Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 087)

Country of origin: Norway

Story type: The youth cheated in selling oxen (ATU 1538)

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Gutten som ville bli handelskar

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en enke som hadde en sønn, og han hadde ikke
lyst til annet enn å bli handelskar. Men de var så fattige at de
ikke hadde noe som han kunne ta på å handle med. Det eneste
moren eide, det var en purke, og den ba og tagg han om så lenge
og så vel at til sist måtte hun la ham få den. Da han hadde fått
den, skulle han avsted og selge den, så han kunne få noe å
begynne å handle med. Han bød den fram både til likt og ulikt,
men det var ingen som ville kjøpe purke den tiden. Til slutt kom
han til en rik kakse; men mye vil ha mer, og denne her var av
det slaget som aldri kunne få nok.

"Skal du kjøpe purke i dag?" sa gutten; "både stor purke, god
purke, og riktig feit purke og," sa han. Hva skulle han ha for
den? sa kaksen. Han var minst verd en halv snes daler, om det
var mellom brødre, sa gutten; men det var slike knappe tider og
så vondt for penger, så fikk han selge henne for fire daler; det
var så godt som givendes. Nei, det ville kaksen ikke; han ville
ikke gi én daler engang; han hadde flere purker enn han brydde
seg om å ha, det var ikke vondt for det slaget; men siden han
var så nødig om å selge, kunne han nok tjene ham i å kjøpe; men
det meste han ville gi for hele purka, var fire skilling; ville
han ha det, kunne han sette henne inn i grisehuset til de andre,
sa han.

Gutten syntes det var harmelig at han ikke skulle få mere for
purka; men han tykte at noe var bedre enn ingenting, og så tok
han de fire skillingene og satte inn purka, så hadde han da
penger mellom hendene. Men da han kom på veien igjen, dro det
etter med ham at han var snytt på purka, og at han ikke kom
langt med fire skilling; dess lenger han gikk og grundet på
dette, dess harmere ble han, og så tenkte han ved seg selv:
"Kunne jeg gjøre ham et dyktig spikk igjen, fikk det være det
samme både med purka og med skillingene."

Så gikk han bort og fikk seg et par sterke tommer og en
tjorpeis, og tok på seg en stor kjole og satte på seg et
bukkeskjegg, og gikk så tilbake til gauven og sa han kom fra
utlandene; der hadde han lært å være tømmermester; - han visste
det at mannen skulle bygge, måvite.

Ja, han ville gjerne ta ham til mester for byggingen sin, sa
han, for der i bygda hadde de ikke annet enn simple, hjemmelærte
tømmermenn. Da de var borte og så på tømmeret, var det den
gjeveste malmfuru noen kunne ønske seg i en husvegg, og gutten
sa også det var gildt tømmer, det kunne ingen si annet; men
utenlands hadde de nå fått en ny skikk, som var mye bedre enn
den gamle; de hugg ikke langtømmerstokker og la inn i veggen,
men de skar dem opp i småstubber, og dem solbakte de og festet
sammen igjen, og det ble både sterkere og vakrere enn en
gammeldags laftebygning. "Det er nå bruk på alle steder i
utlandet," sa gutten.

"Det fikk så være da," mente gauven, og så fikk han i hop
alle de tømmermenn og tømmerhuggere som i bygda fans, til å
hugge opp tømmeret i småstubber.

"Men så må det til noen store trær, riktig av de største
mastefuruene, til svillstokker; kanskje det ikke fins så store
trær i skogen din," sa gutten.

"Ja fins de ikke i min skog, er det vel vondt om slike trær,"
sa mannen, og så strøk de til skogs begge to.

Litt opp i marka kom de til et stort tre. "Skal tro det er
stort nok?" sa mannen.

"Nei, det er ikke stort nok; har du ikke større trær, kommer
vi ingen vei med bygginga, etter den nye måten da," sa gutten.

"Ja, jeg har dem nok større skal du se," sa mannen; "men så
må vi lenger bort." Så gikk de langt innover åsen, og så kom de
til et digert tre, et av de største mastetrærne i skogen.

"Mener du denne er stor nok?" sa mannen.

"Jeg tror det mest," sa gutten; "vi skal favne den, så får vi
se. Gå du på den andre siden av furua, så står jeg her; er vi da
ikke god for å nå sammen med hendene, så er den stor nok; men
tøy deg vel, sier jeg," sa gutten og fikk fram tommen sin.
Mannen gjorde som gutten sa.

"Ja vi rekker nok sammen," sa gutten; "bi litt, skal jeg tøye
deg bedre," sa han, og satte rennesnare om håndleddene på ham og
dro til og bandt ham vel fast til furuleggen med tjorpeisen og
til å denge mannen så lenge han orket. "Her er gutten du kjøpte
purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han, og
holdt ikke opp før han syntes han hadde nok, og han selv hadde
fått rett for purka; så løste han ham og lot ham ligge.

Da gauven ikke kom hjem, gjorde de manngard etter ham fra
bygda, og lette all marka over, og endelig så fant de ham under
mastefurua, men da var han mere død enn levende. Da de hadde
fått ham vel til gårds, kom gutten og hadde kledd seg ut som
doktor, og sa han kom fra utlandene, og han visste råd for all
slags uråd. Da mannen hørte det, ville han ha ham til å doktere
seg, og gutten mente det skulle ikke stå lenge på, men han måtte
ha ham ut i en stue for seg selv, og der måtte han være alene
med ham. "Hører De han skriker," sa gutten, "så skal De ikke
ense det; for dess mer han skriker, dess før blir han god att."

"Først skal jeg årelate deg," sa han; og så la han mannen
gruve på langbenken og bandt ham vel fast med tommen; så kom
tjorpeisen fram, og til å denge ham igjen, alt han orket. Mannen
hoiet og skrek, for ryggen var sår, og det sved i bare kjøttet,
og gutten dengte så det ikke var noen måte på det. "Her er
gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!"
sa han. Mannen bar seg som det satt en kniv i ham; men det var
ingen som brydde seg om det, for dess mer han skrek, dess før
ble han god igjen, mente de. Da gutten hadde gjort fra seg
doktereringen, reiste han av gårde det forteste han kunne. Men
de reiste etter og fikk fatt på ham igjen og satte ham fast, og
så ble han dømt til å henges.

Og gauven var så harm at han ville ikke han skulle henges før
han ble så god at han kunne gjøre det selv.

Mens gutten satt der og ventet på at han skulle bli hengt,
var en av husmennene til mannen ute en natt og stjal fra ham, og
det så gutten. Du er en god tjuvradd, tenkte han, og det skulle
vel være artig, om jeg skulle få gjort et spikk med deg før de
henger meg, sa han ved seg selv.

Da det led fram, så mannen var så god han trodde han kunne
orke å henge ham, lot han dem sette opp en galge nede ved
kvernveien, så han kunne få se kroppen henge over der hver gang
han gikk til kverna.

Da de var kommet et stykke på veien, så sa gutten:

"Du nekter meg vel ikke å tale i enerom med husmannen din som
er på kverna og maler? Jeg har en gang gjort ham en fantestrek,
og den vil jeg skrifte og be ham tilgi meg, før jeg dør."

Ja, det skulle han få lov til.

"Gud bære deg," sa han til husmannen, "nå kommer husbonden og
vil henge deg opp, for det du stjal i kålhagen hans."

Da husmannen hørte det, ble han så ille ved at han ikke
visste råd til åberge seg, og spurte gutten hva han skulle
gjøre. "Kom og bytt klær med meg og gjøm deg bak døra, så vet
han ikke annet enn det er meg," sa gutten, "og tar han noen da,
så blir det ikke deg, men meg," sa han.

Det tok tid før de fikk byttet og tatt på seg igjen, så
mannen tok til åbli redd for at gutten kanskje kunne ha rømt.
Han satte avsted til kvernhusdøren.

"Hvor er han?" sa han til gutten som sto der så hvit som en
møller.

"Han var her rettnå, jeg synes han gjemte seg bak døra," sa
gutten.

"Ja jeg skal lære deg å gjemme deg bort, din skjelm," sa han,
og tok husmannen i fullt sinne og strøk avsted til galgen med
ham og hengte ham opp med det samme, og han visste ikke annet
enn det var gutten han hengte.

Da det vel var gjort, ville han inn i kvernhuset og tale med
husmannen sin, som var der med maling.

Gutten hadde lettet opp overkverna og holdt på å trevle under
med hendene.

"Kom hit, skal du kjenne så underlig denne kvernsteinen er,"
sa gutten.

Mannen gikk borttil og kjente etter med den ene hånden.

"Nei, du kjenner det ikke uten du tar under og trevler med
begge hendene," sa gutten.

Ja, han gjorde så, men med det samme nappet gutten vågen unna
og slapp overkverna på ham, så han satt fastklemt mellom
steinene; og så fram med tjorpeisen og til å denge ham det meste
han orket igjen.

"Å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han.

Da han hadde dengt ham så mye han ville og kunne, reiste han
hjem til mor si, og da det led om en stund, så han kunne tenkte
mannen hadde kommet seg igjen, så sa han til henne:

"Ja, nå kommer han vel snart, denne mannen jeg solgte purka
til. Nå vet jeg ingen råd til å berge meg for 'n lenger; jeg får
grave opp et hull sør i jordet, og der får jeg ligge om dagen,
og så får du si til ham som jeg sier føre deg," sa gutten, og
talte om hva hun skulle si og gjøre.

Han grov opp et hull da, som han hadde sagt, og tok med seg
en stor lang slakterkniv og la seg nedi, og mor hans la over ham
bar og kvist og mose, så var han vel gjemt. Der lå han om dagen.
Om en stund kom mannen reisende og spurte etter gutten.

"Ja, det ble mye til kar av ham, enda han ikke fikk mer enn
ei purke av meg," sa kjerringa; "han ble både doktor og
tømmermester, og så ble han hengt og oppsto igjen fra de døde,
og enda får jeg aldri høre annet enn ulikt om 'n. Her om dagen
kom han heimflygende, og da gjorde han meg den største glede jeg
har hatt av 'n, han la seg til å dø," sa kjerringa. "Jeg brydde
meg ikke så mye om 'n at jeg ville koste prest og kristen jord
på 'n; men jeg grov 'n ner her sør i jordet og rakte over 'n noe
kvist og bar," sa hun.

"Ser du om han ikke snøt meg og slapp likevel!" sa mannen.
"Men siden jeg ikke fikk hevnet meg på 'n i levende live, så
skal jeg gjøre ham en vanære på hans grav."

Han strøk sør i jordet og ville sette seg; men i det samme
stakk gutten kniven i ham like til skaftet og skrek:

"Her er gutten du kjøpte purka av! Å her er gutten du kjøpte
purka av!"

Mannen avsted med kniven i kroppen, og ble så redd og
forskremt at han hverken har vært hørt eller spurt siden.