Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 137)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Fra fjellet og seteren

Asbjørnsen & Moe

"Denne gang slipper De meg ikke, jomfru. De har så lenge lovt å
fortelle meg om Deres setertur, og nu har De så meget mere grunn
til det, da vår egen later til å bli til vann. De skylder oss
denne erstatning for våre planer, som er blitt så bedrøvelig
skuffet."

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre
bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om
morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle
erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren
sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne
utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross
for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet
snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

"Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!"

"Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er
kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva
man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene.
Derfor gjelder ikke mitt løfte."

"Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg,
i noen avis," svarte jeg.

"Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var
smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at
jeg noensinne har fortalt Dem om den."

"Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres
løfte -"

"Dessuten," avbrøt hun meg, "kan De tenkte Dem noe flauere
enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager
erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig
billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert
satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre
meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne
strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut."

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig
måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet,
grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem,
er slående nok.

"Slike beretninger," ble hun ved, i det hun klappet Marat,
som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg
ved våre føtter, "tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og
vinteren."

"Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp
at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det
forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en
god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi
vet av det."

"Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?"
vedble hun leende. "Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu
vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var
møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og
Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer.
Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og
luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom
stenene sto det planter med store, hvite, velluktende
blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet
omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene
sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av
multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med
rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften
med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft,
og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til
den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å
plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene
og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange
eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under
hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre
snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi
satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som
sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe
høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa
meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir
som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit
fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå
nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes
det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og
nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i
forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og
kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå
i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det
vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store
brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde,
ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen
gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest
storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin
storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk
på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på
en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så
sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg
følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg
å lytte til deres samtale.

"Hva er det de kaller denne varden, Brit?" spurte Trine, som
hadde vært her før, "er det ikke Tylevarden?"

"Jo, de kaller den så," svarte Brit, "det var noen karer som
reiste den, fordi de så noe her som var tyle." Tyle betyr rart,
underlig, som De kanskje vet," brøt hun av.

"Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen
andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om
høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de
kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange
jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene
at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke
og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og
sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille
eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose
igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose
efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit
hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der
hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette
varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe
for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider
de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og
spiste enda, men da hørte de "så deilig en leik på fele" at de
aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre
om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange
ganger, og en av dem, forsikret Brit, "hulla den leiken" lenge
bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller
haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde
på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen.
Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun
selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde
som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville
forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag.
Derfor blunket jeg til Trine og sa: "Hvem tviler vel på
sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt
forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i
Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var
nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av
huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og
skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved
sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på
seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og
gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der.
Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var
borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de
skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen.
Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var
det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for
ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på
munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette
enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han
fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med
fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om
fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en
sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk
tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl
kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: "Når i
Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?" Da
begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det
navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på
ham lenger. "Men hold deg til siden av døren når du går, ellers
gjør far deg men," føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han
gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild
og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den
dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller
ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre
huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så
han henne ofte. "Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok," ropte han.
"Der er hun; ser dere henne ikke?" sa han til barna. De kunne
ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så."
-

"Hvorledes var det med deg, Brit?" sa Trine, som hadde
forstått vinket jeg ga henne. "Du skal jo både ha hørt og sett
huldren."

"Ja, jeg har så det," sa Brit; "jeg taler nødig om det, men
til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos
foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og
malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og
lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så
vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på
åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting
vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien;
det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et
stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk,
hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom
trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede
mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove.
Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som
klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det
på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler,
myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av
grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri
hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene
hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk
der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle
med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte
dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så
begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det
ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som
just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå
stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto
jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter.
Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var
lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid,
og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå
på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke
hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på
sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var
eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne
over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på
vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å
melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren,
så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og
sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring."

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at
vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og
prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. "Til
seters, til seter," hette det, og den skjønneste tur endte
dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr
skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad,
da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre
min brøde.

[1] Er egentlig med toner...

[2] Er egentlig med toner...