vel vandt han fikk noe som det var bedre kjøp på. Han
lettet på lokket, så var det en kattunge denne gangen.

Da han kom til gårds, sto gutten på tråkka igjen og ventet og
undres på hva han skulle få i lønn for det andre året. "Er du
alt der, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva kjøpte du
i dag, da?" sa han. "Å, det ble verre og ikke bedre," sa mannen;
"men det var etter som vi var forlikt om det; jeg kjøpte det
første jeg møtte, og det var ikke annet enn denne kattungen," sa
han. "Du kunne aldri ha råkt det bedre," sa gutten, "for katter
har jeg støtt likt vel så godt som hunder," sa han. "Det kom jeg
ikke så ille fra enda; men det blir vel andre tak når han skal i
veien sjøl," tenkte mannen.

Tredje morgenen la gutten av gårde, og som han kom inn på
bygaten, møtte han den samme gamle kjerringa med kurven på
armen. "Godmorgen, gamlemor," sa gutten. "Godmorgen igjen,
gutten min," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din?" sa gutten.
"Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Vil du selge da?"
sa gutten. Ja, Det ville hun, og fire skilling skulle det koste.
Det var godt kjøp, mente gutten, og han måtte ha det, for han
skulle kjøpe det første kjøpendes han møtte. "Nå kan du ta hele
stasen," sa kjerringa, "både kurven og det som er i den; men se
ikke på det før du kommer hjem, hører du det?" sa hun. Nei, han
skulle ikke se på det, var det likt seg.

Men han gikk og undres og undres på hva som kunne være i
kurven, og enten han ville eller ikke, så kunne han ikke berge
seg for å lette på lokket og gløtte nedi. Med det samme smatt
det ut gjennom gløtten en liten firfirsle, og rant bortetter
gaten så fort at det hven etter den, - det var ikke noe annet i
kurven. "Nei, bi litt og far ikke slik avsted, jeg har kjøpt
deg, jeg," sa gutten. "Stikk meg i sporden, stikk meg i
sporden!" ropte firfisla. Ja, gutten var ikke sen til å renne
etter og hugge tollekniven i sporden på den, just som den ville
smette inn i et hull i muren, og med det samme ble den omskapt
til en kar, så gild og så vakker som den gildeste prins, og
prins var det og.

"Nå har du frelst meg," sa han; "for den kjerringa som du og
husbonden din har handlet med, det er en trollkjerring, og hun
har skapt om meg til firfisle og søsknene mine til hund og
katt," sa han. Det var artig, syntes gutten. "Ja," sa prinsen,
"nå var hun på veien og ville kaste oss til fjords og drepe oss;
men kom det noen og ville kjøpe, så måtte hun selge oss for fire
skilling stykket; så var det laga, og så mye rådde far min også.
Nå skal du være med hjem til ham og få lønn for det du har
gjort," sa prinsen. "Det kan bli vonoms lenger det," sa gutten.
"Å, ikke så langt enda," sa prinsen. "Der er det," sa han og
viste på et stort berg borte i vidda.

De la i veien det beste de vant; men det var vonlig lenger
enn det så ut til; for de rakk ikke fram før det led langt på
natt. Prinsen til å banke på. "Hvem er det som banker på min dør
og øder min nattero?" sa det inne i berget; han var så sterk i
målet at jorden skalv. "Å, lukk opp du, far, det er sønnen din
som er kommet hjem igjen," sa prinsen.

Ja, han lukket opp både fort og vel. "Jeg trodde mest du lå
på havsens bunn," sa gamlingen; "men du er ikke alene," sa han.
"Det er denne karen som har frelst meg," sa prinsen; "jeg har
bedt ham med hit, så du kan gi ham lønn for det." Det skulle det
nok bli råd til, mente kallen. "Nå får dere komme inn," sa han;
"dere kan ha bo å hvile." Ja, de gikk inn og satte seg, og
kallen la et fange vedskier og et par store kubber på varmen, så
det tok til å lòge og lyse som av klare dagen i hver krok, og
hvor de så hen, var det gildere enn gildt. Slikt hadde gutten
aldri sett før, og slik mat og slikt drikke som gamlingen satte
fram til dem, hadde han ikke smakt heller; og fat og brikker og
støp var av bare sølv og blanke gullet alt i hop. De var ikke
vonde å nøde, de karene; de åt og de drakk og levde vel, og
siden sov de til langt utpå andre dagen. Men gutten var ikke
våken, før gamlingen kom med morgenskjenk til ham i en
gulltomling. Da han så hadde raspet på seg fillene sine og
matstelt seg, tok gamlingen ham med og viste ham omkring, så han
kunne ta ut det han ville ha til lønn for det han hadde frelst
sønn hans. Det var mye å se og mer å ta av, kan du tro.

"Hva vil du nå ha?" sa kongen. "Du kan få hva du vil; du ser
det er nok å ta av," sa han. Han fikk da tenke seg om litt og
tale med prinsen først, sa gutten. Ja, det skulle han få.

"Nå har du vel sett mye gildt?" sa prinsen. "Det var likt til
det," sa gutten; "men si meg hva jeg skal ta av all denne
herligheten du," sa han; "far din sier jeg skal få lov til å
velge." - "Du skal ikke ta noe av alt du har sett," sa prinsen;
"men han har en liten ring på fingeren sin, den skal du be om."

Ja, han gjorde så, han ba om den vesle ringen som satt på
fingeren hans.

"Det er det kjæreste jeg eier, det," sa kongen, "men så er da
sønnen min vel så kjær; du får ha den likevel. Vet du nå hva den
duger til?" sa han. Nei, det visste ikke gutten. "Når du har
denne på fingeren, kan du få alt det du ønsker deg," sa kongen.

Så takket gutten for seg, og kongen og prinsen bød ham lykke
på reisen og ba ham passe vel på ringen.

Han var ikke kommet langt på veien, før han tenkte han fikk
friste hva ringen dugde til, og så ønsket han seg klær fullt
opp; ikke før hadde han ønsket det, før de satt på ham, og han
var så gild og så blank som en nyslått toskilling. Så tenkte
han: Det skulle være artig å gjøre far min et spikk; han var nå
ikke så grei han heller, den tid jeg var hjemme. Og så ønsket
han at han skulle stå utenfor stuedøren hos far sin, så fillete
som han var før, og med det samme sto han der.

"Goddag, far, og takk for sist," sa gutten. Men da faren fikk
se ham kom igjen enda mer fæl og fillet enn han reiste, satte
han i å tute og bære seg ille: "Det er ikke råd med deg, når du
ikke har tjent så mye som klær på kroppen i all den tid du har
vært borte," sa han.

"Å, bær deg ikke så ille, du far," sa gutten; "du skal ikke
skue fanten på fillene. Nå skal du være foretalsmann og gå til
kongens gård og fri til datter hans for meg," sa gutten.

"Å fy, å fy, det er jo til spott og spe!" sa far hans. Men
gutten mente det var ramme alvor; han tok en bjørkekavle og
jaget far sin helt inn i døren på kongsgården, så han stupte
stortutende like inn i stua til kongen.

"Nå, nå hva er på ferde med deg, mann min?" sa kongen; "har
du lidd urett, så skal jeg se til å skaffe deg rett," sa han.
Nei, det hadde han ikke, sa mannen; men han hadde en sønn som
han hadde stor sorg av; ikke kunne han få folk av ham, og nå
kunne han ikke tro annet enn han hadde gått fra det vesle vettet
han hadde hatt og, sa han: "for nå fulgte han meg like til dørs
her i kongens gård med en stor bjørkekavle og truet meg til
åbegjære kongens datter til ham," sa mannen. "Slå deg til tåls,
du min mann," sa kongen, "og be ham komme inn til meg, så får vi
se om vi ikke kan bli forlikt," sa han.

Gutten drev inn til kongen, så fillene flaknet om ham. "Får
jeg datter di?" sa han. "Det var nå det vi skulle tales om," sa
kongen. "Kanskje du ikke kan være tjent med henne, og kanskje
ikke hun kan være tjent med deg heller," sa han. Det var von
det, mente gutten.

Så var det nylig kommet et stort skip fra utlandet, og det
kunne de se fra vinduet i kongsgården. "Det er det samme," sa
kongen; "er du god for ågjøre et skip på en time eller to, som
er maken til det som ligger der nede på fjorden og skoller så
gildt, så skal du kanskje få henne," sa han. "Var det ikke
verre?" sa gutten. Så gikk han ned til stranden og satte seg i
en sandhaug, og da han hadde sittet der lenge nok, ønsket han
det skulle ligge et skip på fjorden fullt ferdig med master og
seil og fulle greier, som var maken til det som lå der før. Rett
som det var, så lå det der, og da kongen så det var to skip for
ett, kom han ned på stranden og skulle ha greie på dette; da så
han gutten sto ute i en båt med en kost, liksom han skulle koste
etter flekkene og jevne skjolder; men da han fikk se kongen på
stranden, kastet han kosten og skrek: "Nå er skipet ferdig, får
jeg datter di nå?" - "Det var nå det," sa kongen; "du får vel
prøve et stykke til først. Kan du bygge et slott maken til
slottet mitt, på en times tid eller to, så får vi se," sa
kongen.

"Ikke verre?" ropte gutten og strøk avsted. Da han hadde
drevet omkring så lenge at det led mot slutten på tiden, så
ønsket han det skulle stå et slott maken til det som sto der
før. Det varte ikke lenge før det sto der, skal jeg tro, og det
var ikke lenge heller før kongen kom både med dronningen og
prinsessen og skulle se seg om i det nye slottet. Gutten sto der
med kosten og kostet igjen, han. "Her er slottet fiks og ferdig;
får jeg henne nå?" skrek gutten.

"Det var nå det -" sa kongen. "Du får komme inn, så vi kan
tales ved om det," sa han; for han skjønte at gutten kunne mer
enn mate seg, og så gikk han og grundet på hvordan han skulle
bli av med ham. Ja, kongen gikk da foran, og dronningen, og så
kom kongsdatteren nærmest gutten. Best som han gikk, så ønsket
gutten han skulle være den vakreste i hele verden, og med det
samme var han det. Da kongsdatteren fikk se hvor vakker han var
blitt med ett, dyttet hun til dronningen, og hun til kongen
igjen, og da de hadde glant seg mett, så kunne de grant skjønne
han var mer enn det var likt til da han kom dit i fillepelsen
sin. Så la de over at prinsessen skulle fare fint, til hun fikk
greidd ut hvordan det hadde seg med ham.

Ja, prinsessen gjorde seg nå så lekker og så blid som en
smørask og tisket og smisket for gutten; hun kunne da ikke være
ham foruten hverken dag eller natt. Da det led utpå første
kvelden, så sa hun: "Siden vi skal ha hverandre, du og jeg, så
har du vel ikke noe å dølge for meg, og du dølger vel ikke
hvordan du har gjort alle disse gilde greiene heller."

"Å ja," sa gutten, "det skal du nok få vite siden; la oss bli
mann og kone, det gjelder ikke før," sa han. Den andre kvelden
låt ikke kongsdatteren riktig vel. Hun kunne nok skjønne det, sa
hun, at han ikke brydde seg stort om kjæresten sin, når han ikke
ville si henne det hun ba om; og når han ikke ville gjøre henne
til viljes i slikt et lite grann, så fikk det heller være med
hele kjæresteskapen da. Nå ble gutten rent ille ved, og for at
det skulle bli vel igjen, så sa han henne alt sammen. Hun var
ikke sen til å bære det fram til kongen og dronningen, så la de
over hvordan hun skulle få ringen fra gutten, og siden mente de
det skulle ikke være farlig å bli kvitt ham.

Om kvelden kom kongsdatteren med dvaledråper, og sa hun ville
skjenke kjæresten sin en elskedrikk, for hun syntes ikke han
holdt nok av henne, sa hun. Ja, han tenkte ikke på noe galt han,
og så drakk han ut drikken, og med det samme sov han så hardt at
de gjerne kunne ha revet ned huset over hodet på ham. Så tok
prinsessen ringen av fingeren hans, satte den på sin og ønsket
at gutten skulle ligge på dyngen ute på gaten, så fillet og
fantefæl som han var da han kom dit, og i hans sted ville hun ha
den vakreste prins i verden. Det var så med det samme det. Da
det led på, våknet gutten ute på dyngen; først trodde han bare
det var en drøm; men da han kjente at ringen var borte, skjønte
han hvordan det hadde gått til, og da ble han så rent forturet
at han satte i vei og ville springe lukt på sjøen og drukne seg.

Med det samme møtte han katten som husbonden hans hadde kjøpt
til ham. "Hvor skal du hen?" sa katten. "På sjøen og drukne
meg," sa gutten.

"Vør ikke det," sa katten. "Du skal nok få igjen ringen," sa
hun.

"Ja skal jeg det, så - -" sa gutten.

Katten i vei. Rett som det var, så møtte den en rotte. "Nå
tar jeg deg," sa katten.

"Å, vør ikke det," sa rotta, "så skal du nok få igjen
ringen."

"Ja skal jeg det, så - -" sa katten.

Da de hadde kvaret seg på kongsgården, løp rotta omkring og
noset og lurte der prinsessen og prinsen lå; til sist så fant
hun et lite hull, som hun smatt inn igjennom. Så høre hun de
snakket enda, og hun kunne skjønne at prinsen hadde ringen på
fingeren sin, for prinsessen sa: "Du passer vel ringen, venn
min," sa hun. "Pøh! - det kommer vel ingen her inn gjennom murer
og vegger etter den ringen!" sa prinsen; "men tror du ikke den
er sikker på fingeren så kan jeg ta den i munnen," sa han.

Om en stund vendte han seg på ryggen og skulle til å sove;
med det samme ville ringen fare i halsen på ham, og så hostet
han, så den spratt ut og trillet bortetter gulvet. Vips - tok
rotta og smatt ut med den til katten, som satt og lurte ved
rottehullet.

Men imens hadde kongen fått tak i gutten og satt ham inn i et
stort tårn og dømt ham fra livet, for det han hadde drevet spott
og spe med ham og datter hans, sa han, og der skulle han sitte
til den dagen han skulle rettes. Mens katten holdt på å krype
omkring og skulle friste å luske seg inn i tårnet til gutten,
kom det en ørn og slo klørne i den og reiste ut over sjøen med
den; rett som det var, kom det en falk og kastet seg over ørnen,
så den slapp katten på sjøen; men da katten kjente det våte, ble
hun så redd at hun slapp ringen og svømte til lands. Hun hadde
ikke ristet vannet av seg og pyntet seg, før hun møtte hunden
som husbonden hadde kjøpt til gutten.

"Nei, hvordan skal det bære i vei nå da?" sa katten og gråt
og ille låt; "nå er ringen borte, og gutten vil de ta livet av,"
sa hun.

"Jeg vet ikke jeg," sa hunden; "men det vet jeg, at det river
og sliter i innmaten på meg, så det kunne ikke være verre om den
skulle vrenge seg," sa han.

"Du skal se du har forett deg på spist mat," sa katten.

"Jeg eter aldri mer enn jeg orker," sa hunden; "og nå har jeg
ikke ett annet enn en dau fisk som lå uti fjæra og fløt," sa
han.

"Kanskje fisken hadde svelgjet ringen," sa katten, "og nå
holder du vel på å sette til, du og, av det du ikke kan døye
gull," sa hun.

"Kan hende det," sa hunden; "så var det likså godt å ta livet
først som sist; kanskje gutten kunne komme fra det da," sa den.

"Å, vør ikke det," sa rotta - hun var også med -; "det skal
ikke stort åp til, før jeg kommer inn, og er ringen der så sant,
skal jeg nok snuse den opp," sa hun. Ja, rotta smatt inn i
hunden, og det varte ikke lenge før hun kom ut igjen med ringen.
Så la katten avsted til tårnet og krafset seg oppover til hun
fant et hull som hun kunne få labben inn igjennom, og ga så
gutten ringen igjen.

Han hadde ikke fått den på fingeren, før han ønsket at tårnet
skulle revne, og med det samme sto han midt i døren og skjelte
kongen og dronningen og kongsdatteren ut for noe skarvepakk.
Kongen var ikke sen om årope sammen krigsmakten sin, og sa til
dem at de skulle kringrenne tårnet og ta gutten, det kvittet
enten de fikk ham død eller levende. Men gutten ønsket bare at
hele soldatmakten skulle sitte til opp under armene i den store
blautmyra inne i fjellet, så hadde de kav nok med å komme opp
igjen, de som ikke ble der. Da han så var ferdig med
krigsmakten, tok han fatt på kongen og dronningen og
kongsdatteren igjen; han ønsket de måtte bli sittende alle sine
levedager i tårnet, der de hadde satt ham.

Så tok han landet og riket etter kongen. Hunden ble til prins
og katten til prinsesse igjen, henne tok han og giftet seg med,
og så drakk de bryllup og turte både vel og lenge.