Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 088)

Country of origin: Norway

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Den grønne ridder

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en konge som var enkemann, og han hadde en
eneste datter. Men det er et gammelt ord at enkemannssorg er som
albustøt, den gjør vondt, men den går snart over; og så giftet
han seg med en dronning som hadde to døtre. Og denne dronningen,
hun var ikke bedre enn stemødre bruker være; slem og trollet var
hun støtt mot stedatteren.

Langt om lenge, da de var voksne disse prinsessene, så ble
det krig, og kongen skulle ut og slåss for land og rike. De tre
døtrene skulle få lov åsi hva kongen skulle kjøpe og ha med hjem
til dem, hvis han vant på fienden. Stedøtrene skulle nå si fra
først, hva de ville ønske seg, måvite. Jo, den første ba om en
gullrokk, så stor at den kunne stå på en sølv-åtteskilling, og
den andre hun ba om et gullepletre, så stort at det kunne stå på
en sølv-åtteskilling. Det ville de ha; og det var nå hverken for
vinninga eller for spinninga til noen av dem. Men hans egen
datter, hun ville ingen annen ting be om enn at han ville hilse
den grønne ridder. Kongen reiste ut i krigen, og hvordan det
gikk, så vant han, og hvordan det bar til, så kjøpte han det han
hadde lovt stedøtrene; det hans egen datter hadde bedt ham om
hadde han rent glemt bort. Men så gjorde han gjestebud, fordi
han hadde vunnet. Der fikk han se den grønne ridder; så kom han
det i hug, og hilste ham fra rettedatteren sin. Ridderen takket
ham for hilsningen, og han ga ham en bok som så ut som en
salmebok med spenneperm. Den skulle kongen ta med og gi henne;
men han måtte ikke lukke den opp, og ikke måtte hun det heller
før hun var alene. Da kongen var ferdig med krigen og
gjestebudslagene, kom han hjem igjen, og han var nesten ikke
kommet innenfor døren, før stedøtrene kringsatte ham etter det
han hadde lovt å kjøpe til dem. Ja, han hadde det. Men hans egen
datter, hun holdt seg tilbake og spurte ikke etter noen ting, og
kongen kom det ikke i hug han heller, før en gang han ville gå
ut; da tok han på seg den kjolen han hadde hatt i gjestebudet,
og med det samme han grep ned i lommene etter lommetørkleet,
kjente han boken. Så ga han henne den, og sa han skulle hilse,
den var fra den grønne ridder, og hun måtte ikke lukke den opp
før hun var alene.

Om kvelden da hun var for seg selv oppe på kammerset, lukket
hun opp boken, og med det samme hørte hun først en slått, så
vakker at hun aldri hadde hørt maken til den, og så kom den
grønne ridder. Han sa at boken var slik, at når hun lukket den
opp, kom han til henne, det var det samme hvor hun var henne, og
når hun lukket den igjen, var han borte med det samme.

Ja, hun lukket ofte opp boken om kvelden, når hun var alene
og i ro, og ridderen kom alltid til henne og var der som tiest.
Men stemoren hadde nesen sin i alt; hun skjønte det var noen
inne hos henne, og hun var ikke sen om å si det til kongen. Han
ville ikke tro det; de fikk da se etter først om det var så, før
de kom med slikt og tok på henne for det. En aften sto de
utenfor og lydde, og de syntes tydelig det talte innenfor. Da de
kom inn, var det ingen. "Hvem var det du talte med?" spurte
stemoren både hardt og kvast. "Det var ingen det," sa
kongsdatteren. "Jo, jeg hørte det jo skjellig," sa hun. - "Jeg
lå bare og leste i en bønnebok." - "Vis meg den," sa dronningen.
- Ja, det var ikke annet enn bønnebok det, og den måtte hun
saktens ha lov å lese i, sa kongen. Men stemoren trodde det
samme som før, og så boret hun et hull i veggen og lurte der. En
aften hørte hun ridderen var der, rev opp døren og fór som en
vind inn til stedatteren; men hun var ikke sen om å lukke boken,
hun heller, så han ble borte i en fart. Men hvor snapp hun hadde
vært, så fikk stemoren sett en snert av ham, så hun var viss om
at noen hadde vært der.

Så skulle kongen ut på en lang reise; imens fikk dronningen
gravet et dypt hull i jorden; der murte de opp et hus; men i
muren lot hun dem legge rottekrutt og annen streng forgift, så
det ikke skulle komme inn så mye som en mus engang. Murmesteren
fikk god betaling, og lovte at han skulle reise av landet; men
det gjorde han ikke, han ble der han var, han. Der ble
kongsdatteren satt nedi med ternen sin, og så murte de igjen
gangen, så det bare var et lite hull oppi, som de kunne sende
mat ned igjennom til henne. Her satt hun og sørget, og tiden
falt lang og lenger enn lang. Så kjente hun at hun hadde med seg
boken, og tok den og lukket den opp. Først hørte hun den samme
vakre slåtten hun før hadde hørt, og siden en ynkelig jamring og
låt, og rett som det var, kom den grønne ridder. "Jeg er nesten
død nå," sa han, og så fortalte han at stemoren hadde lagt
forgift i muren, og han visste ikke om han kunne komme ut igjen
med livet. Da hun så måtte lukke boken, så hørte hun den samme
jamringen og låten igjen.

Men den ternen som var hos henne, hadde en kjæreste, og ham
fikk hun budsendt, at han skulle gå til murmesteren og be ham
gjøre hullet så stort at de kunne krype opp igjennom det;
kongsdatteren skulle betale ham så godt at han skulle ha nok
alle sine levedager. Ja, han gjorde det. De slapp ut og reiste
langt, langt bort i fremmede land, både hun og ternen, og hvor
de kom, så spurte de etter den grønne ridder. Langt om lenge kom
de til et slott som var kledd med svart, og med det samme de
skulle fremom der, kom det et flo-regn på dem; så gikk
kongsdatteren inn under kirkesvalen og ville stå der til
regn-elet var over. Som de sto slik, kom en ung mann og en gammel
mann, som også ville berge seg for regnet; men prinsessen dro
seg lenger inn i kroken, så de ikke fikk se henne.

"Hva kommer det av, at denne kongsgården er kledd med svart?"
sa den unge. "Vet du ikke det?" sa gamlingen; "prinsen her er
dødssyk, han som de kalte for den grønne ridder," og så fortalte
han hvordan det hadde gått til. Da den unge hadde hørt hvordan
han hadde fått det, spurte han om det ikke var noen som kunne
gjøre ham god igjen. "Nei det er ikke mer enn en råd," sa han,
"og det er dersom den jomfruen som satt i huset under jorden,
kommer og plukker lægedomsurter på marken, koker dem i søt melk
og vasker ham tre ganger," og så regnet han opp hva det var for
urter som skulle til for at han skulle bli frisk. Dette hørte
hun, og hun hørte vel etter også. Da regnet var over, gikk de
to, og hun bidde ikke lenge, hun heller. Da de kom hjem der de
bodde, måtte de ut og hente alle slags urter på mark og i skog,
både hun og ternen, og de plukket og sanket sent og tidlig av
alle dem hun skulle ha å koke. Så kjøpte hun seg en doktorhatt
og en doktorkjole, gikk opp til kongen og bød seg til å gjøre
prinsen god igjen.

Nei, det kunne ikke nytte, sa kongen; det hadde vært så mange
der og prøvd på det, men det var støtt blitt verre og ikke
bedre. Hun ga seg ikke, men lovte sikkert at han skulle bli god,
og det både fort og vel. Ja, så skulle hun få lov å prøve da, og
kom inn til den grønne ridder og vasket ham første gangen. Da
hun kom igjen den andre dagen, var han så god at han kunne sitte
i sengen; den neste dagen var han kar til å gå over stuegulvet,
og den tredje dagen var han så frisk som fisken i vannet. Han
skulle ut på jakt, sa doktoren. Nå ble kongen så glad i doktoren
som fuglen i lyse dagen. Men doktoren ville hjem. Så kastet hun
kjolen og hatten, pyntet seg og laget til et måltid, og så
lukket hun opp boken. Det var den samme glede-slåtten som før,
og med det samme kom den grønne ridder. Han undres på hvordan
hun var kommet dit. Men så fortalte hun hvordan alt var gått
til, og da de hadde ett og drukket, tok han henne med like opp
på slottet og fortalte kongen hvordan det hadde gått til fra
først til sist.

Så ble det bryllup og bryllups-turing, og da de var ferdige
med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på far hennes.
Men stemoren tok de og trillet i en spikertønne.