Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe

Original version in Norwegian

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Julebesøket i prestegården

Asbjørnsen & Moe

Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det
var en glede uten like, og alle reisens små trekk og
begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i
går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner
var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg
og mine søstre i julen.

Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor
sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården,
dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens
om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder,
herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt
med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte
prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre
studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner,
hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen
barn.

Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi
isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der
tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt
vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig;
selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp
med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og
tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på
høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i
vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde
lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær,
over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom
tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover
tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart
halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord,
og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av
tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke,
skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende
aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra
en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et
stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve
landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den
milde aftenstemning, som slik ble understøttet av
høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille,
inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise
eftasverd.

Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så
meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens
lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten,
fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret
kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom
månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker,
snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto
pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene
inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være
lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da
åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så
fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et
stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom
hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen
gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som
månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk
atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber,
kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp
kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte
landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og
bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter
raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her
blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger
ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og
livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet
skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden.
Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt,
og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av
sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte
efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det
braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi
vender og kjører til land!"

Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det
omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde
spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake
enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge
hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde
fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede
for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog
sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy.
Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i
sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye
øene som lå her, ropte han:

"Hva er det som rører seg derinne?"

"Hva?" - "Hvor?"

"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset,
nordenfor den bratte bergveggen."

"En ulveflokk!" ropte man med én munn.

"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av
selskapet. "Det er syv stykker."

"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være
feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.

"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.

"Hu! hu!" skrek våre bydamer.

"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken
i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva
talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte
han oppskremt og forstyrret.

"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.

"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på
ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og
pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen
imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte
dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde,
hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også
hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den
andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten
høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære
sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og
styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper
i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av
tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i
snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking
og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende
masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått
en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på
hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med
føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den
ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på
grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde
bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen
sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at
ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å
avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk,
å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og
kvalm for ingenting.

"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det
later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig!
Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til
hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet
ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god
grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel
presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at
dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen
- synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete
pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet
og latteren!" ropte han ivrig.

Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede
skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og
den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk
latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble
kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som
skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt
flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av
prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:

"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din
brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av
deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre.
Slapp du dem ikke?"

"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja,"
svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester
igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."

"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men
heller la hestene slepe deg over stokk og sten."

Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme,
og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens
proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet
oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte
sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble
nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt
lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene
anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under
meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble
våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige
ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på
meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som
gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe
i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren,
som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen
lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om
lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.

"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer
alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i
svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade
ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han
spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser
og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep
med å sette seg til julekveldsbordet.

Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne
aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min
barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred,
som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det
velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de
gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de
stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter,
som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om
begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de
fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med
ett som i et nytt, ukjent land.

En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått
meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de
fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg
også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de
egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan,
forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.

En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet
hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret
at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa
henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den
eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt
en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse
"fostre av overtroen" som på et evangelium.

"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og
jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt
alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i
Valdres for et par år siden."

Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten
begynte sin fortelling.

"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på
åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor
hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste
i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg
inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste
i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med
kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt
borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til
ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville
ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre
bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med
ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto
opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene
flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og
kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett
annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en
stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig
at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet
hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til
kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men
da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene
dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde
skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller
gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var
ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten,
og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da
presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i
skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var,
så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han
ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke
riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble
sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det
ingen velsignelse lyst heller.

Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til
prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at
han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og
de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags,
skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte
da med til prestegården, og den var som en smukk og god
prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster
og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag,
og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han
gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade
av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa
siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den
kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til
bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok
prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over
at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det
lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig
mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha
ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos
dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men
de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der
var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste
de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han
endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så
tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig
sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han
et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et
tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed
trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den
dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre
på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med
tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen
med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet,
komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt
seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke;
for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den
underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men
straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin
levetid."

Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde
fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet
denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra
gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende
igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem.
Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig
sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han,
at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller
tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig;
sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene,
historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen.
At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og
ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller
overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor,
men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til
å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende
inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det
en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen
og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for
deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt
øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller,
hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte
han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik.
Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen
forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang
i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i
juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde
ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen
lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden
synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de
lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i
virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og
sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige
midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester
hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det
hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli
klokker eller ringer. -

Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok
i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under
den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende
levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et
blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine
eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så
sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen
var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets
grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene
hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om
jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske
var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de
skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og
gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med
alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for
overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved
kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene
manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor
inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge
den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme
måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de
gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene
var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse
stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende
og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem
ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies
å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert
fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og
underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt
urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe
til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever
mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu
gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde
sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og
sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider
nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av
overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med
sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom
småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så
overvokset med gress og blomster at det kreves de aller
skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for
betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi
føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene
deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller
lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart
farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake,
desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som
gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste
diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige,
gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten,
skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med
av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte
imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger
av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre
eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog
i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene
om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell
og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende
fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med
sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former
forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart.
"Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på
flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte
fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal
jeg fortelle det."

Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:

"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i
Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe
tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at
han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag
efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han
ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte
søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords
forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe
ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og
lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var
kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem
til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken
prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der
gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å
lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til
annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og
kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han
var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med
ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag,
og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe
her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det."
Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den
bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for
en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien;
for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da
det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og
til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne
gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det
gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat,
og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken.
Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men
da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for
å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det
er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det
vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." -
De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården,
hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og
prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok
prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter
likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette
svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var
ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba,
men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men
det hjalp ikke det heller.

"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen
til sist.

"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på
skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv.
Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende
i lang tid.

Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen.
Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han
syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. -
"Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har
ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times
tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en
dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg
sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke
sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han
syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for
ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og
vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen
min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk
deg.""

"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre;
"men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe
slikt."

"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det
mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har
fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke
være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe
overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og
bebreidende.

"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele
scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for
meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt
klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet
det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken
min."

"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste
broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade
at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i
stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et
dikt av noen fuglepip."

Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og
lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa
hun:

"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse
opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg
hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun
tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme
følgende:

"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte
jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der
inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til
krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt
inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget
som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser,
det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren
skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å
følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter
gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg
gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte
triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over
den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger
av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og
strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende
for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg
søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen,
fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff
Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på
åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle
vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved
elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om
den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i
Bratteberget.

Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe
med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de
lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da
mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en
vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på
moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved
annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten
gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i
følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de
kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet"
over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde
Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til
grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen
sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda
bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var
husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en
natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes
han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett
ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så
bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til,
var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig
tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så
stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang,
og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle
vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men
gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor
blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte
enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på
døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og
famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått
benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot
kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien,
og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse
herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til
venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.

Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske
riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller
av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte
stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og
en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro
hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor
gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så
sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for
Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og
vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne
og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men
Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den
andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde
kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en
stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på
skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se
spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og
tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget
travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud.
"Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn,
hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham
i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med
larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så
sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre
siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling
Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var
akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da
han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.

Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under
samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under
løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og
fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i
de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang,
som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg
som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne
dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men
hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede
toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig
stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt
sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den
sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det
solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om
hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge
og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen
var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes
den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og
lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som
sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje
mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over
stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom
de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om
mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i
de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå
skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos
palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og
om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp
for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske
fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende,
for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter
Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske
løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten
som klang igjennom de fyldige tonene.

Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen;
bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky
kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde
den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine
ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget,
hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden
av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted
skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt
frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et
rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der
borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte
en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den
utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig
var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til
mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster
og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener,
kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær.
Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes
jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de
hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så
hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for
meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne
dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og
ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i
skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å
se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort
et skritt før det hele var forsvunnet."

Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:

"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en
fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i
aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg
undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så,
at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men
efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har
vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig
hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de
naturtoner jeg hadde lyttet til."

Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne
fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da
henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet
og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring
og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen.
Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet,"
sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan
ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske
virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er
imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening,
på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså
fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som
tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren
fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må
være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner
eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da
er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter
sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere
forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og
skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller
livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning,
hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le,
hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig
fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart
og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.

Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av
prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. "Har
dere lyst," sa han, "å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst
til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen;
der er det i full gang."