Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 083)

Country of origin: Norway

Story type: True Love (ATU 611)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Tobakksgutten

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en fattigkjerring som gikk omkring med sønnen
sin og ba; hjemme hadde hun hverken å bite eller brenne. Først
gikk hun bygdimellom, og så kom hun til byen. Da hun hadde gått
husimellom der en stund, kom hun til borgermesteren. Det var
både en snill mann og en gjev mann, en av de beste i byen; for
han var gift med datteren til den rikeste kjøpmannen der, og med
henne hadde han en liten datter; de hadde ikke flere barn, så
hun var både søtungen og sukkerungen, og det var ingen ting som
var for god for henne. Hun ble straks velkjent med denne
fattiggutten også, da han kom der med mor si, og da
borgermesteren så at de var godvenner så snart, tok han til seg
gutten, så hun kunne ha ham til lekebror. Ja, de lekte sammen og
stelte sammen, leste sammen og gikk på skole sammen, og var
støtt venner og vel forlikt.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da
de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten;
først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han
igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok
han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: "Skal slik en
skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?" sa
hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det
visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende
sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et
stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det
samme både hva han var og hva han ble; "når armod kommer til
ære, vet den ikke hvordan den vil være," og "den som er slått
til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en
gullpenge," sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være;
hun ville av med ham. Da det ikke var annen råd, så sendte
borgermesteren ham bort med en kjøpmann som var kommet dit med
et skip, der skulle han være kahyttsgutt. Til konen sa han at
han hadde solgt gutten for tobakk.

Men før han reiste, brøt borgermesterdatteren ringen sin i to
stykker og ga ham halvdelen, så de kunne kjennes, om de skulle
møtes igjen. - Så reiste skipet, og gutten kom til en by langt
borti landene. Der hadde det nylig kommet en prest som var så
svær til å preke at alle måtte i kirken og høre ham, og om
søndagen måtte skipsfolkene dit også og høre preken. Gutten ble
alene igjen på skipet. Som han holdt på å lage maten, hørte han
det kauet over et sund tett ved. Gutten tok båten og satte over,
og så var det en gammel kjerring som sto der og hauket. "Ja nå
har jeg stått her i hundre år og hauket og kauet, og tenkt jeg
skulle komme over sundet," sa kjerringa; "men ingen har hørt det
og vørt det før du, og du skal få lønn for det du har satt meg
over," sa hun. Gutten måtte følge med til søster hennes, som
bodde i et berg tett ved, og der skulle han be om den gamle
duken som lå på skaphyllen. Ja, da han kom dit, og
trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over
sundet, så måtte han få hva han ville, sa hun.

"Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle duken som ligger på
skaphylla, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av deg sjøl," sa
trollkjerringa.

"Nå får jeg ombord og koke helgemat til kirkefolkene," sa
gutten. "Vør det ikke," sa kjerringa; "den skal koke seg sjøl
den, mens du er borte," sa hun. "Bli med meg, skal du få mere
lønn du; jeg har stått ved sundet og hauket og kauet i hundre
år; men ingen har hørt det eller vørt det før du." Så skulle han
følge med til den andre søsteren. Der skulle han be om å få det
gamle sverdet som var slik at han kunne putte det i lommen, så
ble det en kniv, og dro han det ut, så ble det til et langt
sverd; hyttet han med den svarte eggen, så falt allting dødt, og
hyttet han med den hvite, så ble alt levende igjen. Ja, da de
kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster
hennes over sundet, så skulle han ha ferjelønn; han kunne få hva
han ville. "Å, jeg vil ikke ha annet enn det gamle sverdet som
ligger oppå skapskruvet, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av
deg sjøl," sa trollkjerringa.

"Kom med meg," sa den andre; "jeg har stått ved det sundet og
hauket og kauet i hundre år, og ingen har hørt det eller vørt
det før du; du skal ha mere lønn du; bli med til den tredje
søsteren min!" Der skulle han be om den gamle salmeboken, og den
var slik, at når noen var syk og han sang en salme som passet
til sykdommen, så ble den syke frisk igjen. Ja, da de kom fram,
og den tredje trollkjerringa hørte han hadde hjulpet søster
hennes over sundet, skulle han ha ferjelønn der også; han kunne
få hva han ville. "Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle
salmeboka til bestemor, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av deg
sjøl," sa trollkjerringa.

Da han kom ned på skipet igjen, var folkene i kirken enda. Så
prøvde han duken og bredde ut bare en liten snipp, for han ville
se hva den dugde til først, før han la den på bordet og brukte
den. Jo, det ble både gild mat og mye mat, og drikke til, det
var sikkert nok. Han tok bare en smakebete han, og så ga han
hunden så mye den orket å ete.

Da kirkefolkene kom ombord, sa skipperen: "Hvor har du fått
all den maten til hunden? Han er jo stinn som en rullepølse og
lat som en purke." "Å, jeg ga'n beina jeg," sa gutten. "Det var
bra gutt, som kom i hug hunden også," sa skipperen. Så bredde
han ut duken, og med det samme var det så fullt med mat og
drikkendes varer at de aldri hadde levd så vel før.

Da gutten var alene med hunden igjen, ville han prøve sverdet
også. Han hyttet til den med den svarte eggen, så falt den død i
dekket; men da han snudde det og hyttet med den hvite, levnet
den opp og vispet med halen imot lekekameraten sin. Men boken,
den kunne han ikke få prøvd.

Så seilte de både vel og lenge, til det kom en storm på dem
som varte i mange dager; de lå og drev så de ikke visste hvor de
var. Til sist så stilnet det, og de kom til et land langt borte,
der ingen av dem var kjent; men de kunne skjønne det var stor
sorg der, og det var det også, for kongsdatteren var spedalsk.
Kongen kom ned til skipet og spurte om ingen kunne frelse henne
og gjøre henne god igjen. Nei, det var ingen der ombord som
kunne, sa de som var på dekket. "Er det ingen flere ombord i
dette skipet da?" sa kongen. "Jo, en liten fillegutt," sa de.
"La ham komme, han og," sa kongen. Gutten mente han nok skulle
gjøre henne god. Skipperen ble så vill og redd da han hørte
dette, at han rente i ring som en tordivel i en tjærekopp; han
tenkte gutten kunne legge seg borti noe som han ikke kom vel
ifra, og mente det var ikke verdt å vøre slikt barnesnakk. Men
kongen sa at vettet kom med veksten, og barn var mannsemne;
hadde han sagt seg god for det, fikk han prøve seg; det var
mange som hadde fristet og feilet før. Han tok ham med til
datteren, og gutten sang salmen én gang. Da kunne kongsdatteren
lette armen; han sang den én gang til, så kunne hun sitte i
sengen, og da han hadde sunget den tredje gangen, var
kongsdatteren frisk.

Kongen var så glad at han ville gi ham halvdelen av land og
rike, og datteren med. Ja, land og rike kunne det være godt nok
å ha halvdelen av, det takket han mangfoldig for, men han hadde
lovet en annet, sa han, kongsdatteren kunne han ikke ta. Så ble
han der i landet og fikk halvdelen av riket. Men da det led om
en stund, ble det krig; gutten måtte være med, og han sparte
ikke den svarte eggen, kan du vite. Krigsfolkene til fienden
falt som fluer, og kongen vant. Men så brukte han den hvite
eggen; da levnet de opp igjen alle i hop, og ga seg under
kongen, for det de fikk lov å nyte livet. Men da det var blitt
så mange, var det vondt for mat, og kongen ville gjerne gi dem
fullt opp både av mat og drikke. Så måtte gutten fram med duken
sin, og så skortet det ikke på noe slag, hverken vått eller
tørt.

Da han hadde vært en tid hos kongen, tok han på å stunde
etter borgermesterdatteren. Han rustet fire krigsskip og reiste
med, og da han kom utenfor den byen der borgermesteren var,
skjøt han og dundret så vindusrutene skrelte ut i halve byen.
Ombord på disse skipene var det så staselig som hos en konge, og
selv hadde han gull etter hver søm, så gild var han. Det varte
ikke lenge før borgermesteren kom ned og ba om ikke den fremmede
storkaren ville være så god å komme og spise hos ham. Jo, det
ville han; han kom opp til borgermesteren, og der satt han ved
siden av datteren og borgermesterfruen. Som de satt der i beste
praten, og åt og drakk og levde vel, lurte han seg til å kaste
den halve ringen oppi glasset til datteren. Hun var ikke sen om
å skjønne meningen, gjorde seg et ærend ut fra bordet og satte
den sammen med den andre halve.

Moren merket det var noe på ferde, og strøk etter, så snart
hun kunne. "Vet du hvem som er inne, mor?" sa datteren. "Nei,"
sa borgermesterfruen. "Det er han som far solgte for tobakk," sa
hun. Med det same dånte fruen og falt over ende på gulvet. Så
kom borgermesteren etter, og da han hørte hvordan det hang i
hop, ble det ikke stort likere med ham. "Det er ikke noe å få
støkk av," sa tobakksgutten; "jeg er bare kommet for å få den
veslejenta jeg kysset på skoleveien," sa han. Og til
borgermesterkonen sa han det: "Du skal aldri vanvøre fattigmanns
barn; det er ingen som vet hva det kan bli av det; for barn er
mannsemne, og vettet kommer med veksten."