Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 103)

Country of origin: Norway

Story type: The Prince and the Bracelets (ATU 590)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Det blå båndet

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og
bedt. Hun hadde med seg en liten gutt. Da hun hadde fått full
posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si
igjen.

Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite
blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov
til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så
truet hun gutten til åfølge seg.

Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av
veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men
gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i
skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der
hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble
han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.

Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han
gjorde så lenge. "Du er ikke redd for tia du," sa hun, "enda det
lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt."

Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover
åsen eller vel så det, ble kjerringa trett og ville legge seg
under en buske.

"Kjære mor mi," sa gutten, "får jeg lov å gå opp på dette
høye berget her mens du hviler, og se om jeg ikke kan se fram
til folk?"

Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det
lyste straks nordpå der. Gutten sprang tilbake igjen og sa til
kjerringa: "Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk;
jeg ser det lyser så gildt tett nordmed her."

Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde
ikke gått langt, før de kom til et tverrberg.

"Dette kunne jeg tru," sa kjerringa; "nå kommer vi ikke
lenger; det er vel grommere å ligge her!"

Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den
andre og satte oppetter med dem.

"Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt
det lyser," sa gutten.

Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll,
for hun var kjent på hele bjørneskogen, og hun visste at det
ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under
åsen.

Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt
gård.

"Her tør vi ikke gå inn," sa kjerringa, "det bor bergtroll
her."

"Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne,"
sa gutten, han gikk inn først og kjerringa etter; men i det
samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt
en stor, svær mann på krakken.

"God kveld, bestefar," sa gutten.

"Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke
kommet noen som har hilst bestefar til meg," sa mannen som satt
på krakken.

Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med
ham, som de var gamle kjenninger.

"Men hvordan gikk det med mor di?" spurte mannen, da de hadde
snakket en stund, "jeg tror hun dånte; du får se til henne."

Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet;
så kviknet hun i, og krabbet bort og satte seg vel inn i vedroa,
men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.

Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om
natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så snaktes de ved en
stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de
kunne få mat til kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til
det, mente mannen.

Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass
på varmen. Enda reddere ble kjerringa. "Nå vil han brenne opp
oss også," sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent
ned til kull, sto mannen opp og gikk ut.

"Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos
troll?" sa kjerringa.

"Å pytt, det er ikke farlig," sa gutten.

Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at
gutten aldri hadde sett maken, og drev til den under øret med
knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det,
tok han den i alle fire føttene, la den på glohaugen og snudde
og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk han
borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det
var så stort at den nådde ikke utover på noen kant. Dette satte
han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en
vinambe, slo ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la
så fram to kniver som var tre alen lange. Da han hadde gjort
det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete.
Gutten gikk føre og ba kjerringa komme etter; hun tok til å låte
og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene.
Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret
på oksen, som han la bort til mor si. Da de hadde ett en stund,
tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så
ba han moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun
ikke nådde opp; men gutten letter henne opp til kanten og holdt
henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens
han drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og
satte den på bordet, takket for maten, og ba moren at hun også
skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke
annet enn gå bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg
ved siden av mannen på krakken og til å snakke med ham igjen.

Da de hadde sittet litt, sa mannen: "Jeg får vel sta og få
meg litt kveldsverd, jeg og," gikk så bort til bordet, og åt
hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den,
og satte seg bort på krakken igjen.

"Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested," sa han; "jeg
har ikke annet enn ei vogge her; det kunne vel gå an at du lå i
den, så kunne mor di få ligge borti senga."

"Ja takk, det var godt nok," sa gutten, rev av seg klærne og
la seg opp i vuggen - den var stor som en diger standseng - og
kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd
hun var.

"Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok
ligge våken, og høre hvordan det går når det lir på natta,"
tenkte gutten.

Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med
kjerringa. "Her kunne vi leve nokså godt og hyggelig, når vi
bare var kvitt denne sønnen din," sa mannen.

"Veit du ikke noen råd med ham, mener du?" sa kjerringa.

Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han
ville få kjerringa til å stelle for seg i noen dager, så skulle
han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et
berg på ham.

Dette lå gutten og lydde på.

Den andre dagen spurte trollet - for et troll var det, det
var greitt åskjønne - om han kunne få kjerringa til å stelle for
seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor
jernstaur, og spurte gutten om han ville være med bort i berget
og bryte laftestein.

Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå
nedved og se etter stekker i berget. Mens gutten gjorde det,
brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et
helt berg, som kom veltende ned over gutten; men han stødde
imot, til han kom unna, og lot så berget velte.

"Nå ser jeg hvordan du mener det med meg," sa gutten til
trollet," du vil slå meg ihjel; men gå nå du nedved og se etter
stekker, så skal jeg stå oppå."

Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten
brøt ned et digert berg, som veltet over trollet og brøt av det
ene lårbenet på ham.

"Å du er en stakkar," sa gutten, han steg ned og løftet opp
berget, og tok mannen unna det. Og så måtte han ta ham på ryggen
og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet
ham, så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem,
måtte de legge trollet til sengs, og liggende ble han og
skrøpelig var han.

Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med
kjerringa og undres på hvordan han skulle bli kvitt gutten.

"Veit ikke du noen råd til å bli kvitt 'n, så veit ikke jeg,"
sa kjerringa.

Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare
kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.

Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun
skulle legge seg syk, og si at hun var så skrøpelig at hun ikke
kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.

Dette lå gutten og lydde på.

Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var
skrøpeligere enn noen kunne tro, og fikk hun ikke løvemelk, ble
hun visst aldri god igjen.

"Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor," sa gutten,
"for ikke veit jeg hvor den er å få."

Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare
én ville gå etter den. Brødrene hans hadde en hage som der var
tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg
til å melke dem.

Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han
fikk låst opp og kom inn i hagen, sto løvene imot ham på toben
alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i
framføttene, og slo den mot stokk og stein, til den ikke var mer
igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de så redde
at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle
hunder; siden fulgte de ham hvor han gikk og sto, og da han kom
hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.

"Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor," sa
gutten, da han kom inn - han hadde melket en skvett i kolla.

Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der
skulle annen kar til å melke løvemelk, sa han.

Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev
opp døren. Løvene riset opp mot trollet og tok fatt på ham, så
gutten måtte gå imellom og løse taket.

Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa
igjen. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få livet av denne gutten,"
sa trollet; "han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?" sa han
til kjerringa.

"Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg," sa kjerringa.

"Ja, jeg har to brødre på et herreslott," sa trollet, "de er
tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble jeg utstøtt og fikk
gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i,
som er slik at den som eter av dem, sover i tre jamdøger etter.
Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var ikke kar
til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så
rev brødrene mine ham i stykker."

Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god
før hun fikk av de eplene, så gikk han nok etter dem.

Dette lå gutten og lydde på.

Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne
ikke bli god igjen, uten hun fikk epler fra den hagen som lå ved
slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.

Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte
med. Da han kom til hagen, krøp han opp i epletreet og åt så
mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen,
før han sovnet; men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje
dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke som folk; de kom
burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som
hadde lagt seg der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn,
så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men løvene fór opp og
rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet
en dynge bortetter, og da de var ferdige med det, la de seg
omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå
ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen
ut av øynene på seg, undres han på hva som hadde vært på ferde,
da han så sparketakene etter dem.

Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der,
som hadde sett hvordan det hadde gått til, og hun sa: "Du kan
takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde
du mistet livet."

"Hva for noe? Jeg miste livet?" sa gutten. Det var ikke
farlig med det, mente han.

Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med
ham; hun hadde ikke sett kristent menneske siden hun kom hit.

Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble
så redd at hun skrek over seg, og så lot gutten dem legge seg
utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan
det gikk til at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så
vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og det var ikke
med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var
datter til kongen av Arabia. Som de satt og pratet, så spurte
hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han ville
ha henne. Jo kors, han ville ha henne.

Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til
en stor sal; der hang to digre sverd etter trollene, høyt oppe
på veggen.

"Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!" sa
kongsdatteren.

"Hvem? Jeg?" sa gutten; "skulle jeg ikke kunne bruke et av
disse? Det skulle vel være noen sak!" sa han, og satte to-tre
stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i
klypa, kastet det i været og tok det igjen i håndtaket, og
støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet
ned, tok han det under armen og bar det.

Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes
kongsdatteren hun måtte reise hjem til foreldrene sine og
fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så
reiste hun av gårde.

Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en
stund, kom han i hug at han hadde hatt ærend dit, og at han
skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa
var ikke sykere enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han
da gå ned og se hvordan de hadde det.

Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen
også.

"Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne
fillehytta," sa gutten. "Kom og følg meg opp på slottet mitt,
skal dere se at jeg er en annen kar," sa han.

Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket
hun vel med ham og spurte hvordan han var blitt så sterk.

Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid
de hadde vært ute på bygdene og bedt, sa gutten.

"Har du det ennå da?" spurte kjerringa.

Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin,
sa han. Så ba kjerringa om hun kunne få se det. Ja, gutten rev
opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun
til med begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.

"Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?" sa
hun; "jeg skulle slå til deg, så hjernen skulle skvette!"

"Det var altfor lett en død for slik en skarv," sa trollet,
"vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham i en liten båt ut
på havet."

Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.

Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de
den og dro inn på en øy, og satte gutten opp under en toll. De
fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel
dunseng til ham. Men han måtte ete rått, og blind var han. Så
var det en dag den største løven jaget en hare, og den var
blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og
til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke
bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp
igjen av vannet, fant den veien nok så vel, så den fridde livet
sitt. "Nå, nå!" tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet
ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til
vannet, og gjorde miner til løvene at de skulle legge seg ved
siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem,
mens de svømte til lands med ham.

Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug,
og der lot han løvene legge seg igjen. Så stjal han seg fram til
slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet
sitt, og da han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet
og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så stiltret han
inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått
tak i båndet, tok han på å banke med hælene og sparke i bena,
som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.

"Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet," sa hun.

"Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg,"
sa gutten, og den satte han i verk med det samme.

Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å
slippe med livet. "Ja, du skal nok få leve, men du skal få samme
straffen som du ga meg," sa gutten, og så brente han ut øynene
på trollet og satte ham i en båt ut på havet - men han hadde
ingen løver til å følge seg.

Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter
kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det ut lenger, han
fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han
fire skip, og skulle seile til Arabia etter henne. En stund
hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved
en bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til
tidsfordriv; så fant de et stort digert egg, mest som et lite
hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de
var ikke i stand til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet
og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se egget,
mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker,
hugg til med sverdet så egget kløvnet, og så kom det ut en unge
så stor som en elefant.

"Nå har vi visst stelt oss ille," sa gutten; "dette kan komme
til åkoste livet vårt," sa han, og så spurte han sjøfolkene om
de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de
fikk god vind.

Jo, det skulle de være god for, mente de.

Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på
tre og tyve timer. Straks kommanderte gutten skipsfolkene til å
gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se
skipene. Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte
seg under en toll. En time etter kom fuglen med bergholmen i
klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde
gjort det, gikk den til sandhaugen, og slo med vingene, så den
nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen så fort at den
svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet,
og hugg til fuglen, så den stupte død.

Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen
hadde fått igjen datteren sin. Men nå hadde han gjemt henne bort
selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få
henne, enda hun var lovt bort før.

Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en
av de kvitbjørnhudene kjøpte han og tok på seg. Den ene
skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han
omkring i byen og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos
kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen danset
på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud
at han skulle komme til kongen og gjøre kunster der, for kongen
ville se den.

Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri
sett slikt et dyr; men skipperen sa det var ingen fare ved det,
uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel.
Da kongen hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at
de måtte ikke le. Men da det led på, kom kongens terne inn, og
tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun
fløy i filler. Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller
mest. "Å pytt," sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, det
blir min sak og ikke Deres."

Da de sluttet, var det sent på kvelden. "Det er ikke verdt du
går ut med den nå det er så sent," sa kongen; "den kan få ligge
her i natt."

"Kanskje den kan få ligge bak ovnen?" sa skipperen.

"Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på," sa kongen, og
fant fram en hel røys. Skipperen fikk ligge i et kammers ved
siden av.

Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og
leide kvitbjørnen med seg. Han gikk gjennom svaler og lukkede
ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser,
trapper opp og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som
bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste og skake på
kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det
fløt opp et lite hus; der hadde han datter sin; for han holdt så
mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne
henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk
inn og fortalte om bjørnen og dansen og kunstene. Hun sa hun var
redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne,
og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket
han inn bjørnen, og den danset og gjorde kunster. Men rett som
det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten
til henne, så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar
seg ille.

"Å pytt!" sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, og så
god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men nå er det best at
bjørnen blir igjen her," sa han; "for jeg bryr meg ikke om å gå
og renne over alle gangene og svalene med den nattes tider."

Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.

Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble
så til sist at prinsessen la seg og lot lyset brenne. Men da
kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og
ba henne løse hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten
var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og hun hadde
ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham,
og ble så glad at det ikke var noen måte på det, og hun ville på
timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville
han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.

Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen,
dro gutten på seg bjørnehuden og la seg bak ovnen.

"Nå, har den ligget stille?" spurte kongen.

"Ja, bevares," sa prinsessen, "den har ikke så mye som leet
på en labb engang."

Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.

Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til
prinseklær, og da de var ferdige, gikk han opp til kongen og sa
at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.

"Der er mange som har hatt hug til det," sa kongen, "men de
har mistet livet alle i hop, for den som ikke kan finne henne på
fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv."

Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og
fant han henne ikke, ble det hans sak.

Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å
danse med, og gutten danset.

Etter tolv timer kom kongen og sa: "Jeg synes synd på deg; du
er så skrøpelig til å lete, at du mister nok livet."

"Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi
har tiden for oss," sa gutten, og danset til det ikke var igjen
mer enn som én time, da ville han til å lete.

"Å, det nytter ikke," sa kongen; "nå er tiden ute."

"Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!" sa
gutten, "og følg meg der jeg vil gå! Det er igjen en hel time."

Gutten gikk slik som kongen hadde gått siste natten, og
kommanderte ham til å låse opp for seg, til han kom på bryggen
som bar like ut på havet.

"Nå nytter det ikke; tiden er ute, og det bær like på havet
med deg," sa kongen.

"Det er igjen fem minutter ennå," sa gutten, og rev og slet i
pinnene og kjeppene, så huset fløt opp.

"Nå er tiden ute!" skrek kongen; "kom nå, min fektemester, og
ta hodet av ham!"

"Nei, stopp litt!" sa gutten, "det er igjen tre minutter
ennå. Kom med nøkkelen, så jeg kommer inn."

Men kongen sto og fomlet og trevlet etter nøkkelen, og sa at
han ingen fant, for å hale ut tiden.

"Har ikke du, så har jeg sjøl," sa gutten og spente til
døren, så den fløy i stykker innover gulvet.

Prinsessen møtte ham i døren, og sa at det var han som hadde
frelst henne, og ham ville hun ha. Så måtte hun få ham og så
holdt gutten bryllup med datter til kongen av Arabia.