Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe

Original version in Norwegian

Translations

There are no translations available for this story

Add a translation

Gullfebla

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en gårdmannskone på Solheim i Hallingdal, som
var så gjerrig at det ikke var måte med det; hun sultet både
folk og fe; hennes egne barn var helt grågule av sult, og når de
kunne stjele seg til å få litt mat enten på stabburet eller hos
fremmede, slukte de den som ulver, eller som de ikke hadde smakt
mat på åtte dager.

Barna måtte finne seg i å sulte; de torde ikke si noe; de
torde ikke gråte heller, når hun så det, ellers fikk de av
bjerkeriset, som satt under bjelken i taket; men når de kom ut,
løp de ned til husmannskona i Glittreplassen, - hun hette
Ragnhild -; der gråt de og klaget sin nød; og hun delte de
smulene hun hadde, mellom dem og sine egne småbarn; men ofte
hadde hun ingenting, så hun sultet, både hun og småene hennes,
stakkar. Hun hadde bare en eneste ku, men den passet og stelte
hun så vel. Rett som det var, dro hun eller mannen med
skikjelken opp i fjellet om vinteren etter et lass mose til den,
og kua trivdes vel og ga så meget melk, at de nesten hadde nok
alle sammen. Men mor Solheims krøtter, de hadde det ikke for
godt: i vintertiden fikk de nesten ikke annet til fôr enn
granbar og hestemøkk, og det var som en ren høytid når de fikk
en dott ku- eller renmose; men hun hadde det også igjen på
melken; den var så dårlig og tynn at det ikke fantes fløte på
den, og den dudde ikke til annet enn å blande i vellingen eller
til å koke ølost av. Krøtterne, de kunne nå ikke si noe til
henne; men de så på henne, ja de så på henne med de store,
dypsindige øynene sine, så det måtte gått henne til hjertet, om
hun hadde hatt noe, og de slikket henne på hånden, når hun kom
opp i båsen til dem, med de brede tungene sine; det var vel
fordi hun ikke sultet dem rent i hjel. Men om våren skulle du
sett dem, når de kom ut. Da var der ikke annet tilbake enn skinn
og ben, og så dårlige og utmagret var de, at benene ikke ville
bære dem, men de falt over enden hvert øyeblikk. De tålte ikke
den friste luften, men tumlet omkring som drukne.

Ragnhild sa nok til henne hvor uforsvarlig det var å fare
slik med folk og fe, men det brød hun seg ikke noe om, for
Ragnhild var bare en husmannskone, og hva hun sa, syntes hun hun
ikke behøvde å ta seg nær av.

Men så skulle de bygge opp ny låve et år, for den gamle var
råtten og nær ved å falle ned, og den var så åpen at det både
regnet og skinte sol tvers igjennom den. De hadde en tømmermann
til å bygge den nye, og han hette Per. Det var en flink mann til
å arbeide, og en dyktig arbeider må ha dyktig kost; men han fikk
lite, og dårlig var det han fikk. Hun ga ham ikke annet enn sild
og velling, men han sparte ikke kjerringa heller. Hun kunne
nesten ikke snakke til ham uten at han fortalte henne hvor slem
hun var, og bestandig sa han det så hvast at kjerringa til slutt
nesten ikke torde snakke til ham.

Da han hadde tømret mange omkvarv sammen og satt høyt oppe,
gikk Solheimskjerringa en dag forbi. "Du drar deg opp, du Per,"
sa hun.

"Å ja," sa han - gretten var han - "jeg prøver nok å dra meg
opp, jeg; men silda og vellinga, de trekker meg ned." Med det
mente han at om han fikk bedre kost, ville arbeidet gå raskere
fra hånden.

En søndag satt Per og bladet og leste i almanakken. "Hva spår
almanakken nå, Per?" spurte kjerringa. Hun mente formodentlig
hva slags vær den spådde.

Men Per svarte: "Den spår ikke annet enn sild og velling og
velling og sild, og sild og velling og velling og sild."

Kjerringa sa ikke noe til dette, men siden den tid var hun
ikke fullt så slem til å knipe på kosten; det var slett ikke
fordi hun syntes at det var galt, men hun merket at det satt en
slem munn på Per, og hun var redd for at han, som fór vidt på
tømring, skulle føre henne ut blant folk fordi hun var så nisk.

Da sommeren kom, og det ble grønt og blommer, og fuglene sang
i hver busk, reise Solheimskjerringa til seters; men hun kjente
ikke hvor fint det luktet av blomstene; hun hørte ikke fuglene
sang, for både hun og fehunden og jentene hennes hadde nok å
bestille med å holde de forsultne krøtterne sammen. Hjemme hadde
de gått og gnaget, til bakkene i hagen nesten var bare, og hver
gang de nå så en grønn flekk eller noen gresstrå eller friske
løvbusker i lia, ville de bort og smake på det; kalvene og
kvigene rente omkring og sparket bakut, så det var en lyst å se
hvor muntre de var; de gledet seg nok til de fete fjellbeitene.

De kom først sent til setra, og da de hadde stelt fra seg,
kom en av jentene inn og sa at det gikk en stor fremmed geit ute
på setervollen; den hadde forgylte horn, og det skinte i den som
om ragget var silke, sa jenta.

"Skulle noen ha hørt slikt snakk!" sa kjerringa og skulle ut
og se på geita; men hun kunne ikke se at den hadde forgylte
horn, og ragget på den syntes hun ikke var annerledes enn på
hennes egne geiter, Lok og Strandt.

Men som hun sto der, hørte hun det sang så vakkert langt
borte fra fjellet:

"Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"

Men kjerringa ble vel sint, kan du tro! Hun innbilte seg at
det var en av naboene hennes som ville erte henne og gjøre narr
av henne, fordi hun var så gjerrig. Hun skrek og bante at hun
ikke hadde så dårlig ku at hun ville bytte den bort, om de bød
henne en hel tylvt med raggete geiter, og så jagde hun geita av
setervollen langt bort igjennom småskogen.

Da begynte det å kaue borte i fjellet:

"Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Gullfebla!"

Og så blåste det så vakkert på lur langt borte, og det klang
igjen fra alle berg og hauger, til den siste lyden svant hen
langt, langt borte i det høye fjellet hvor sneen lå.

En stund etter reiste Solheimskjerringa hjem, og da fikk
Ragnhild Glittre lov å reise til seters med sin blåsidede ku;
hun skulle være der og hjelpe jentene med seterstellet. Og det
kunne de nok stå seg på, for det fantes ingen flinkere enn
Ragnhild til det. Når hun var på setra, var det liksom allting
gikk av seg selv og gjorde seg selv, og aldri fikk de gulere
smør og lysere ost enn den Ragnhild kjernet og ystet.

Men en kveld, da hun og budeiene satt og melket, ble kyrne
rent galne; de spente og sparket, som om kleggen var etter dem,
og de ville slett ikke stå stille som ellers. Den store
rødsidede stuten begynte å brøle, og med ett rente den like mot
grinden og slo opp et fælt brøl. Ragnhild så opp med det samme;
hun syntes tydelig hun så det fløy en over skigarden, men hun
kunne ikke skjelne hva det var som fløy så fort; for hennes øyne
så det ut som en skinnfellfille. Men det var bundet et bånd om
halsen på den blåsidede kua til Ragnhild med det samme. De tok
det straks av, men alle trodde de at huldra hadde satt det på;
og at det var henne som Ragnhild så sprang over gjerdet, det
trodde de fullt og fast. Mens jentene var inne med melken, hørte
Ragnhild det var en som ropte på henne. "Ragnhild!" sa det.

"Ja, her er jeg," svarte Ragnhild.

"Vil du bytte bu,
en geit for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"

sang det borte fra bergveggen.

Jeg mister vel kua likevel, siden du har bundet bånd om den,
tenkte Ragnhild; derfor er det best jeg sier ja og bytter.

"Å ja," sa hun, "jeg vil bytte!"

Tidlig, tidlig om morgenen, før sola spratt, kom Ragnhild ut
på vollen. Der lå Gullfebla oppe på en stor stein like mot klare
morgenen, med forgylte horn, og den var så vakker og fin at det
ikke fantes make til den i hele Hallingdal, og så stor at den
var nesten likså stor som en liten kvige, og det var ikke meget
om å gjøre at den melket likså meget som en liten ku. Da
Ragnhild reiste hjem fra setra, tok hun geita med hjem til
småbarna sine, og de ble vel glade, fordi de skulle få
geitemelksvelling! De både danset og sprang. Men enda større
glede ble det på dem, fordi de skulle få en geit, og det en geit
med forgylte horn og ragg så fint som silke. De bygget et lite
hus til den og plukket fôr, både løv og bark og granbar og mose,
for at de kunne ha noe å gi den til vinteren. Om dagen var
Gullfebla selv ute i skogen og fant løv og bark, og om kvelden
kom den hjem med yveret fullt av den feteste og deiligste melk.

Men da det led til jul, fikk Gullfebla to kje, og da ble
barna til Ragnhild Glittre enda gladere enn før. De tok dem inn
i stuen og pyntet dem så godt de kunne, og når geitekjeene
klatret opp på bordet, på peishyllen, eller sto med alle fire
ben på en sengestolpe, da lo de og klappet i hendene av glede.
Til sist fikk geita så mange kje at Ragnhild kunne selge dem og
kjøpe seg både ku og hest, for det var det beste geiteslag som
noensinne hadde vært i Hallingdal, og barna de levde både godt
og vel, og er de ikke døde, så lever de ennå.