Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 105)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Tuftefolket på Sandflesa

Asbjørnsen & Moe

Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en
liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass,
men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet.
Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre
godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og
stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor
nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust.
Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle
dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly
mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og
den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem
som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som
en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk
det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa
for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og
hamring og annen romstering, og oppsang liksom til
jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne
kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at
han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette
Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var
godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med,
og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha,
og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre,
Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa
støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg.
Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans
så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en
ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant
ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når
noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da
frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter
skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var
satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg
børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på
høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans
Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på
mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot
kveld.

"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa
Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir
over her til i morgen."

"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene
har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist
ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han
alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på
toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som
fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med
dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og
forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og
grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han,
og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før
han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og
Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han
skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken
hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte
han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra,
skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte
av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En
dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik
kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig
skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp
til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen
fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt,
at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det
er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje
sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant.
Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et
plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet,
folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast;
de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra
havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor
nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde
ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han
syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn
om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til
dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det.
Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved
roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for
hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun
var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn
tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han
aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der
han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i
rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen
som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som
gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den
ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake
i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så
staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere
hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott.
Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og
fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket
krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av
taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet
sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med
telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang;
bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var,
danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt
bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun
ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet
ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett
vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og
han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han
også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg
selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller
han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den
inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden,
men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken
skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den
andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og
krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var
igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til
seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt
bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en
gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et
ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk;
hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å
lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte
der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren,
og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men
det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe
grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den
tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent
og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var
fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart
venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel
at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta
og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen
i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen
var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han
visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om
julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om
julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild
som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige
hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt.
I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i
land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre
på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten
ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da
de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en
neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de
kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans
hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la
til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det
isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i
ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og
rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele
ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk
luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer
grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne
hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å
skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg,
og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de
borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem,
var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der
han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland
tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling
igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på
Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til
Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt
gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til
Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i
land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han
reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle
var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på
venstre veslefingeren.