Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Country of origin: Norway

Story type: Persecuted Heroine (ATU 510A)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Kari Trestakk

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en konge som var blitt enkemann. Etter
dronningen sin hadde han en datter, som var så snill og så
vakker at ingen kunne være snillere og vakrere. Han gikk lenge
og sørget over dronningen, som han hadde holdt meget av, men til
sist ble han lei av å leve enslig, og giftet seg igjen med en
enkedronning, som også hadde en datter; men hennes datter var
likeså stygg og slem, som den andre var snill og vakker.
Stemoren og datteren hennes var avindsyke på kongsdatteren, for
det hun var så deilig; men så lenge kongen var hjemme, torde de
ikke gjøre henne noe, for han holdt meget av henne.

Om en stund fikk kongen krig med en annen konge og dro ut i
ledning; da trodde dronningen hun kunne gjøre hva hun ville, og
så både sultet og slo hun kongsdatteren, og var etter henne i
hver krok. Til sist syntes hun all ting var for godt for henne,
og så satte hun henne til å gjæte. Hun gikk da med buskapen og
gjætte i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting
av; blek og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var
sørgmodig.

I buskapen var det en stor blå stut, som støtt holdt seg så
fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdatteren og lot
henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var utav det
igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så
sørgmodig. Hun svarte ingenting, men ble ved ågråte. "Ja," sa
stuten, "jeg vet det nok, enda du ikke vil si det; du gråter for
det dronningen er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i
hjel. Men mat har du ikke nødig å sørge for; i det venstre øret
mitt ligger det en duk, og når du tar og brer den ut, kan du få
så mange retter du vil." Det gjorde hun, hun tok duken og bredde
den ut på gulvet, og så disket den opp med de fineste retter
noen kunne ønske seg; det var både vin og mjød og søtkake. Hun
kom nå snart i hold igjen og ble så rød og rund og hvit at
dronningen og den tørrskranglete datter hennes ble både blå og
bleke av sinne over det. Dronningen kunne slett ikke skjønne
hvordan stedatteren kunne komme til å se så godt ut på så dårlig
kost; så sa hun til en terne, at hun skulle gå etter henne i
skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde
at noen av tjenestefolkene ga henne mat. Jenta gikk da etter i
skogen og passet på, og så fikk hun se kongsdatteren tok duken
ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, så disket duken
opp med de gildeste retter, som kongsdatteren gjorde seg til
gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronningen.

Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen,
som han hadde vært i krig med; det ble stor glede over hele
slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronningen
la seg syk og ga doktoren mange penger, forat han skulle si hun
ikke kunne bli frisk igjen, uten at hun fikk kjøtt av den blå
stuten å ete. Både kongsdatteren og folkene spurte doktoren, om
ikke noe annet kunne hjelpe, og ba for stuten, for alle holdt av
den, og sa at det fantes ikke make til stut i hele riket, men
nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen
annen råd. Da kongsdatteren hørte det, ble hun ille ved og gikk
ned i fjøset til stuten. Den sto der også og hang med hodet, og
så så sørgmodig ut, at hun skar i å gråte.

"Hva gråter du for?" sa stuten.

Så sa hun at kongen var kommet hjem igjen, og at dronningen
hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at
hun ikke kunne bli frisk, dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå
stuten, og nå skulle han slaktes.

"Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og," sa
stuten; "vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt."

Ja, kongsdatteren syntes nok det var vondt å reise fra far
sin; men det var enda verre å være i hus med dronningen, og så
lovte hun stuten at hun skulle komme.

Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, stiltret
kongsdatteren seg ned i fjøset til stuten; så tok han henne på
ryggen og fór avgårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom
opp i otta neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og
da kongen kom opp og spurte etter datteren, var hun også borte.
Han sendte bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste
etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe
til dem.

Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdatteren på
ryggen, og så kom de til en stor kobberskog; trær og grener og
blad og blomster og all ting var av kobber.

Men før de reiste inn i skogen, sa stuten til kongsdatteren:
"Når vi nå kommer inn i skogen, må du ta deg vel i akt, så du
ikke røret et blad av den engang, ellers er det ute både med meg
og deg, for her bor et troll med tre hoder, som eier den."

Nei kors, hun skulle ta seg vel i vare og ikke røre noe.

Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for grenene og
skjøv dem bort med hendene; men det var så trangskoget at det
nesten ikke var råd å komme fram, og hvordan hun stelte seg, kom
hun likevel til å rive av et blad, som hun fikk i hånden.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å
slåss på liv og død. Men gjem bare bladet vel."

Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det et
troll farendes med tre hoder.

"Hvem er det som rører min skog?" sa trollet.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Så rente de i hop og sloss, og stuten den stanget og spente
av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte
hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av
sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Så måtte de hvile
over en dag; og så sa stuten til kongsdatteren, at hun skulle ta
det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre
ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de avsted igjen.

De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om
lenge til en sølvskog; trær og grener og blad og blomster og all
ting var av sølv.

Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdatteren: "Når vi
nå kommer inn i denne skogen, må du for guds skyld ta deg vel i
akt; du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye
som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg; det
er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg snaut
jeg kan rå med."

"Nei," sa kongsdatteren, "jeg skal nok akte meg, og ikke røre
ved det du ikke vil jeg skal røre."

Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de
nesten ikke kunne komme fram. Hun fór så varlig som hun kunne,
og bøyde seg til siden for grenene og skjøv dem bort i foran seg
med hendene; men hvert øyeblikk slo kvistene i øynene på henne,
og hvordan hun stelte det, så kom hun til å rive av et blad.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å
slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er
dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem
det vel.

Rett som det var, så kom trollet. "Hvem er det som rører min
skog?" sa det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten - og røk på trollet, og stanget ut
øynene på det og kjørte hornene tvers igjennom det, så tarmene
rant ut, men det slo like godt, og det varte i tre samfulle
dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel
og oppgitt, at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full
med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdatteren, at hun
skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet og
smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg; men de måtte
ligge over og hvile en uke, før han orket å gå lenger.

Endelig ga de seg på veien igjen; men stuten var skrøpelig
ennå, og det gikk ikke fort i førstningen. Kongsdatteren ville
spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten, hun
kunne gjerne gå; men det fikk hun slett ikke lov til; hun måtte
sette seg opp på ryggen hans igjen.

Så reiste de i lang tid gjennom mange land, og kongsdatteren
visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de
til en gullskog; den var så gild at gullet dryppet av den, og
trær og grener og blomster og blad var av bare gull.

Her gikk det like ens som i kobberskogen og sølvskogen.
Stuten sa til kongsdatteren at hun slett ikke på noen måte måtte
røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen;
det var mye større og sterkere enn begge de andre tilsammen, og
stuten trodde slett ikke at han kunne rå med det. Nei, hun
skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok
vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn
sølvskogen, og dess lenger de kom, dess verre ble det; skogen
ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til sist
syntes hun de ikke på noe sett og vis kunne komme fram; hun var
så redd for å rive av noe, at hun satt og snudde og bøyde seg
både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med
hendene; men alt i ett slo de henne i øynene, så hun ikke kunne
se hvor de grep henne, og før hun visste av det, hadde hun et
gulleple i hånden. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og
ville kaste det igjen; men stuten sa hun skulle ikke, men gjemme
det vel, og trøstet henne så godt han kunne; men han trodde det
ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt.

Rett som det var, så kom trollet med ni hoder; det var så
fælt at kongsdatteren nesten ikke torde se på det.

"Hvem er det som rører min skog?" skrek det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Og så rente de i hop og sloss, og det var så fælt å se på, at
kongsdatteren var nære på å dåne. Stuten stanget ut øynene på
trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det, så innvollene
veltet ut; men trollet slo like godt, for når stuten fikk
stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det
varte en hel uke, før han var i stand til å ta livet av det. Men
da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg.
Sår hadde han over det hele; han kunne ikke engang si så mye som
at kongsdatteren skulle ta smurningshornet til trollet og smøre
ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også; men
de måtte ligge over og hvile i tre uker, før han var god for å
gå videre.

Da reiste de så smått avsted, for stuten sa at de skulle litt
lenger fram, og så kom de over mange store åser med tykk skog.
Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet.

"Ser du noe?" spurte stuten.

"Nei, jeg ser ikke annet enn himmelen og ville fjellet," sa
kongsdatteren.

Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne
se videre omkring seg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte," sa
kongsdatteren.

"Det er nok ikke så lite enda," sa stuten.

Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en
tverrbratt bergvegg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, nå ser jeg slottet tett ved, nå er det mye, mye større,"
sa kongsdatteren.

"Dit skal du," sa stuten; "straks nedenfor slottet er det et
grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en
trestakk; den skal du ta på deg, og gå fram til slottet, og si
du heter Kari Trestakk, og be om tjeneste. Men nå skal du ta den
vesle kniven din og skjære hodet av meg med; så skal du flå meg
og rulle i hop huden, og legge den under bergveggen der, og inne
i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet.
Borte ved berget står det en kjepp; når du vil meg noe, så
banker du bare på bergveggen der med den."

I førstningen ville hun ikke; men stuten sa at det var den
eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og
så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt,
men hun trælet og skar med kniven på det store dyret til hun
fikk av hodet og huden, så la hun den sammen borte under
bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i
den.

Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset;
men alt som hun gikk, gråt hun og var rent utav det. Der tok hun
trestakken på seg, og så gikk hun fram til kongsgården; da hun
kom inn på kjøkkenet, ba hun om tjeneste, og sa at hun hette
Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få
lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før
hadde nyss gått sin vei; "men når du blir lei av å være her, så
stryker du vel din kos, du også," sa hun. Nei, det skulle hun
slett ikke.

Hun var både flink og snar til å vaske opp. Om søndagen
skulle det komme fremmede til kongsgården. Så ba Kari om å få
lov til å gå med vaskevann til prinsen; men de andre lo av henne
og sa:

"Hva vil du der? Tror du prinsen vil vite noe av deg, som ser
slik ut?"

Hun ga seg ikke hun, men holdt ved å be, og endelig fikk hun
da lov.

Da hun gikk oppover trappene, ramlet det i trestakken, så
prinsen kom ut og spurte: "Hva er du for en?"

"Jeg skulle nok bære vaskevann til Dere jeg," sa Kari.

"Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?" sa prinsen, og
slo vannet over henne.

Med det måtte hun gå; men så ba hun om lov til å gå til
kirken; det fikk hun også, for kirken lå tett ved. Men først
gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som sto der,
slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte
hva hun ville. Kongsdatteren sa at nå hadde hun fått lov til å
gå i kirke og høre presten, men hun hadde ingen klær å ha på
seg. Så kom han med en kjole til henne, den var så blank som
kobberskogen, og hest og sâl fikk hun også. Da hun kom til
kirken, var hun så vakker og gild, at alle undres på hvem hun
var, og nesten ingen hørte etter det presten sa, for de så for
mye på henne; prinsen selv likte henne så godt, at han ikke
kunne få øynene fra henne et øyeblikk.

I det samme hun gikk ut av kirken, sprang prinsen etter og
dro kirkedøren til etter henne, og så fikk han den ene hansken
hennes i hånden. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom
prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Vaskeland," sa Kari; og da prinsen tok fram
hansken og ville gi henne den igjen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt
og bredt og spurte etter det landet den stolte damen som reiste
fra hansken sin, hadde sagt hun var fra, men det var ingen som
kunne si ham hvor det lå.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle.

"Å, får jeg lov til å gå opp med det," sa Kari.

"Hva skal det være til!" sa de andre som var i kjøkkenet; "du
så jo hvordan det gikk sist."

Kari ga seg ikke, men holdt ved å be til hun fikk lov, og så
løp hun oppover trappene, så det ramlet i trestakken. Prinsen
fór ut, og da han fikk se det var Kari, rev han til seg
håndkleet og kastet det like i syntes på henne.

"Pakk deg nå, ditt stygge troll!" sa han; "tror du jeg vil ha
et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?"

Siden reiste prinsen til kirke, og Kari ba også om å få gå
dit. De spurte hva hun ville til kirke etter, hun som ikke hadde
noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og
fæl. Men Kari sa hun syntes at presten var slik en gild mann til
å preke; hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov
til sist. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut
og ga henne en kjole som var mye gildere enn den første; den var
utsydd med sølv overalt, og det skinte av den liksom av
sølvskogen, og en grusk hest med sølvbrodert dekken og
sølvbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto kirkefolket utenfor på
bakken ennå; alle så undres de på hva hun var for en, og prinsen
var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens
hun steg av. Men hun sprang av og sa at det hadde han ikke
nødig, for hesten var så vel temmet at den sto stille når hun sa
det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen i
kirken; men det var nesten ingen som hørte etter det presten sa,
for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer inntatt i
henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av
kirken og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og
spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Håndkleland," sa kongsdatteren, og i det samme
slapp hun ned ridepisken sin; da så prinsen bukket og skulle ta
den opp, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var
blitt av; han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet
som hun hadde sagt hun var fra; men det var ingen som kunne si
ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til tåls igjen.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam; Kari ba
om å få lov til å gå med den, men de andre minnet henne om
hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne for det hun
ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i
trestakken sin; men hun holdt ikke opp å be, før de lot henne gå
opp til prinsen med kammen. Da hun kom ramlende oppover trappene
igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og
ba hun bare skulle pakke seg.

Siden reiste prinsen til kirken, og Kari ba også om lov; de
spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og
som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk; prinsen
eller noen annen kunne gjerne få se henne, sa de, så ble både
hun og de ulykkelige; men Kari sa at de hadde nok annet å se
etter, og hun holdt ikke opp å be, før hun fikk lov til å gå.

Nå gikk det like ens som begge de andre gangene; hun gikk
bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og
ga henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre; den var
nesten av bare gull og edelstener, og en gjev hest med gullsydd
dekken og gullbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto presten og almuen på
bakken ennå, og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville
holde hesten, men hun sprang av og sa: "Nei takk, det trengst
ikke, min hest er så vel temmet at den står still når jeg sier
det." Så skyndte de seg i kirken alle sammen, og presten på
prekestolen; men ingen hørte etter det han sa, for de så for mye
på henne, og undres på hvor hun var fra, og prinsen var enda mer
forelsket enn begge de andre gangene; han sanset ikke noen ting,
men så bare på henne.

Da prekenen var ute, og kongsdatteren skulle gå ut av kirken,
hadde prinsen slått ut en kvartel råtjære i kirkesvalen, for å
komme til å hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det,
satte foten midt ute i tjæren og sprang over; så ble den ene
gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten,
kom prinsen farende ut av kirken og spurte hvor hun var fra.

"Fra Kammeland," sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne
gullskoen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen kunne da ikke vite hvor det var blitt av henne denne
gangen heller, og så fór han i langsommelig tid omkring i verden
og spurte etter Kammeland; men da ingen kunne si ham hvor det
var, lot han kunngjøre at den som kunne passe gullskoen, ville
han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra
alle kanter; men det var ingen som hadde så liten fot at hun
kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemoren
til Kari Trestakk med datteren sin også, og henne passet skoen
til; men stygg var hun, og så lei så hun ut, at prinsen nødig
gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups,
og hun ble pyntet til brud, men da de red til kirken, så satt
det en liten fugl i et tre og sang:

"Et stykke av hæl
og et stykke av tå;
Kari Trestakkens sko
er full av blod!"

Og da de så etter, hadde fuglen sagt sant, for blodet sildret ut
av skoen. Så måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolk som
på slottet var, fram og prøve på seg skoen, men det var ingen
den ville passe.

"Men hvor er Kari Trestakk da?" spurte prinsen, da alle de
andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og kom vel i hug
det fuglen hadde sagt.

"Å, hun da!" sa de andre; "det kan aldri nytte hun kommer
fram, for hun har føtter som en gamp."

"Kan være," sa prinsen, "men siden alle de andre har prøvd,
så kan Kari også."

"Kari!" ropte han ut gjennom døren, og Kari kom oppover
trappene, og det ramlet i trestakken, som det var et helt
regiment dragoner som kom farendes.

"Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og," sa de
andre jentene, og lo og gjorde narr av henne.

Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville,
kastet trestakken av seg, og så sto hun der med gullkjolen på,
så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun maken
til gullskoen. Prinsen kjente henne straks, og ble så glad at
han gikk bent bort og tok henne om livet og kysset henne, og da
han fikk høre hun var kongsdatter, ble han enda gladere, og så
ble det bryllup.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.