Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 093)

Country of origin: Norway

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Kvitebjørn kong Valemon

Asbjørnsen & Moe

Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to
døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så ren og
blid som klare dagen, og kongen og alle var glade i henne. Hun
drømte en gang om en gullkrans, som var så deilig at hun kunne
ikke leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den,
ble hun sturen og kunne ikke tale for sorg, og da kongen fikk
vite at det var kransen hun sørget for, så sendte han ut en som
var klipt ut på lag som den kongsdatteren hadde drømt om, og
skikket bud til gullsmedene i alle land, om de kunne skaffe
maken til den. De arbeidet både dag og natt; men noen av
kransene slengte hun, og andre ville hun ikke så mye som se på.
Men så var det en gang hun var i skogen, da fikk hun se en
kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om, mellom
labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk
henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det
var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk
kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om
tre dager, og det var torsdagen.

Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var
glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så
farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele
krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn
kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det
ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i
haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han
den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór
avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så
spurte kvitbjørnen:

"Har du sittet mjukere, har du sett klarere?" sa han.

"Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så
jeg klarere," sa hun.

"Ja, så er du ikke den rette," sa kvitbjørnen, og jaget henne
hjem igjen.

Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens.
Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet
hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras,
så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den
nesteldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór
av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt,
spurte kvitbjørnen:

"Har du sett klarere, har du sittet mjukere?" sa han.

"Ja," sa hun, "i min fars gård så jeg klarere, på min mors
fang satt jeg mjukere."

"Ja, så er du ikke den rette," sa kvitbjørnen, og jaget henne
hjem igjen.

Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda
hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la
ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje
datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste
avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i
skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om
hun hadde sittet mjukere og sett klarere.

"Nei, aldri!" sa hun.

"Ja, du er den rette," sa han.

Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far
hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning
med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha
annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var
borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han
menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år
fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var
kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne
få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var
ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle
lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun
skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og
hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne
lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei,
det skulle hun ikke gjøre; "det er til skade og ikke til gagn."

Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med
seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet,
det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun
syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så
dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han.

"Hva er det du har gjort?" sa han. "Nå har du gjort oss
ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde
du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en
trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om
dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta
henne."

Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle
reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var
ingen råd til det, sa han; men da han fór av gårde i
bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på
ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og
berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og
hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere
av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun
avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om
lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel
kone og en vakker liten jentunge.

Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong
Valemon.

"Ja, han fór her i dag tidlig; men han fór så fort at du
visst aldri tar ham igjen," sa de.

Jentungen fór om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som
var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare
hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri klær.

"Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun
må slite hardt," sa jentungen; "hun kunne trenge mer til denne
saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg," sa hun, og så
ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle
hun ha lov til.

Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det
aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste
morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk,
en gammel kone og en jentunge.

"God dag," sa kongsdatteren. "Har dere sett noe til
Kvitebjørn kong Valemon?" spurte hun.

"Var det du som skulle hatt ham kanskje?" sa kjerringa. Det
var da det. "Jo, han fór framom her i går; men han fór så fort
at du aldri tar ham igjen," sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik
at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det
aldri drikke.

"Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så
vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt,"
sa jentungen; "hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn
jeg," sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi
henne flasken. Jo, det skulle hun få.

Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av
gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og
natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det
også en gammel kone og en jentunge.

"God dag," sa kongsdatteren.

"God dag igjen," sa kjerringa.

"Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?" sa hun.

"Kanskje det var du som skulle hatt ham?" sa kjerringa. Ja,
det var da det. "Jo, han fór framom her i går kveld; men han fór
så fort at du aldri tar ham igjen," sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at
når de sa til den: "Duk, bred deg og red deg med alle gode
retter!" så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri
godmat.

"Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så
vonde veier," sa jentungen, "hun kan komme til både å sulte og
lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn
jeg," sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi
henne duken. Det skulle hun ha lov til.

Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av
gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke
skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et
tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt
at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun
kom inn, var det første hun sa:

"God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret
denne veien?"

"God dag igjen," sa kjerringa; "det var kanskje du som skulle
hatt ham?" sa hun. Det var da det. "Ja, han fór oppetter berget
her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe
opp," sa hun.

I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang
de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på
varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte
hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa,
at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre
barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen
og sa: "Nå er eplene snart kokt," så var det som det døyvde
sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før
kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite,
og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med
gullsaksen.

"Ja," sa kjerringa i stua, "siden du har vært så hjertelig
snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde
det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min
er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer
hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og
føtter, så får du friste å kravle deg opp."

Da smeden kom, tok han på med klørne med én gang, og den
andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å bie, men
takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne
hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun
syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned
igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så
store og vide at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt,
og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle
slag, som strevde som maur i en tue.

"Hva er her på ferde?" spurte kongsdatteren.

Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort
Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup
med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei,
var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg
utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og
silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det,
ville hun kjøpe saksen; "for alt det skredderne strever, så
monner det ikke," sa hun; "det er for mange som skal kles opp."

For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun
skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i
natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun
ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg,
ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne,
alt det kongsdatteren ropte og gråt.

Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og
satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både
med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk
se det, ville hun kjøpe den; for "alt det de strever med å
brygge og brenne, så monner det ikke, det er for mange som skal
ha drikke," sa hun. For penger var den ikke til fals, sa
kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes
i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa
trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham.
Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble
ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt
det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av
håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten
der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han
til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle
frelst ham.

Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og
flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor
slottet, tok fram duken og sa: "Duk, bred deg og red deg med
alle gode retter," så var det mat, og så det var nok til hundre
mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da
trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; "for alt
det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange
munner som mat skal ha," sa hun. For penger er den ikke til
fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med
kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt
få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv
ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med
sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne.
Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for
hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og
ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde,
så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme
til ham.

Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt
trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til
å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over;
for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da
hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de
trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og
kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet,
og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de
kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det
rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med
de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde
tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle
hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og
sterkt.