Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1845

Original version in Norwegian

Source: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (nr. 142)

Country of origin: Norway

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Ekebergkongen

Asbjørnsen & Moe

I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater
å dra ut til Ekeberg om søndagseftermiddagene. Hele den lange
uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle tilbringe i
det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de
siljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi
skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble
eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro
vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter
apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss
lystig med insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige
varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette
flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve.
Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var
imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske
siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den
svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som
gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse
steder, ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den
herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske
vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp.

Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott
har mere og mere forstummet, men et og annet av det jeg hørte i
min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt
å oppfriske.

For en halvhundre år tilbake i tiden[1]
var Ekeberg ikke så
ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og
fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn
Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte
nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger
oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På
dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er
sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne "unge
herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre
gjøken".

Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid
jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg
igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en
vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.

"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når
du kommer i barselseng," sa hun for spøk til padden, som straks
begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.

Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra
byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann
inn til henne.

"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke
lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du
har lovet, så skal du ikke angre det."

"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg,
for jeg forstår meg ikke noe på det."

"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa
mannen.

Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være
jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:

"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien
for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du
hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være
noen annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg
skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene
jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må
du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe
menneske engang."

"Nei, kors!" sa hun, "jeg kan nok tie; og si meg bare til når
kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan."

Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til
kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han
gikk fore og hun efter, og før hun visste hvor de var eller
hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen
lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var
staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri
hadde vært noe sted hvor det var så gildt.

Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og
knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik,
kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget
godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange
ærender og ba ham snart gå efter ett og snart efter et annet,
men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken.
Til sist fikk jordmoren et innfall.

"Nå er hun forløst," sa hun til mannen. "Hosdan gikk det
til?" skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I
øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det
samme var hun forløst.

Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa
barselkonen til kurvkonen:

"Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter
han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du
skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han
deg ikke."

Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen
henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre
øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde
hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste
fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og
kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle
veggene.

Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk
se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en
håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet
hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.

Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva
barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt
kongen en gloende sopelime efter henne, så ilden fraste av den.

"Traff jeg deg?" skrek han.

"Å nei," svarte konen.

"Det var bra!" ropte han.

Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men
piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt
over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og
spurte.

"Hvor har du vært henne i natt?"

"Jeg mor?" sa piken, "jeg har ingensteds vært det jeg veit,
uten her i senga."

"Ja, da veit jeg bedre," sa konen, "dette spunset har jeg
klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer?
Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk
sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt
trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å
ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt
og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor
nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen."

Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen,
fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og
hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden
kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg
ille og klaget sin nød for henne.

"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg
bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som
noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til
meg." Men efter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin
dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte
igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og
regn. -

Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender;
undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra
byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og
kløfter eller gikk i skogen for åsanke bær. Oftest var han å se
til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han
ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og
viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på
brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det
gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på
avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste
byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne,
som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor
ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og
undersåtter, sendt ut.

I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt
ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på
Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger
isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt
at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor
stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for
bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt
inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og
vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde
stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt
efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun
forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan
jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte
hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i
Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel
de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken
søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun
skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en
krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte
seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke
skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste
øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i
kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet
sitt.

Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de
underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch's
krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto
bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal
risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det
eller så henne.

"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste
på henne; "hvorledes står det til med barnet?"

"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.

"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.

"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den
underjordiske.

"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet
med øynene.

Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid
så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og
ble blind på det høyre øyet.

Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger
både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de
underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er
nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye
byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i
nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar
de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over
barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av
barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser
barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør hvordan det skal
gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de
underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og
skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av
de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over
Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på
veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt
i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av
kollete og brandete kyr.

"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så
mye flytningsgods og så stor en bøling da?" sa mannen.

"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke
holde ut denne skytinga og dommeneringa," svarte Ekebergkongen,
og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.

[1] Dette stykket er skrevet i 1838.