Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 104)

Country of origin: Norway

Story type: The master thief (ATU 1525)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Mestertyven

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke
noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han
hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få
lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise
dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han,
og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted
der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da
farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to
eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt
og lenge.

Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom
slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke
kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han
kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti;
men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt
borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og
langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og
det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de
ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en
gammel kjerring og stelte.

"God kveld, mor!" sa gutten.

"God kveld!" sa kjerringa.

"Huttetu! det er slikt fælt vær ute i natt," sa gutten.

"Det er så," sa kjerringa.

"Kan jeg få ligge her og få hus i natt?" spurte gutten.

"Det er nok ikke godt for deg å ligge her," sa kjerringa,
"for kommer folkene hjem og finner deg, så dreper de både meg og
deg."

"Hva er det for folk som bor her da?" sa gutten.

"Å, det er røvere og slikt pakk det," sa kjerringa; "meg har
de røvet da jeg var liten, og hatt til å stelle huset for seg,"
sa hun.

"Jeg tror nok jeg legger meg likevel jeg," sa gutten, "det
får gå som det kan, for ut vil jeg ikke mer i slikt vær nattes
tid."

"Ja, det blir verst for deg selv det," sa kjerringa.

Gutten la seg i en seng som sto der, men sove torde han ikke,
og best det var, kom røverne, og så sa kjerringa at det hadde
kommet en fremmedkar der, som hun ikke kunne få til å gå igjen.

"Så du om han hadde penger?" sa røverne.

"Han penger, den armingen!" sa kjerringa, "det var ikke mer
enn nettopp så han hadde klær på kroppen."

Røverne ga seg til å småsnakke med hverandre om hva de skulle
gjøre med ham. Imens sto gutten opp og ga seg i snakk med dem,
og spurte om de ikke trengte til tjenestegutt, for han kunne nok
ha lyst til å tjene hos dem.

"Jo," sa de, "har du lyst, og du vil drive på det håndverket
vi driver, så kan du nok få tjeneste her."

"Ja det er slikt slag," sa gutten, "hva håndverk det er, for
da jeg reiste hjemmenifra, fikk jeg lov av far min å ta meg til
det jeg ville."

"Har du lyst til å stjele da?" sa røverne.

"Åja," sa gutten; det håndverket kunne ikke være så farlig å
lære, mente han.

Så bodde der en mann et stykke fra dem, som hadde tre okser;
én av dem skulle han reise til byen med og selge, og det hadde
røverne fått spurt; så sa de til gutten, at hvis han var god for
å stjele fra ham oksen på veien, slik at han ikke visste om det,
og så han ikke gjorde ham noe, så skulle han få lov til å være
tjenestegutt hos dem.

Jo, gutten tok med seg en gild sko som sto der, med
sølvspenne i, og la av gårde; den satte han i veien, der mannen
måtte komme med oksen sin, og selv gikk han inn i skogen og
gjemte seg under en buske. Da mannen kom, fikk han øye på skoen
med en gang. "Det var en gjev sko," sa han, "hadde jeg maken til
den, skulle jeg ta den med meg hjem, så hadde jeg vel fått
kjerringa blid en gang, jeg og," for han hadde en kjerring så
sint og så slem, at det var ikke lenge mellom hver gang hun
dengte ham. Men så syntes han han ikke kunne gjøre noe med den
ene skoen, når han ikke hadde maken til den, og så reiste han
videre og lot den stå.

Gutten tok skoen og skyndte seg det beste han kunne, å komme
foran mannen bortigjennom skogen, og så satte han skoen i veien
for ham igjen. Da mannen kom dit med oksen, ble han så harm for
det han hadde vært så dum åla maken til den stå igjen og ikke
tatt den med seg. "Jeg får vel renne tilbake og ta den andre,"
sa han ved seg selv, og bandt oksen ved skigarden, "så får jeg
da et par gode sko til kjerringa - så kanskje hun tør bli blid
en gang, hun med."

Han gikk og lette og lette etter skoen i sju lange og sju
brede, men ingen sko fant han; til sist måtte han gå tilbake med
den ene han hadde. Imens hadde gutten tatt oksen og reist av
med. Da mannen kom igjen og fikk se at oksen var vekk, satte han
i å gråte og bære seg, for han var redd kjerringa skulle slå ham
fordervet, når hun fikk vite at oksen var vekk.

Men så kom han på å gå hjem og ta den andre oksen og reise
til byen med og få god rett for den, og ikke la kjerringa få
vite noe om det. Det gjorde han; han gikk hjem og tok oksen, så
kjerringa ikke visste det, og reiste til byen med; men røverne
visste det vel, for de hadde sine runer ute, og så sa de til
gutten at kunne han ta den også, uten at mannen visste det, og
så han ikke gjorde ham noen skade, så skulle han være jamgod med
dem. Ja, det skulle ikke være noen sak, mente gutten.

Den gangen tok han med seg et rep og hengte seg opp under
armene, midt i veien for mannen. Da mannen kom med oksen sin og
fikk se dette spøkelset som hang der, ble han litt rar av seg.
"Men så tungt du har tenkt, som har hengt deg der da! Å ja, du
får henge for meg, jeg kan ikke blåse liv i deg igjen," sa han,
og så gikk han videre fram med oksen. Gutten ned av treet,
sprang en benvei og kom foran, og hengte seg midt i veien for
ham igjen. "Tru du virkelig har tenkt så tungt at du har hengt
deg der, eller det bare er spøkeri for meg?" sa mannen. "Å ja,
du får henge for meg, enten du er spøkelse, eller hva du er," sa
han, og gikk med oksen sin. Gutten gjorde akkurat like ens som
forrige gang, hoppet ned av treet, sprang benvei gjennom skogen,
og hengte seg midt i veien for ham igjen. Da mannen fikk se ham,
så sa han ved seg selv: "Det var fælt dette da! skulle de ha
tenkt så tungt at de har hengt seg, alle disse tre? Nei, jeg kan
ikke tro det er annet enn spøkeri. Men nå vil jeg vite det
visst," sa han; "henger de der de andre to, så er det så, men
henger de der ikke, så er det ikke annet enn skrømt."

Så bandt han oksen sin og sprang og skulle se om de hang der.
Mens han gikk og kikket opp i alle trærne, hoppet gutten ned og
tok oksen hans og reiste av med.

Da mannen kom tilbake og så at oksen var borte, ble han rent
utav seg, det kan en vel vite, han både gråt og bar seg ille;
men til sist ga han seg da til tåls, og så tenkte han ved seg
selv: det er ikke annen råd enn å gå hjem og ta den tredje, så
kjerringa ikke vet om det, og den får jeg prøve åselge dess
bedre. Han gikk hjem og tok den og reiste med den, og kjerringa
ikke visste noe om det. Men røverne de visste det vel, så sa de
til gutten at kunne han stjele den like ens som de andre to,
skulle han være mester over dem alle sammen.

Ja, gutten la av gårde og sprang til skogs, og da mannen kom
med oksen, satte han i å brøle så fælt, liksom en stor okse inne
i skogen. Da mannen hørte det, ble han glad, for han syntes han
kjente igjen målet på storstuten sin, og tenkte at nå skulle han
finne dem igjen begge to; bandt så den tredje, og sprang av
veien og til å lete i skogen. Imens reiste gutten av med den
tredje oksen. Da mannen kom tilbake og hadde mistet den også,
ble han så ille ved at det ikke var måte på det, han både gråt
og låt, og han torde ikke gå hjem på mange dager, for han var
redd kjerringa skulle slå 'n reint i hjel. Røverne var nå heller
ikke videre glade over det at de måtte si gutten var mester over
dem alle sammen.

Så tenkte de en gang de skulle prøve på å gjøre noe som
gutten ikke var god for; så reiste de i veien alle sammen og lot
ham bli alene hjemme.

Det første han gjorde da de var vel av gårde, det var å jage
oksene ut på veien, så de gikk hjem til mannen han hadde tatt
dem fra, og glad ble bonden, det kan en nok vite. Så tok han
alle hestene som røverne hadde, og lesset på dem alt det beste
han fant, av gull og sølv og klær og andre gilde ting, og ba så
kjerringa hilse røverne og si takk for ham, nå reiste han, og de
skulle ha vondt for å ta ham igjen, og dermed fór han av gårde.

Langt om lenge kom han på den veien han gikk, da han kom til
røverne. Da han kom hjemover der far hans bodde, tok han på seg
en mundering han hadde funnet iblant det han hadde tatt fra
røverne, som var gjort liksom til en general, og kjørte inn på
gården som en annen storkar. Siden så gikk han inn, og spurte om
han kunne få hus der.

Nei, det kunne han da slett ikke. "Jeg kan nok ikke huse slik
en storkar jeg," sa mannen; "det er nettopp jeg har klær å ligge
på selv, og usle nok er de."

"Du har alltid vært hard, du," sa gutten, "og det er du nok
ennå, siden du ikke vil låne sønn din hus."

"Er du sønn min?" sa mannen.

"Kjenner du ikke igjen meg da?" sa gutten.

Jo, så kjente han ham nok igjen. "Men hva har du tatt deg
til, siden det er blitt slik en kar av deg i en bråhast da?" sa
mannen.

"Jo, det skal jeg si deg," sa gutten, "du sa jeg kunne få ta
meg til hva jeg ville, og så ga jeg meg i lære hos noen tyver og
røvere, og nå har jeg stått ut læra og er blitt mestertyv," sa
han.

Så bodde det en amtmann tett ved der stua til far hans lå; og
han hadde slik en stor gård og så mange penger at han ikke
visste tall på dem, og en datter hadde han også, som var både
vakker og ven og god og snill. Henne ville mestertyven ha, og så
sa han til far sin at han skulle gå til amtmannen og be om
datter hans for ham. "Spør han hva håndverk jeg driver på, kan
du si jeg er mestertyv," sa han.

"Jeg mener du er tullet, jeg," sa mannen, "for vettug kan du
ikke være, når du tenker på slik galskap."

Jo, han skulle og måtte gå til amtmannen og be om datter
hans, det var ingen råd for det, sa gutten.

"Neimen om jeg tør gå til amtmannen og være talsmannen din,
han som er så rik og har så mange penger," sa mannen.

Jo, det var ingen hjelp for det, mente mestertyven, han
skulle, enten han ville eller ei; gikk han ikke med det gode, så
skulle han nok få 'n til å gå med det vonde; men mannen ville
enda ikke til, og så gikk han etter og truet far sin med en stor
bjørkekavle, så han kom gråtendes like inn gjennom døren til
amtmannen.

"Nå mann min, hva feiler deg?" sa amtmannen.

Ja, så fortalte han at han hadde tre sønner, som hadde reist
sin vei en dag, og så hadde han lovt dem at de skulle få reise
hvorhen de ville, og ta seg til hva de ville også, "og nå er den
yngste av dem kommet hjem, og har truet meg til å gå opp her og
be om han kunne få datter di, og si at han er mestertyv," sa
mannen, og gråt og bar seg.

"Gi deg tilfreds, du mann min," sa amtmannen og lo; "og så
kan du si til ham fra meg, at jeg vil se syn for sagn først.
Hvis han kan stjele steken av spettet i kjøkkenet om søndagen,
mens de passer på den alle sammen, så skal han få min datter; si
til ham det, du!"

Ja, han gjorde så, og det mente gutten skulle bli en lett
sak. Han fikk seg da fatt på tre levende harer, tok dem i en
sekk, og hengte på seg noen filler, så han så så ussel og lurvet
ut at det var rent ynkelig, og så lurte han seg inn i gangen som
en annen fillegutt med sekken sin om søndags formiddagen.
Amtmannen selv og alle husets folk var i kjøkkenet og skulle
passe steken.

Rett som det var, slapp gutten ut en hare, og den satte
avsted og rente omkring ute på gården. "Nei se den haren da!" sa
de inne på kjøkkenet og ville ut og ta den. Ja, amtmannen så den
han også. "Å, la den renne," sa han, "det nytter ikke å tenkte
på å ta haren på spranget."

Det varte ikke lenge, så slapp gutten den andre, og de så den
inne på kjøkkenet og trodde det var den samme; så ville de ut og
ta den igjen, men amtmannen sa det kunne ikke nytte. Men om en
stund så slapp gutten den tredje også, og den satte avsted og
rente omkring ute på gården; den så de også fra kjøkkenet og
trodde det var den samme som fór der igjen, og så ville de ut og
fange den. "Det var da en rar hare også, som farer slik og
fomler," sa amtmannen, "kom, la oss se om vi kan få fatt på
den." Han ut og de andre med, og haren foran og de etter, så det
hadde god skikk.

Imens tok mestertyven steken og strøk av gårde med, og hvor
amtmannen fikk seg stek fra til middags den søndagen, vet ikke
jeg, men det vet jeg, at harestek fikk han ikke, enda han løp
seg både svett og trett.

Til middags kom presten dit, og da amtmannen hadde fortalt
ham det pusset mestertyven hadde gjort ham, gjorde presten slik
narr av ham at det ikke var noen måte på det.

"Jeg vet ikke hvordan det skulle gå til, når jeg skulle la
meg narre av slik en kar," sa presten.

"Ja, pass deg bare du," sa amtmannen, "kanskje han er hos deg
før du vet ord av det!"

Men presten ble ved sitt, han, og gjorde narr av amtmannen
for det han hadde latt seg ta ved nesen.

Utpå ettermiddagen kom mestertyven og ville ha datter til
amtmannen, som han hadde lovt han skulle få.

"Du får nok gjøre flere prøvestykker først," sa amtmannen og
godsnakket med ham, "for det du gjorde i dag, det var ikke noe
videre det. Kunne du ikke gjøre presten et dyktig pek, for han
sitter inne og gjør narr av meg, for det jeg har latt meg ta ved
nesen av slik en kar."

Jo, det skulle ikke være noen sak, sa mestertyven.

Han kledde seg ut som en fugl, tok et stort hvitt laken over
seg, brøt vingene av en gås og satte på ryggen, og kløv så opp i
en stor lønn som sto i hagen til presten. Da så presten kom hjem
om kvelden, ga gutten seg til åskrike: "Hr. Lars! Hr. Lars!" -
for presten hette Hr. Lars.

"Hvo er det som kaller på meg?" sa presten.

"Jeg er en engel, som er utsendt fra Vårherre for å forkynne
deg, at du skal bli opptatt levende til gudsrike for din
gudfryktighets skyld," sa mestertyven. "Neste mandagskvelden må
du holde deg reiseferdig, for da kommer jeg og henter deg i en
sekk, og alt ditt gull og sølv og hva du har av denne verdens
forfengelighet, skal du legge i haug på storstugulvet ditt."

Ja, Hr. Lars både takket og falt på kne for engelen, og
søndagen etter gjorde han en avskjeldspreken, og la ut om det at
der hadde kommet en engel fra Gud i den store lønnen i hagen
hans, som hadde forkynt at han skulle komme levende i gudsrike
for sin gudfryktighets skyld, og han prekte og la slik ut, at de
gråt alle som i kirken var, både gamle og unge.

Om mandagen kom mestertyven som en engel igjen, og presten
falt både på kne og takket, før han ble puttet i sekken, og da
han vel var kommet nedi, så slepte og dro mestertyven ham etter
seg både over stokk og stein.

"Au! au!" skrek presten i sekken, "hvor bærer dette hen?"

"Det er den trange vei, som fører til himmerikes rike," sa
mestertyven, og dro avsted med ham, så han slo ham mest i hjel.

Til sist kastet han ham inn i gåsehuset til amtmannen, og
gjessene til åhvese og klype ham, så han var mer død enn
levende.

"Au, au, au! hvor er jeg nå?" sa presten.

"Nå er du i skjærsilden, for å renses og lutres til det evige
liv," sa mestertyven, og gikk sin vei, og tok alt gullet og
sølvet og alle de gilde tingene som presten hadde lagt i haug i
storstuen sin.

Om morgenen, da gåsejenta kom og skulle slippe ut gjessene,
så hørte hun presten som lå i sekken og ynket seg inne i
gåsehuset.

"Å i Jøsse navn, hvem er det og hva feiler deg da," sa hun.

"Å, er du en engel fra himmerike, så slipp meg ut og la meg
komme tilbake til jorden igjen, for her er verre enn i helvete;
smådjevlene kniper meg jo med tenger," sa presten.

"Jeg er nok ingen engel, gud bære!" sa jenta og hjalp presten
ut av sekken, "jeg passer bare gjessene til amtmannen jeg, og
det er nok de smådjevlene som har klypt han far."

"Å, det har mestertyven gjort!! å mitt gull og mitt sølv og
de gilde klærne mine!" ropte presten og bar seg ille og løp
hjem, så gjæterjenta trodde han hadde gått fra vett og forstand
med det samme.

Da amtmannen fikk vite hvordan det hadde gått med presten, at
han hadde vært både i skjærsilden og på den trange vei, lo han
seg nesten fordervet; men da mestertyven kom og ville ha datter
hans, som han hadde lovt, så godsnakket han med ham igjen og sa:
"Du får nok gjøre et prøvestykke som er bedre, så jeg riktig kan
se, hva du duger til. Jeg har tolv hester på stallen," sa han,
"og dem skal jeg sette tolv karer på, en på hver; er du god for
å stjele hestene unna dem, så får jeg se hva jeg kan gjøre."

"Ja, det var vel råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di, så -"

"Ja, kan du det, så skal jeg gjøre mitt beste," sa amtmannen.

Så la mestertyven til kremmeren og kjøpte brennevin på to
lommeflasker, og så slo han en dvaledrikk på den ene, men på den
andre hadde han bare brennevin, og tinget så elleve karer til å
legge seg bak låven til amtmannen om natten. For gode ord og
betaling lånte han en fillet stakk og en trøye av en gammel
kjerring, tok seg så en stav i hånden og en pose på nakken, og
da det led mot kvelden, så hinket han avsted imot stallen til
amtmannen. Da han kom dit, holdt de på å vanne hestene til
kvelds, og hadde nok å gjøre med det.

"Hva fanden vil du?" sa en av stallkarene til kjerringa.

"Å, huttetu! det er så kaldt!" sa kjerringa og hutret og
frøs, og bar seg ille. "Huttetu! det er så kaldt at en stakkar
gjerne kan fryse i hjel!" og så skalv og ristet hun igjen. "Å
herregud, får jeg lov å være her og sitte innenfor stalldøra i
natt?" sa hun.

"Du får fanden heller! pakk deg av gårde og det på flyende
flekken; får amtmannen så visst se deg her, så får vi danse vår
dans," sa én.

"Å, den gamle skrøpelige kroken!" sa en annen en, som syntes
han hadde vondt av henne; "den kroken kan da gjerne sitte; hun
gjør visst ikke noe vondt hun."

De andre mente, det skulle det ikke bli noe av, men alt som
de trettet og stelte hestene, dro hun seg lenger inn i stallen,
så hun til sist ble sittende bakom døren, og siden var det ingen
som la merke til henne.

Da det led utpå natten, falt det litt kaldt for karene å
sitte på hesteryggen.

"Huttetu! det er da dægern så kaldt," sa én og slo floke.

"Ja, jeg fryser så jeg rister," sa en annen en.

"Den som hadde litt tobakk!" var det en som sa.

Ja, så var det en som hadde en kvart; den delte de, det ble
nå ikke stort til manns, og så tygde de og spyttet. Det hjalp
litt, men rett som det var, så var det like ille igjen.
"Huttetu!" sa en av dem og ristet på seg. "Huttetu!" sa
kjerringa og hakket tenner, så det skranglet i kjeften på henne;
så tok hun opp flaksen med bare brennevin, og så skalv hun slik
på hånden, at det klunket i flasken, og så drakk hun, så det sa
klukk i halsen på henne.

"Hva er det du har på flaska di, kjerring?" sa en av
stallkarene.

"Å, det er nok en liten skvett brennevin, far," sa hun.

"Brennevin! hva for noe? La meg få en tår! la meg få en tår!"
skrek de alle tolv i munnen på hverandre.

"Å, det er så lite jeg har," sutret kjerringa. "Dere blir
ikke våte i munnen av det engang."

Men de ville ha, og de måtte ha, det var ikke noen råd for
det; og så tok hun da flasken med dvaledrikken og satte for
munnen på den første; da skalv hun ikke lenger, men styrte
flasken så hver av dem fikk det han trengte, og den tolvte hadde
ikke drukket, før den første alt satt og snorksov. Så kastet
mestertyven fantefillene av seg og tok den ene karen etter den
andre nokså lett og satte dem skrevs over bolkene, ropte så på
de elleve karene sine og satte avsted med hestene til amtmannen.

Da amtmannen kom ut og skulle se til karene på morgensiden,
tok de til åfriske på seg: de hugg i bolkene med sporene, så
flisen føk, og noen falt ned, og noen ble hengende og satt der
som narrer. "Å jo," sa amtmannen, "jeg kan nok skjønne hvem som
har vært her nå. Men noen usle karer er dere, som sitter her og
lar mestertyven stjele hestene unna enden på dere!" Og så fikk
de smurning, for det de ikke hadde passet bedre på.

Utpå dagen kom mestertyven igjen, og fortalte hvordan han
hadde båret seg at, og ville ha datter til amtmannen, som han
hadde lovt ham. Men amtmannen ga ham hundre daler, og sa at ham
måtte gjøre noe som var enda bedre. "Mener du, du kan stjele
hesten unna meg, mens jeg er ute og rir på den?" sa amtmannen.

"Å, det var vel ei råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di."

Ja, han skulle se hva han kunne gjøre, og så sa han da en dag
han ville ri ut på en stor ekserserplass.

Mestertyven fikk fatt på en gammel utlevd skotmerr, gjorde
seg sammen en sele av bare vidjer og soplimkvister, kjøpte en
gammel fillekjerre og en stor tønne, og så sa han til en gammel
fattigkjerring at han skulle gi henne ti daler, hvis hun ville
legge seg inn i tønna og gape over tapphullet; der skulle han
stikke fingeren inn - noe vondt skulle det ikke hende henne, hun
skulle bare få kjøre litt -, og dersom han tok ut fingeren mer
enn én gang, skulle hun ha ti daler til. Selv fikk han på seg
noen filler, sotet seg ut, og satte på seg en parykk og et stort
skjegg av geiteragg, så ingen kunne kjenne ham igjen, og så la
han avsted til plassen; der hadde amtmannen alt ridd en god
stund.

Da han kom fram der, så gikk det så smått og så trått at han
nesten ikke kom av flekken; det seg og det seg, så sto det rent
stille, så seg det litt igjen, og det gikk så trevalig, at
amtmannen aldri kunne falle på at det skulle være mestertyven.
Han red like borttil og spurte, om han ikke hadde sett noen som
gikk og lusket omkring i skogen der.

Nei, sa mannen, det hadde han slett ikke sett.

"Hør nå," sa amtmannen, "vil du ri inn i skogen, og se vel
etter om du ikke treffer på noen som går og lusker der, skal du
få låne hesten min, og en god drikkeskilling skal du få for
umaken."

"Nei, om jeg det kan," sa mannen, "for jeg skal til bryllups
med denne mjødtønna som jeg har vært etter, og så har tappen
falt ut for meg på veien, og nå må jeg gå og holde fingeren i
hullet."

"Ri du," sa amtmannen, "jeg skal nok passe både hesten og
tønnen."

Ja, så skulle han da gjøre det; men han ba amtmannen at han
endelig måtte passe vel på å være snøgg til å sette fingeren i
tapphullet, når han tok ut sin.

Ja, amtmannen sa han skulle gjøre det beste han kunne, og så
satte mestertyven seg opp på hesten.

Men tiden gikk og det led med det skred, og ikke kom der noen
tilbake; til sist ble da amtmannen lei av å gå med fingeren i
tapphullet og tok den ut. "Nå skal jeg ha ti daler til!" skrek
kjerringa i tønna. Så kunne han nok skjønne hvordan det hang
ihop med mjødtønna, og ga seg på hjemveien; men da han hadde
gått et stykke, møtte de ham med hest, for mestertyven hadde alt
vært hjemme hos ham.

Dagen etter kom han til amtmannen og ville ha datter hans,
som han hadde lovt ham. Amtmannen godsnakket nå med ham igjen,
ga ham to hundre daler, og sa han måtte gjøre et prøvestykke
til; kunne han det, skulle han få henne.

Å ja, mestertyven mente nok det, når han bare fikk høre hva
det var for noe.

"Mener du, du kan stjele lakenet av sengen vår, og serken av
konen min?" sa amtmannen.

"Det var ikke umulig det," sa mestertyven, "fikk jeg så sant
datter di, så -"

Da det led på natten, gikk mestertyven ut og skar ned en tyv
som hang på galgebakken, la ham på nakken og tok ham med seg; så
fikk han fatt på en stor stige, og den satte han opp til
kammersvinduet til amtmannen, kløv så opp og skubbet den døde
opp og ned, akkurat som det skulle være en som sto utenfor
vinduet og kikket.

"Der er mestertyven, mor!" sa amtmannen og dultet til konen
sin. "Nå skyter jeg ham jeg," sa han, og tok fram en rifle han
hadde lagt fremfor sengen.

"Å nei, du får ikke gjøre det lel," sa fruen, "du har jo selv
bestilt ham hit."

"Jo, jeg skyter ham jeg, mor," sa han, og lå der og siktet og
siktet; men snart var hodet oppe, så han så litt av det; rett
som det var, var det borte igjen; til sist fikk han nok sikte;
det smalt, og den døde falt, så det dunket i bakken. Mestertyven
ned, det forteste han kunne.

"Ja, jeg er nok riktignok den høye øvrighet," sa amtmannen,
"men folk får så lett noe å si, og det skulle være leitt om de
fikk se dette døde mennesket; det er nok likest jeg går ut og
graver ham ned."

"Det får du gjøre som du selv synes, far," sa fruen.

Amtmannen sto opp og gikk ned, og med det samme han hadde
gått ut gjennom døren, smatt mestertyven inn og fór like opp til
fruen.

"Nå far," sa hun - for hun trodde det var mannen - "er du alt
ferdig nå?"

"Å ja, jeg puttet ham ned i et hull jeg," sa han, "og karet
over litt jord, så vidt han er gjemt, for det er slikt vær ute;
jeg skal gjøre det bedre siden; men la meg få lakenet å tørke
meg på, for han var så blodig, og jeg har sølt meg så til på
ham."

Det fikk han.

"Du får nok la meg få serken din og," sa han, "for lakenet
rekker ikke til, merker jeg."

Å ja. Men så kom han i hug at han hadde glemt å lukke døren,
og det måtte han da ned og gjøre, før han kunne legge seg igjen,
og så satte han avsted både med lakenet og serken.

En stund etter kom den rette amtmannen.

"Nei, hvor lenge du var om å lukke den døren da, far!" sa
fruen, "hvor har du nå gjort av serken og lakenet?"

"Hva for noe?" sa amtmannen.

"Å, jeg spør hvor du har gjort av serken og lakenet, som du
fikk til åtørke blodet av deg, jeg," sa hun.

"Så til helvetes!" sa amtmannen, "har han nå gjort det med?"

Om dagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen,
som han hadde lovt ham, og da torde han ikke annet enn la ham få
henne og mange penger til, for han var redd for at mestertyven
skulle stjele øynene ut av hodet på ham, og at han selv skulle
komme for mye på orde blant folk, om han ikke gjorde det.
Mestertyven levde både godt og vel; om han stjal mer, skal jeg
ikke kunne si, men gjorde han det, var det visst bare for moro
skyld.