Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 096)

Country of origin: Norway

Story type: With his whole heart (ATU 1186)

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Fanden og futen

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste
slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. "Aldri hører jeg
annet," sa han, "enn at folk sier: "Gi fanden hadde den futen!"
så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror
ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller," sa fanden.

"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å
flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann
at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp
denne gangen også, jeg," sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså
godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge
et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham
skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe.
Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør;
men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens
kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro,
og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å
smatte på rømmen.

"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek
kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.

"Så ta grisen da!" sa futen.

"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle
hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle
ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg
vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge
ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.

"Så ta ungen da!" sa futen.

"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa
fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

"Der ser du futen vår," sa den ene.

"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den
andre.

"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa
han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.