Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 082)

Country of origin: Norway

Story type: The Giant Without A Heart, (ATU 302)

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde
i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til
sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg, og
noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var
død, ville gutten ut i verden og friste lykken; så bandt han
sverdet om seg og tok brødsmulene og la i strieplagget til
niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. På veien
måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne
se ut over vidda, fikk han se en løve, en falk og en maur, som
sto og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved da han
så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og
skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik at hver fikk
det han burde ha.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven
ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og
noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort
det, sa han: "Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det
meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste,
for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper
i kroker og kriker."

Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så
spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel
imellom dem. "Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med
det, så er jeg velnøyd," sa han; "men betaling skal jeg ikke
ha." Jo, det skulle han ha, sa de. "Vil du ikke ha annet," sa
løven, "så skal du få tre ønsker." Men gutten visste ikke hva
han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at
han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han
ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han
kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.

Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og
la til åfly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da
han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke
fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet,
satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et
underlig berg, og gikk omkring på det en stund.

Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen
og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i
et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen,
fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da
falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og - husj - slo
kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.

Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og
så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos
kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så
kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. I det samme var
gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen.
Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til
kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men
ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen.
Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og
satte seg hos kongsdatteren.

Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på
ferde igjen.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn
i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både
høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke
kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; "skriker du
slik én gang til," sa han, "så skal du bli var det at kongen er
far din."

Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var
hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var
så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.

Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første
gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne,
og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver
torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en
drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom,
og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen,
skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om
morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én
inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen
hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin
at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen
var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit
dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i
kongsgården viste veien for ham.

Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og
sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og
røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde
gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene
hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde
ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode
igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det
og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det
ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha
kongsdatteren.

Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve
haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom
luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen
sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen
igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken
bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men
da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han
hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og
satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en
sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en
dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han
krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter
og lysket en haugebasse med tre hoder.

"Jeg har nok gått riktig!" tenkte gutten ved seg selv, for
han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene
hadde tatt. "Kanskje jeg finner den andre også," sa han ved seg
selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt
en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han
hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der
satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni
hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte
hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun
haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom
ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun
skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og
hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på
foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å
lyske haugebassen.

Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker.
"Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?" sa trollet.

"Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem
til min fars gård," sa kongsdatteren.

"Nei, det gjør du aldri," sa haugebassen; "ikke før noen
finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det
niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det
finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker
alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og
vannet til engmarker."

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene
og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk,
og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet,
under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med
det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at
han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som
han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet
ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre
dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy
han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom
sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto
et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden,
vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se.
Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og
herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha
hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv
samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda
bedre!