Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 092)

Country of origin: Norway

Story type: The corpse killed five times (ATU 1537)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Klokkeren i bygda vår

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en klokker i bygda vår; han var kjær etter alt
det som godt og vakkert var. Bygdefolket sa han hadde meste
vettet i vommen; for enda han likte vakre jenter og kjerringer
både godt og vel, så likte han vel så godt god mat og godt
drikke. "Ja, en lever ikke lenge av elsk og sønnavind," sa
klokkeren; det var ordtaket hans. Derfor holdt han seg helst til
velstandskjerringene, til dem som nylig var gift, eller til
vakre jenter som skulle gifte seg til rikdom og gode gardmenn;
der var det best både for vakkert og lekkert, mente klokkeren.
Det var ikke alle som syntes det var gjevt å ha en slik
matfrier; men det var de som tykte det var nokså gromt; for en
klokker skulle da liksom være litt mer enn en bonde.

Så var det en ung, rik jente som ble gift med grannemannen
til klokkeren. Der smisket han seg inn, gjorde seg godvenner med
mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen
var hjemme, så låt han vel med ham; men når han var ved kverna
eller i skogen, på fløting og til tings, så sendte kjerringa bud
på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det
var ingen som skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av
det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det også; men det
ville aldri høve riktig, før en gang de var i utenga sammen
etter lauvkjerv. Der pratet de både likt og ulikt om jenter og
kjerringer. Mannen han syntes han hadde vel veidet da han fikk
den rike, vakre kjerringa.

"Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill," sa han.

"Å ja, ja, hver mann er hjulpen med si tru," sa gutten; "men
kjente du henne vel, så talte du ikke slik bort i været. Vene
kvinnfolk er som vind i varmt sommervær," sa gutten, "og elsk er
ingen vilje, den faller snart på en klokker og snart på ei
lilje," sa han.

"Hva er det du sier?" sa mannen.

"Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart
okse klauv om klauv og horn om horn med den lyslette kviga i
hagen din, jeg, husbond," sa gutten.

"En kan si mye på en sommerdag," sa mannen; "men ikke veit
jeg hvor dette bærer hen," sa han.

"Ja, det var det," sa gutten, "jeg hadde tenkt å tale om at
klokkeren er støtt og stendig hjemme hos hu mor, og de lever som
det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke gumlingene av
godmaten engang," sa han.

"Den som vil smake på alt, han får både surt og salt," sa
mannen. "Jeg trur ikke ordet av det du mener," sa han.

"Det er et underlig øre som ikke vil høre," sa gutten; "men
det som en sjøl får sjå, det slipper en å tvile på, og vil du
lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få
trua," sa han.

Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest
og gård og hundre daler til.

Ja, det stykket skulle stå; "men en gammal rev er vond å
veide," sa gutten; derfor skulle husbonden gjøre og si som
tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle
reise til elva og lense tømmer, og hun skulle lage til niste til
dem i røde rappet; det var best å passe på mens det var godt
vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og
nisten var ferdig på timen. Gutten spente hesten for
tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en
halvfjerdings vei; der la de seg inn på en gård og satte hestene
etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom hjem,
var døren stengt.

"Nå har vi 'n; det er vondt å venne fra åkeren, som til er
vant," sa gutten.

Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i
kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på ham. Jo, klokkeren
hadde ett så vel at han lå med nesa i været og snorket, og
kjerringa var ikke våken, hun heller.

"Ser du nå det går syn for sagn, husbond?" sa gutten.

"Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde
sagt det," sa mannen.

"Tsju, ti still!" sa gutten, og tok ham med ut.

"Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme sjølve
bjørnen. Har du noe bly, husbond?" sa gutten.

Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skatollet sitt.
"Det var vel det." De tok en glo-panne, bråsmeltet blyet og
rente det i gapet på klokkeren.

"Hver liker sitt, derfor blir all mat ett," sa gutten da det
freste i halsen på klokkeren av den gloheite blytappen.

Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg
til å banke og dundre på husdøren. Konen våknet, og spurte hvem
det var.

"Det er meg; lukk opp, sier jeg!" sa mannen.

Hun til å nugge på klokkeren. "Det er han far, det er han
far!" sa hun. Nei, han vørte det ikke, og rørte ikke på seg
heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på
gulvet, hoppet så over, tok klokkeren i hommelsbøtene og trakk
ham opp i vedroa bak ovnen; der gjemte hun ham. Før fikk hun
ikke tid til å lukke opp for mannen heller.

"Skulle du etter døpevann først?" sa mannen.

"Å, jeg ørsket i søvne, og ikke tenkte jeg det var du
heller," sa kjerringa.

"Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, " sa mannen;
"sultne er vi," sa han.

"Jeg har ikke ferdig noen mat," sa kjerringa, "kan du tenkte
slikt; jeg ventet deg hverken i dag eller i morgen. Du skulle jo
til elva og lense tømmer," sa han.

"En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er
velhjulpen; skal jeg ta inn nista, husbond?" sa gutten. Ja, han
fikk det. Så satte de seg til å ete av nistetina, og la et par
vedskier i ovnen; der lå klokkeren i ovnsroa.

"Hva er dette for en?" sa mannen.

"Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og
ba om hus; han var like nøyd, når han bare kunne få ligge i
vedroa," sa kjerringa.

"Det var en artig fattigmann det, han har sølvspente skor og
sølvspenner ved knærne," sa mannen.

"Det er ikke alle fanter som har fillete klær," sa gutten.
"Men det er jo klokkeren i bygda vår," sa han.

"Hva ville han her nå da, mor?" sa mannen, og rugget på ham
og sparket til ham. Klokkeren hverken rørte seg eller reiste
seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun
skulle si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.

"Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor," sa
mannen; "men livet er sårt å miste, og han var da klokkeren i
bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på
lensmannen."

"Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien," sa
kjerringa.

"Det er din sak og ikke min det," sa mannen; "jeg har hverken
bedt ham eller budsendt ham," sa han; "men kan du få noen til å
hjelpe deg av med 'n, skal det ikke være meg imot."

Så tok hun gutten til side og sa: "Jeg har laget til vadmel
til mann min; det skal du få til klær om du kan få gravd ned
klokkeren så det hverken blir hørt eller spurt," sa hun.

"Ingenting duger ufristet; den som er ute i hålkeføre, han
får la det skure og kjøre," sa gutten. "Har du liner og tau,
husbond, så skal jeg friste om det er noen botevon," sa han. Ja,
han vippet klokkeren inn i rennesnarer, kastet ham på ryggen,
nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde ikke gått
langt utenfor ledet i enga før han traff noen hester. Så tok han
en av disse, snaret og bandt klokkeren vel fast, satte hatten på
ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en
rytter skal.

"I utid skal troll drepes," sa gutten, da han kom hjem; "det
veit ingen hvor den feige flakker; men han kommer ikke igjen som
i jorden er gravet," sa han; "og den fuglen som er falt, han
synger ikke mer."

Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra
enga bortetter til en utlåve, og der hadde de kjørt høy og spilt
høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet.
Men i utlåven lå det to som skulle passe høyet for tyver; det
var knapt fôrår det året.

"Der kommer tjuven," sa de da de hørte hesten kom; "nå skal
vi knipe 'n."

"Hvem der?" skrek de så det ljomet i åsen. Nei, det var ingen
som svarte. Hesten aktet ikke på det, og klokkeren enda mindre.

"Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i fleisen på deg, din
hestetjuv," skrek de, og med det samme smalt det. Hesten til
sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i
bakken.

"Jeg mener du skaut 'n kvekk ihel," sa den ene, og sprang
bort og skulle se om han kjente ham. "Å, jeie meg, det er
klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept
'n."

"Gjort gjerning står ikke til å endre," sa den andre. "Den
første skaden er best å bøte, - vi får holde ørene stive og
grave 'n ned i høygolvet så lenge."

Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å
hvile. Om en stund kommer det én pesende og stampende så det
sang i bakken. De nugget på hverandre, de to som lå i høyet, de
mente det var tyver igjen. Tett ved låveveggen var det
saltstein; der satte han seg med børa si og snakket med seg
selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men
tykte han hadde fått for lite for det, for kleint traktement og
for lite slaktemat; så hadde han vært avsted nå og stjålet den
største grisen. "Den som skal bytte med bjønn, får ikke likere
lotter; derfor er det best åhjelpe seg til retten sjøl," sa han;
"bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død,
glemte jeg ikke att vottene mine! Finner de dem, så vet de hvem
som har arvet grisen," sa han, og la avsted etter vottene.

De to som var i høylåven, lå og lydde på dette.

"Den som gildrer for andre kommer i gildre selv," sa den ene.

"Det er ikke greit å stjele fra en tjuv; men det blir ikke
andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa den andre; "det
skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og
få givendes en gjøgris, jeg mener vi bytter jeg, gutt," sa han.
Den andre storlo. Så vrengte de sekken av grisen, satte
klokkeren med hatten huestups nedi og knytte mulebåndet vel til.

Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet
sekken og strøk hjem, der kastet han den inn på gulvet til
kjerringa.

"Her har jeg en kult, mor!" skrek han.

"Det var gildt," sa kjerringa. "Ingenting er godt i øyet, men
ikke i munnen; maten kan ingen sakne, for den er mannens makt.
Gud skje lov vi får mat i huset," sa hun; "nå skal vi leve vel
en stund."

"Jeg tok den største jeg," sa mannen, satte seg opp i
høysetet og pustet og tørket svetten av skolten; "han hadde både
bukser og bleier," sa han; han mente, at grisen var vel gjødd og
fleskelagt. "Har du noe mat, kjerring?" sa han.

"Nei, jeg har ingen mat," sa hun; "hvor skulle jeg fått den
ifra?"

"Så gjør på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei
fleskepanne."

Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å
skjære flesk.

"Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på," sa hun,
da hun fikk se skoene. "Svart er han og."

"Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser
svarte," sa mannen.

"Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på
skodde og myrbær," sa kjerringa. "Men denne grisen har bukser,"
sa hun.

"Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått
kjenne; jeg har båret på 'n så jeg er både heit og svett," sa
mannen.

"Nei, nei," sa kjerringa; "han har sølvspente skor og
sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i bygda vår!" skrek
hun.

"Det var gjøgrisen jeg tok," sa mannen. Så kom han bort og
skulle se. Jo, det var syn for sagn; det var klokkeren det, både
med skor og spenner. Men det var den største grisen han hadde
puttet i sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var.
"Sjøl er beste drengen, men hjelp er også god, så nær som i
grautfatet; vekk henne Mari, kjerring," sa mannen. Ja da, de
hadde en datter som var både flink og handfast; hun hadde kars
krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned
klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for
det skulle hun få en ny verkenskledning som mor sjøl skulle
hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og
strøk av gårde, og hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke
på veien, hørte hun felelåt; det var danseball på en gård; der
lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen.
Han satt med hatten mellom hendene som han skulle be om noe for
sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så
kom det en jente vimsende.

"Jeg undres på hva dette er for en," sa hun; "bonden er grå
som ei gås, men denne er svart som en ravn. Hør du, hvorfor har
du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg."

Klokkeren sa ikke et ord.

"Er du fattig? Ber du om en skilling for sælebot skyld? Å
stakkars deg, der har du to skilling," sa hun, og la dem i
hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte
han skulle takke; men klokkeren var ikke den at han nikket på
hodet engang.

"Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som
sitter i trappen her ute," sa jenta, da hun kom inn; "han sitter
ikke som ei skjære på en skigard han," sa hun; "for han svarer
ikke og takker ikke og leer ikke så mye som en finger engang,
enda jeg ga 'n to skilling."

"Det må det minste være, at tiggeren takker," sa en futedreng
som var med i laget; "det skulle vel være snodig kar, om jeg
ikke skulle få 'n til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både
på tjuver og tverrbleier før jeg," sa han, la ut på trappen og
skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var tunghørt:
"Hvorfor sitter du der, du?" Nei da. "Er du fattig, ber du?"

Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og
kastet i hatten: "Der har du den!" Klokkeren tidde og rørte ikke
på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futedrengen til ham
under øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant
nedover trappen. Da var jenta ikke sen om åkomme fram:

"Er De svimet eller er De død, far?" skrek hun, og til å
skråle og bære seg ille. "Fattigmanns fred fins ikke noe sted,"
sa hun; "men jeg har hverken hørt eller spurt at de har lagt seg
til å slå ihel fattigfolk."

"Tsju, gjør ingen styr," sa futedrengen; "der har du ti
daler, hold så kjeften på deg, og få 'n vekk; jeg kom til å gi
'n et svimeslag."

Ja, hun var glad til: "Penger drar penger," tenkte hun; "for
gode ord og penger får en alt det en trenger, og det er ingen
nød om niste, når en har penger i kiste." Så tok hun klokkeren
på nakken og strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham
tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun hun hadde
båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en
avdal.

"Gud skje lov vi ble kvitt 'n, du skal få det jeg har lovt og
mer til, det er sikkert det," sa kjerringa.

Der lå klokkeren som han skottet ned i brønnen, til
grålysningen da tjenestegutten kom kjørende. "Hva ligger du der
og koper etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!" sa gutten.

Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump -
og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte han ha hjelp; han hadde
ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.

"Det er klokkeren i bygda vår!" ropte de, og mente at han
hadde levd så vel i gjestebudsgården at han hadde sovnet av på
brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte
hvordan det hadde gått til, så sa han:

"Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste
skaden. Når den ene krukka støter til den andre, så brotner
begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen,
gutt," sa han, "så vi ikke legger oss borti ulykke for
klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er
det å drukne på tørre landet," sa han.

Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom
lensmannen og. Men for mye hast er heller til last, og brågjort
verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn
til. Vi er alle Vårherre en død skyldig; men da ble det greid
opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i brønnen.
Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en
kule i pannen, og til syvende og sist var nakkebenet knekket.
Han var ikke ufeig, der han fór. Det er ikke godt å vite hvordan
det er spurt og har kommet ut; men en er ofte på orde, der en
ikke er på bordet, og ordet står oppe, når mannen ligger i
mulden.