Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 089)

Country of origin: Norway

Story type: Don´t Eat too Greadly (ATU 1691)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Gale-Mattis

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en kjerring som hadde en sønn som hette Mattis.
Men han var så tullet at han ikke hadde vett på noen ting; ikke
tok han seg stort til heller; men det vesle han gjorde, ble
bakvendt støtt, og aldri riktig; derfor kalte de ham aldri annet
enn Gale-Mattis.

Dette syntes kjerringa var ille, og enda verre syntes hun det
var at sønnen gikk der og aldri tok seg annet til enn dra seg
utmed veggene.

Tett ved der de bodde, gikk det en stor elv, og den var stri
og slem åkomme over. Så sa kjerringa en dag til gutten, at det
var ikke vondt for tømmerskog der, den vokste mest innpå
stueveggen; han fikk hugge, drive fram, og friste å bygge bru
over elven og ta toll, så hadde han da noe ågjøre og noe til
levemåte også.

Ja, det syntes Mattis også, for mor hans hadde sagt det; det
hun ba om, det skulle han gjøre, det var visst og sikkert, sa
han, og det hun sa, det skulle være så og ikke annerledes. Han
hugg tømmer og drev det fram og bygde bro. Det gikk ikke fælende
fort med arbeidet, men så hadde han da noe å ta seg til mens det
sto på.

Da broen var ferdig, skulle gutten stå nedved der og ta toll
av dem som ville fare over, og mor hans sa han skulle ikke
slippe over noen uten de betalte toll; det fikk være det samme
om det ikke støtt var penger; varer var også god betaling, sa
hun.

Den første dagen kom det tre karer med hver sitt høylass og
ville over broen.

"Nei," sa gutten, "dere får ikke fare over før jeg har fått
toll."

"Vi har ikke noe å betale med," sa de.

"Ja, så kommer dere ikke over; men det får være det samme om
det ikke er penger; varer er også god betaling," sa gutten.

Så ga de ham en høydott hver, så han hadde et lite
kjelkelass; så skulle de få lov å fare over broen.

Så kom det en skreppekremmer, som hadde synåler og tråd og
annet skreppegods, og ville over.

"Du får ikke fare over før du har betalt toll," sa gutten.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa kremmeren.

"Du har vel varer?" sa gutten.

Så tok kremmeren fram et par synåler og ga ham; så fikk han
fare over broen. Gutten stakk nålene inn i høyet, og så reiste
han. Da han vel var kommet hjem, så sa han: "Nå har jeg fått
toll og noe til levemåte!"

"Hva fikk du da?" sa kjerringa.

"Å, det kom farende tre karer med hver sitt høylass; de ga
meg en høydott hver, så jeg fikk et lite kjelkelass; og så fikk
jeg et par synåler av en skreppekremmer," sa gutten.

"Hvor gjorde du av høyet?" sa kjerringa.

"Jeg tygde på det jeg; men det smakte ikke annet enn gress,
så kastet jeg det på elva," sa gutten.

"Det skulle du bredd utover låvegulvet," sa kjerringa.

"Det skal jeg gjøre en annen gang det, mor," sa gutten.

"Hvor gjorde du av synålene da?" sa kjerringa.

"Jeg stakk dem i høyet," sa gutten.

"Å du er en tull!" sa kjerringa; "du skulle stukket dem ut og
inn i lua di."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa
gutten.

Neste dagen, da gutten var nedved broen igjen, kom det en
mann fra kverna med en mjøl-kløv og ville over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger å betale med," sa mannen.

"Ja, så kommer du ikke over," sa gutten; "men varer er god
betaling," sa han. Så fikk han et mjølpund og så slapp han
mannen over.

Det varte ikke lenge før det kom farende en smed med en kløv
smedarbeid og ville over. Men det var det samme.

"Du får ikke komme over før du betaler toll," sa gutten. Men
han hadde heller ikke penger å betale med, så ga han gutten en
navar, og så slapp han over.

Da gutten kom hjem til mor si, så var tollen det første hun
spurte etter. "Hva fikk du til toll i dag?" sa hun.

"Å, det kom en mann fra kverna med en mjølkløv, han ga meg et
mjølpund, og så kom det en smed med en kløv smedarbeid, han ga
meg en navar," sa gutten.

"Hva gjorde du av navaren da?" sa kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg stakk
den ut og inn i lua mi."

"Ja men det er galt det," sa kjerringa; "den skulle du ikke
ha stukket ut og inn i lua di, men du skulle stukket den inn i
trøyeermet ditt."

"Ja, ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,"
sa gutten.

"Hva gjorde du av mjølet da?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg
bredde det utover låvegulvet."

"Jeg har aldri hørt så galt!" sa kjerringa; "du skulle gått
hjem etter et spann og hatt det i," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa
gutten.

Dagen etter var gutten ved broen igjen og skulle ta toll. Så
kom det én med en brennevinskløv og ville fare over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger," sa kløvkaren.

"Ja, så får du ikke komme over; men du har vel varer?" sa
gutten. Ja så fikk han en halvpott brennevin, og den slo han i
trøyeermet sitt.

En stund etter kom det én med en geitedrift og ville over
broen.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten. Ja, han
var ikke rikere han enn de andre; han hadde ikke penger; men så
ga han gutten en liten geitebukk, og så kom han over med driften
sin. Men gutten tok bukken og tråkket ned i en ambar han hadde
tatt med. Da han kom hjem, spurte kjerringa igjen:

"Hva fikk du i dag?"

"Å, det kom én med en brennevinskløv; han fikk jeg en
halvpott brennevin av," sa gutten.

"Hva gjorde du med det?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg slo
det i trøyeermet mitt."

"Ja, men det var galt det, sønn min; du skulle gått hjem
etter en flaske og slått det på," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa
gutten.

"Så kom det en mann med en geitedrift, han ga meg en liten
geitebukk, og den tråkket jeg ned i ambaren," sa han.

"Det var galt og galere enn galt det, sønn min," sa
kjerringa; "du skulle ha bundet på den en vidju og leid bukken
hjem," sa mor hans.

"Ja, ti still du mor; det skal jeg gjøre en annen gang," sa
gutten.

Neste dagen la han ned til broen igjen og skulle ta imot
toll. Så kom det en mann med en smørkløv, og ville over broen.
Men gutten sa, han fikk ikke komme over før han betalte toll.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa mannen.

"Ja, så får du ikke fare over," sa gutten; "men har du varer,
kan jeg ta dem for god betaling," sa han.

Så ga mannen ham et smørstykke, da fikk han lov til å fare
over broen og gutten strøk til vidjuskogen, vred en vidju, satte
den på smørstykket, og dro det hjem etter veien; men hvor han
gikk, ble det liggende igjen noe av smøret, og da han kom hjem,
hadde han ikke mer igjen.

"Hva fikk du i dag?" sa mor hans.

"Det kom en mann med en smørkløv, han ga meg et stykke smør,"
sa gutten.

"Hvor har du det da?" spurte kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten, "jeg bandt på
smøret en vidju og leide det hjem; men det ble borte på veien,"
sa han.

"Å du er en tull, og du blir en tull!" sa kjerringa. "Nå har
du jo ikke noe for alt det strevet; men hadde du vært som andre
folk, kunne du hatt både mat og brennevin, både høy og redskap.
Er du ikke god for å stelle deg bedre, vet jeg ikke hva jeg skal
ta meg til med deg. Kanskje du kunne bli likere og få noe vett,
om du ble gift og fikk et menneske som kunne stelle på deg; jeg
mener det er best du tar i veien og ser til å finne deg ei bra
jente. Men så må du bære deg snilt åt på veien, og hilse når du
treffer folk."

"Hva skal jeg si da?" spurte gutten.

"Skal du spørre om det?" sa moren. "Guds fred! skal du si,
måvite."

"Ja, jeg skal gjøre som du sier, jeg," sa gutten, og så la
han i veien og skulle gå på friing. Da han var kommet et stykke
på veien, møtte han en gråbein med sju unger, og da han kom så
langt fram at han var ved siden av den, stanset han og hilste:
"Guds fred!" Da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen. "Jeg sa
som du ba meg, jeg mor," sa gutten.

"Hva sa du da?" spurte moren.

"Guds fred! sa jeg," sa gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte moren.

"Jeg møtte en skrubb med sju unger," sa gutten.

"Ja, du er lik deg sjøl du!" sa moren. "Hvorfor skulle du si
Guds fred til skrubben? Du skulle ha klappet i hop hendene og
sagt: Husj! husj! di skrubbe! skulle du sagt."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang det," sa
gutten og strøk av gårde, og da han var kommet et stykke på
veien, møtte han et brudefølge. Så stanset han, da han var
kommet midt for bruden og brudgommen, og slo hendene i hop og
sa: "Husj! husj! di skrubbe!" Så gikk han hjem til mor si. "Jeg
gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "men stryk fikk jeg
for det," sa han."

"Hva gjorde du da?" spurte kjerringa.

"Jeg slo i hop hendene og sa: Husj! husj! di skrubbe! jeg,"
sa gutten.

"Hvem møtte du da?" sa kjerringa.

"Jeg møtte en brudeferd," sa gutten.

"Å du er en tull! du blir lik deg!" sa moren. "Hvorfor skulle
du si så til brudeferda? Rid lystig, brud og brudgom, skulle du
sagt," sa kjerringa.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang," sa
gutten og la i veien igjen. Så møtte han en bjørn som red på en
hest. Gutten bidde til han kom ved siden av den. "Rid lystig,
brud og brudgom!" sa han, og så gikk han hjem igjen og fortalte
han hadde sagt det som mor hans ba ham om.

"Hva sa du da?" spurte mor hans.

"Rid lystig, brud og brudgom! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte en bjørn som rei på en hest," sa gutten.

"Kors for en tull du er!" sa moren. "Til h-s med deg! skulle
du ha sagt," sa hun.

"Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa
gutten.

Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt
for liket, hilste han og sa: "Til h-s med deg!" Så la ham hjem
til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Til h-s med deg! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte et likfølge," sa gutten; "men stryk fikk jeg," sa
han.

"Ja, det skulle du hatt mer av," sa kjerringa; "Gud vær din
arme sjel nådig! skulle du sagt," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det,"
sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da han kom et stykke på
veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en
bikkje. Da han kom fram til dem, så hilste han og sa: "Gud være
din arme sjel nådig!" og da han hadde sagt det, gikk han hjem
igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men
stryk fikk han, så han nesten ikke orket å dra seg hjem.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Gud være din arme sjel nådig! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du?" spurte mor hans.

"Det var et par langfanter som flådde ei bikkje," sa gutten.

"Ja du blir lik deg du!" sa kjerringa. "Det er både synd og
skam som du farer fram. En skulle aldri hørt slik stygghet. Men
nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du
møter, for du får bort og gifte deg, og se om du kan få en som
skjønner bedre på verdens løp og er klokere til åstyre enn du.
Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske
til lykke og rope hurra," sa hun.

Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien
og fridde til en jente, og hun syntes at gutten kunne ikke være
så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.

Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans
hette. Men det visste han ikke. Så ble kjerringa harm, og sa at
han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans
hette. Med det samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han
så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette Sølvi, sa hun.
Gutten sprang og mullet med seg selv:

"Sølvi, Sølvi
tausa mi!
Sølvi, Sølvi,
tausa mi!"

Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem
før han hadde glemt det bort, stupte han over en tue, og så
glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete
omkring tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han,
og til å grave og lete alt han orket. Som han sto der og grov,
kom det en gammel mann.

"Hva er det du graver etter?" sa mannen. "Har du mistet noe
her?"

"Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi," sa gutten;
"men jeg kan ikke finne det att," sa han.

"Jeg tror hun heter Sølvi," sa mannen.

Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og
ropte:

"Sølvi, Sølvi
tausa mi!"

Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at
han hadde tatt grevet med seg, og så kastet han det tilbake,
like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det
satt en kniv i ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det
forteste han kunne, og da han kom hjem, var det første mor hans
spurte: "Hva heter jenta di?" Gutten var like klok; han visste
det ikke bedre nå enn første gangen.

"Du er samme stortullen du," sa kjerringa. "Du kommer nok
ingen vei med dette heller. Men nå får jeg reise i veien sjøl og
hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann
på femte veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og
det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt, og når du har
gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta
di kommer, og så kan du sette deg på stabben."

Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og
slo inn i stua så det hadde skikk; men han kunne ikke få det til
å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant
det ut. Så måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund
som hette Bust, og en katt som hette Bog; dem tok han og puttet
i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn
kjole, som kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han
fint og hadde på soddet; men grisen som hette Alt, den kokte han
for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg
det, fant han seg en krukke med sirup og en fjærdyne; først
smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna og
veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i
kjøkkenet, til moren og jenta kom.

Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden,
for den brukte støtt å møte henne på jordet. Det neste hun
savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det
var riktig godt vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og
møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde eslet
sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og
fulgte etter hvor hun gikk, den var ikke der, den heller. Så
skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på
klinken, sto vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var
blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.

De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt
denne skikkelsen oppfjæret der.

"Hva er det du har gjort?" sa kjerringa.

"Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bar
vann på femte veggen; men like fort som jeg bar inn, rant det
ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde."

"Ja men Bust og Bog da?" sa kjerringa, og ville slå det bort
i noe annet, "hvor har du gjort av dem?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor," sa gutten, "jeg tok
og la dem i soddgryta. De både skreik og de låt, og de beit og
de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte
til til sist likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i
størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!" sa han.

"Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde
eslet sønnekona mi?" sa kjerringa, og ville slå bort galskapen
hans.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten. "Den hang
i kålhagen, og den var det grønneste som var der, og så tok jeg
den og hakket den smått og hadde på soddgryta."

Kjerringa bort i peisen og rev gryta av, slo ut alt sammen,
og fikk på en ny en. Men da hun fikk se på gutten, ble hun rent
fælen.

"Hvordan er det du ser ut da?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "først så
smurte jeg meg med sirup og gjorde meg søt, og siden så sprettet
jeg opp dyna og fjøra meg vel opp," sa han.

Ja, kjerringa slo det bort så godt hun kunne, fikk ribbet
fjærene av gutten, og vasket ham, og fikk klær på ham igjen.

Så skulle de ha bryllup; men først skulle Mattis gå til byen
og selge en ku og kjøpe til bryllups for. Kjerringa sa ham
hvordan han skulle bære seg at, og både det første og det siste
var at han endelig måtte se å få noe for kua. Ja, gutten mente
nok at han skulle få noe for den. Da han kom på torvet med kua,
og de spurte hva han skulle ha for den, var det ikke annet svar
å få av ham enn at han skulle ha "noe" for den. Så kom det en
slakter, og han ba gutten ta kua og følge med hjem, så skulle
han få "noe" for den. Ja, Mattis tok med kua, og da han kom
fram, så spyttet slakteren i neven på ham og sa: "Der har du noe
for kua de, men pass vel på det!"

Gutten gikk så varlig som han gikk på egg, og holdt neven
igjen; men da han var kommet så langt som på bygdeveien nedenfor
jordet, møtte han presten, som kom kjørende.

"Lukk opp grinden for meg, gutten min!" sa presten.

Gutten skyndte seg å lukke opp, men glemte det han hadde i
hånden, og grep til med begge hender, så det ble sittende igjen
på grinda. Da han kjente det var borte, ble han sint, og sa at
"han far" hadde tatt "noe" fra ham. Men da presten spurte om han
ikke var riktig, og sa at han ikke hadde tatt noe fra ham, ble
gutten så harm at han slo presten i hjel, og grov ham ned i en
myr ved veien. Da han var kommet hjem, fortalte han moren det,
og hun slaktet en geitebukk og la ned der gutten hadde lagt
presten, og presten grov hun ned et annet sted. Da hun hadde
gjort det, hengte hun over en gryte med grynvelling, og da den
var kokt, fikk hun Mattis til å sette seg i peisen og spikke
stikker. Imens gikk hun opp på taket med gryta og helte
grynvellinga nedigjennom pipa, så den flømte over gutten.

Dagen etter kom lensmannen. Da han spurte, dulgte ikke Mattis
for det han hadde slått presten i hjel, og han sa han gjerne
skulle té lensmannen hvor han hadde lagt han far også.
Lensmannen spurte hvilken dag det var. "Det var den dagen da det
regnet grynvelling over all verden," sa gutten. Da så han og
lensmannen kom der han hadde gravd ned presten, trakk han fram
geitebukken og spurte: "Hadde presten deres horn?" Men da
øvrigheten hørte det, trodde den at gutten var rent fra vettet,
og slapp han så.

Så skulle bryllupet stå, og kjerringa snakket både godt og
vel for gutten og sa at når de kom til bords, måtte han bære seg
vakkert at; han måtte ikke se for mye på bruden, men kaste et
øye på henne nå og da; ertene kunne han ete sjøl, men eggene
måtte han skifte med henne, og benene skulle han legge utmed seg
på bordet, men han måtte legge dem vel sammen opp på
tallerkenen.

Ja, Mattis skulle gjøre det, og gjøre det vel også; han
gjorde alt det mor hans ba ham, han, og ikke noe annet. Han
strøk i sauehuset og stakk ut øynene på alle sauer og geiter der
fantes, og tok dem med seg. Da de kom til bords, satte han seg
med ryggen til jenta; men best han satt kastet han et saueøye,
så det klinte seg i ansiktet på henne; om en liten stund kastet
han ett til, og slik holdt han på. Eggene åt gutten alle i hop,
så jenta fikk ikke smake ett; men da ertene kom, skiftet han med
henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine
sammen, og opp på tallerkenen med dem.

Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og
hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha slik en tull til mann.
Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det
måtte hun slett ikke få lov til; gutten ville følge med, for han
var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.

"Nei, ligg still du!" sa bruden; "her er et langt bustereip;
det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la døren stå åpen.
Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så
drar du meg inn igjen."

Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka,
møtte hun en geitebukk, løste av seg repet og bandt det på
geitebukken.

Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i
repet, og så dro han geitebukken opp i sengen til seg. Da han
hadde ligget en stund, ropte han:

"Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!"

"Ei, stygge gutten ligger og våser!" sa mor hans; "det er
hårflettene hennes vesla, vet jeg."

Rett som det var, skrek gutten igjen:

"Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!"

"Ei, du stygge gutten, ligger og galer!" sa kjerringa.

Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol
gutten om at jenta hans var som en geitebukk, både i ett og
annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:

"Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!"

Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe
halm og flis og annet rask som lå der; men så ble det slik røk
at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det
samme dagen spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom
ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom taket.

"Til lykke, til lykke! Hurra!" skrek gutten. Det syntes han
var glup bryllupsmoro.