Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 101)

Country of origin: Norway

Story type: The Nurse looking for her Brothers, (ATU 451)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

De tolv villender

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en dronning som var ute og kjørte; det var om
vinteren, og det hadde nettopp falt nysne. Da hun hadde kommet
et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte ut av
sleden. Mens hun sto oppmed gjerdet og så på det røde blodet og
den hvite sneen, kom hun til å tenkte på at hun hadde tolv
sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv; "Hadde jeg en
datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne
være det samme med sønnene mine." Det var nesten ikke sagt, før
det kom en trollkjerring til henne. "En datter skal du få," sa
hun, "og hun skal være så hvit som sne og så rød som blod, og så
skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til
barnet er døpt."

Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit
som sne og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovt,
og derfor kalte de henne også Snehvit og Rosenrød. Det ble stor
glede i kongsgården, og dronningen var så glad at det ikke var
noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt
trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, én
til hver prins, og så lot hun ham enda gjøre én til, og den ga
hun Snehvit og Rosenrød.

Best prinsessen var døpt, ble prinsene omskapt til tolv
villender og fløy sin vei, og de så ikke mere til dem; de var
borte og de ble borte. Prinsessen vokste opp, og hun ble både
stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og
det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte
henne.

Men så var det en kveld dronningen også var så sørgmodig for
hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene
sine; så sa hun til Snehvit og Rosenrød: "Hvorfor er du så
sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er
det noe du vil ha, skal du få det."

"Å, jeg synes det er så ødslig," sa Snehvit og Rosenrød;
"alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det
er det som jeg sørger for."

"Du har også hatt søsken, barnet mitt," sa dronningen; "jeg
har hatt tolv sønner, som var brødrene dine, men alle dem ga jeg
bort for å få deg," og så fortalte hun hvordan alt var gått til.

Da prinsessen hørte det, hadde hun ikke ro på seg; alt det
dronningen gråt og bar seg, så hjalp det ikke, hun ville avsted,
og hun syntes hun var skyld i alt sammen; og til sist så gikk
hun da også fra kongsgården. Hun gikk og hun gikk, så langt ut i
den vide verden at du ikke skulle tro at så fin en jomfru hadde
orket gå så langt.

En gang hadde hun gått i lang tid i en stor, stor skog. Så
var det en dag hun var blitt trett og satte seg ned på en tue,
og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk lenger inn i skogen
til en liten tømret stue, og der var brødrene hennes. Med det
samme våknet hun, og rett fremfor seg så hun en oppgått sti i
den grønne mosen, og den stien gikk dypere inn i skogen. Den
fulgte hun, og langt om lenge kom hun også til slikt et lite
tømmerhus som hun hadde drømt om.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne; men der sto tolv
senger, og tolv stoler, og tolv skjeer, og tolv ting av alt som
fantes. Da hun fikk se det, ble hun så glad at hun ikke hadde
vært så glad på mange år; for hun kunne straks skjønne at
brødrene bodde der, og at det var dem som eide sengene og
stolene og skjeene. Hun til å legge på varmen og sope og re
sengene og koke mat og stelle og pynte det beste hun kunne; og
da hun hadde kokt og laget til dem alle, så spiste hun selv, men
skjeen sin glemte hun på bordet, og så krøp hun inn under den
yngste brorens seng og la seg der.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun det suste og hvinte
i luften, og så kom alle tolv villendene farende inn; men i det
samme de kom over dørstokken, ble de til prinser.

"Å, så godt og varmt her er da!" sa de; "Gud signe den som
har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!" Og så tok de
hver sin sølvskje og skulle til å spise.

Men da hver hadde tatt sin, ble det enda én liggende igjen,
og den var så lik de andre at de ikke kunne skjelne den fra dem.
Da så de på hverandre og undret seg: "Det er skjeen til søster
vår," sa de, "og er skjeen her, kan ikke hun være så langt unna
heller."

"Er det skjeen til vår søster, og hun finnes her, så skal hun
drepes, for hun er skyld i alt det vonde vi lider," sa den
eldste av prinsene, og det lå hun under sengen og hørte på.

"Nei," sa den yngste, "det var synd å drepe henne for det;
hun kan ikke gjøre for det at vi lider vondt; skulle noen være
skyld i det, måtte det være vår egen mor."

De ga seg da til å lete etter henne både høyt og lavt, og til
sist lette de under alle sengene også, og da de kom til den
yngste prinsens seng, fant de henne og dro henne fram.

Den eldste prinsen ville igjen hun skulle drepes, men hun
gråt og ba så vakkert for seg: "Å, kjære vene, drep meg ikke,"
sa hun; "jeg har gått i mange år og lett etter dere, og dersom
jeg kunne frelse dere, skulle jeg gjerne late mitt liv."

"Ja vil du frelse oss," sa de, "så skal du få leve; for når
du ville, så kunne du nok."

"Ja si meg bare hvordan det kan skje, så skal jeg gjøre hva
det så er," sa prinsessen.

"Du skal sanke myrdun," sa prinsene, "og den skal du karde og
spinne og veve en vev av, og når du har gjort det, så skal du
klippe og sy tolv luer, tolv skjorter, og tolv kluter av den, én
til hver av oss, og mens du gjør det, skal du hverken tale eller
le eller gråte; kan du det, så er vi frelst."

"Men hvor skal jeg få myrdun til så mange kluter og luer og
skjorter fra?" sa Snehvit og Rosenrød.

"Det skal vi nok vise deg," sa prinsene, og så tok de henne
med seg ut på en stor, stor myr; der sto det så fullt av myrdun
og vagget i vinden og glinste i solen, så det skinte som sne
lang vei av den.

Aldri hadde prinsessen sett så mye myrdun før; og hun på
timen til åplukke og sanke, det beste og forteste hun vant, og
når hun kom hjem om kvelden, så til å karde og spinne garn av
myrdunen. Slik gikk det nå både godt og lenge; hun sanket myrdun
og kardet, og alt imellom stelte hun for prinsene; hun kokte og
hun redde opp sengene til dem; om kvelden kom de susende og
brusende hjem som villender, om natten var de prinser, men så om
morgenen fløy de avsted igjen og var villender hele dagen.

Men så hendte det en gang hun var på myren og skulle sanke
myrdun, - og tar jeg ikke i mist, så var det nok den siste
gangen hun skulle dit - at den unge kongen som styrte riket, var
ute på jakt, og kom ridende hen til myren og fikk se henne. Han
stanset og undres på hvem den deilige jomfruen kunne være som
gikk i myren og sanket myrdun, og han spurte henne om det også,
og da han ikke fikk noe svar på det han spurte om, undres han
enda mer, og han syntes så vel om henne at han ville ta henne
med seg hjem til slottet og gifte seg med henne. Så sa han til
tjenerne sine at de skulle ta henne og sette henne opp på hesten
hans. Snehvit og Rosenrød, hun vred sine hender og gjorde miner
til dem og pekte på sekkene hun hadde alt arbeidet sitt i, og da
kongen skjønte hun ville ha dem med, sa han til tjenerne at de
skulle ta og lesse på sekkene også. Da de hadde gjort det, ga
prinsessen seg til tåls etter hvert, for kongen var både en
snill mann og en vakker mann, og han var så blid og vennlig mot
henne som en lerke.

Men da de kom hjem til kongsgården, og den gamle dronningen,
som var stemor hans, fikk se Snehvit og Rosenrød, ble hun så arg
og avindsyk over at hun var så vakker, at hun sa til kongen:
"Kan du ikke skjønne det, at denne du har tatt med deg og som du
vil gifte deg med, er en heks; hun hverken taler eller ler eller
gråter."

Kongen aktet ikke hva hun sa, men holdt bryllup og giftet seg
med Snehvit og Rosenrød, og de levde i stor glede og herlighet;
men hun glemte ikke å sy på skjortene for det.

Innen året var omme, fikk Snehvit og Rosenrød en liten prins,
og det ble den gamle dronningen enda mer arg og avindsyk for. Og
da det led utpå natten, listet hun seg inn til Snehvit og
Rosenrød mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården;
siden skar hun dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen
på henne, og gikk så til kongen.

"Kom nå og se," sa hun, "hva det er for en du har tatt til
dronning; nå har hun ett opp sitt eget barn."

Da ble kongen så ille ved at han nesten var gråteferdig, og
sa: "Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne;
men hun gjør det visst ikke oftere. For denne gangen vil jeg
spare henne."

Før året var omme, fikk hun en sønn igjen, og med ham gikk
det akkurat liksom med den første. Stemor til kongen ble enda
mer vond og avindsyk; så listet hun seg inn til dronningen om
natten mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården, skar
dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og så
sa hun til kongen at hun hadde ett opp dette barnet og. Da ble
kongen så bedrøvet at du aldri det kan tro, og så sa han: "Ja,
det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun
vil visst ikke gjøre det oftere, så jeg vil spare henne denne
gangen også."

Før året var omme, fødte Snehvit og Rosenrød en datter, og
henne tok nå også den gamle dronningen og kastet i ormegården.
Mens ungdronningen sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet
om munnen på henne, og gikk så til kongen og sa: "Nå kan du
komme og se om det ikke er som jeg sier, at hun er en heks, for
nå har hun ett opp tredje barnet sitt også."

Da ble det slik sorg på kongen at det ikke var måte på det;
for da kunne han ikke spare henne lenger, men måtte befale at
hun skulle brennes levende på et bål. Da bålet sto i brann, og
hun skulle settes på det, gjorde hun miner til dem, at de skulle
ta tolv fjeler og legge dem rundt om bålet, og på dem la hun
klutene og luene og skjortene til brødrene sine, men i skjorten
til den yngste broren manglet det venstre ermet; det hadde hun
ikke kunnet rekke å få ferdig. Aldri før hadde de gjort dette,
så hørte de det suste og bruste i luften; og så kom det flygende
tolv villender over skogen, og hver av dem tok sin kledning i
nebbet og fløy avsted med.

"Ser du nå," sa den slemme dronningen til kongen, "nå kan du
riktig se at hun er en heks, skynd deg nå og brenn henne før
veden brenner opp."

"Å," sa kongen, "ved har vi nok av, vi har skogen å ta av;
jeg vil bie litt enda, for jeg har lyst til å se hva ende det
blir på dette."

I det samme kom de tolv prinsene ridende, så vakre og
velvoksne som en ville se; men den yngste prinsen hadde en
andeving istedenfor den venstre armen.

"Hva er på ferde?" spurte prinsene.

"Min dronning skal brennes, for det hun er en heks og har ett
opp sine barn," svarte kongen.

"Hun har ikke ett opp barna sine," sa prinsene. "Tal nå,
søster, nå har du frelst oss, frels nå deg selv!"

Så talte Snehvit og Rosenrød, og sa hvordan alt hadde gått
til, at hver gang hun hadde falt i barselseng, hadde den gamle
dronningen, stemor til kongen, lurt seg inn til henne om natten,
tatt barnet fra henne og skåret henne i fingeren og smurt blodet
om munnen på henne. Og prinsene tok kongen og førte ham bort til
ormegården; der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og
deiligere barn kunne du ikke se for dine øyne.

Dem tok kongen med seg og bar dem bort til stemor sin og
spurte henne, hva straff hun syntes den burde få som kunne ha
hjerte til å forråde en uskyldig dronning og tre så velsignede
barn.

"Den burde spennes mellom tolv utemte hester, så de hver tok
sitt stykke," sa den gamle dronningen.

"Du har selv sagt dommen, og selv skal du få lide den med,"
sa kongen, og så ble den gamle slemme dronningen spent mellom
tolv utemte hester, som hver tok sitt stykke av henne. Men
Snehvit og Rosenrød tok kongen og barna sine og de tolv
prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte det
som hadde hendt dem, og nå ble det stor fryd og glede over hele
kongeriket, for det prinsessen var frelst og hadde frelst de
tolv brødrene sine også.