Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 111)

Country of origin: Norway

Story type: The Three Spinners (ATU 501)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

De tre mostrene

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti
skogen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun
var både vakker og ven. Da moren var død tidlig, og jenta alt
var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne
lære å tjene sitt brød, hun også. "Ja, datter mi," sa faren,
"riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og
steke, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel."

Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde
gått en stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og
dronningen syntes så vel om henne at de andre ternene ble rent
misunnelige på henne. De fant på å si til dronningen at jenta
hadde sagt seg god for å spinne et pund lin i fire og tyve
timer; for dronningen gjorde så mye av alle slags håndarbeider.
"Ja, har du sagt det, skal du gjøre det," sa dronningen; "men
litt lenger tid kan du vel få." Jenta, stakkar, torde ikke si
hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv;
det fikk hun, og ditopp ble båret både rokk og lin. Der satt hun
da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd; hun
stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke
hvordan hun skulle bære seg at - hun hadde aldri før sett en
hjulrokk engang.

Men som hun satt slik, kom det inn til henne en gammel kone.

"Hva feiler deg, barnet mitt?" sa hun.

"Å," svarte jenta, "det kan vel ikke nytte jeg sier deg det;
du kan så ikke hjelpe meg likevel!"

"Det kan ingen vite det," sa konen. "Kan hende jeg torde vite
råd for det likevel jeg."

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så
fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde
sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer; "og
jeg, min stakkar," sa hun, "jeg har aldri i mine dager sett en
hjulrokk dess mer, og enda skulle jeg spinne så mye i et
jevndøgn!"

"Ja, det er det samme det, barn," sa konen; "vil du kalle meg
moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg; så kan du gå
bort og legge deg til å sove."

Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.

Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og
det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert
garn. Dronningen ble så blad over det vakre garnet hun hadde
fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre
enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til
dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet
hun hadde spunnet, i fire og tyve timer. Dronningen sa igjen at
hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det; men om det ikke
nettopp ble fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre
dag. Jenta torde ikke si nei da heller, men ba om et kammers for
seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke
hva hun skulle ta seg til; så kom det inn en gammel kone igjen
og spurte: "Hva feiler deg, barnet mitt?"

Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun
da hva hun var så sørgmodig for.

"Ja," svarte konen," det er det samme, vil du kalle meg
moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg; så kan du gå
bort og legge deg til åsove."

Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun sta og la
seg.

Da hun våknet, lå bunken på bordet, vevet så nett og så tett
som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronningen med,
og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og
holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer
avindsyke på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle
finne på.

Til sist fortalte de dronningen at nå hadde hun sagt seg god
for å sy opp vevbunken til skjorter i fire og tyve timer. Ja,
det gikk like ens som før: Jenta torde ikke si at hun ikke kunne
sy; hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og
gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen en gammel kone til
henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne
moster på sin hedersdag; det lovte jenta mer enn gjerne, og så
gjorde hun som konen sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om
morgenen da hun våknet, fant hun bunken oppsydd til skjorter
liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og
skjortene hadde navn og var fullt ferdige.

Da dronningen fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen
at hun slo hendene i hop; "for så vakker søm har jeg hverken
hatt eller sett," sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som
sitt eget barn.

"Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham," sa hun til
jenta, "for du trenger aldri leie bort noen ting; du kan sy og
spinne og veve alt sammen selv." Da jenta var så vakker og
prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller
best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom
det inn en gammel stygg kjerring, med en lang nese - den var
visst tre alen lang.

Så sto bruden opp og neide og sa: "God dag, moster!"

"Er det moster til min brud?" sa prinsen.

Ja, hun var da det.

"Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da," sa prinsen;
men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords
med.

Men rett som det var, så kom det igjen en gammel stygg
kjerring inn; hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og
neppe fikk klemt seg inn gjennom døren. Straks reiste bruden seg
opp og hilste: "God dag, moster!" og prinsen spurte igjen, om
det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at
når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.

Men aldri før hadde hun satt seg, så kom det igjen en gammel
stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og
rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og
hilste: "God dag, moster!" og prinsen ba henne også sette seg
inn til bordet; men glad var han ikke, og han tenkte med seg
selv: "Gud hjelpe meg for mostrer bruden min har!"

Da han hadde sittet litt, kunne han ikke berge seg, men
spurte: "Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så
vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?"

"Det skal jeg nok si deg," sa den ene. "Jeg var likså vakker
jeg som bruden din, da jeg var på hennes alder; men det at jeg
har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig
har sittet og hakket og nikket med spinning, så har nesa mi tøyd
seg, så den er blitt så lang som du nå ser."

"Og jeg," sa den andre, "like siden jeg var ung, har jeg
sittet og skubbet fram og tilbake på vevfjelen, og av det er
baken min blitt så stor og hoven som du ser."

Så sa den tredje: "Like fra jeg var ganske liten, har jeg
sittet og stirret og sydd natt og dag; av det er øynene mine
blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger."

"Ja så," sa prinsen, "det var vel jeg fikk vite det; for kan
folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud
hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!"